Kommentar

Jonas Gahr Støres utspill i Gaza-krigen tar Norge mange steg i propalestinsk, promuslimsk og proislamistisk retning. Alle de tre ordene henger sammen og de har det til felles at de representerer en sterk anti-israelsk og antisemittisk tendens.

Over hele Europa ser vi at Gaza-demonstrasjoner har en stygg undertone. Det er en tendens mediene puster til når de overfokuserer på palestinske lidelser, uten å forklare Israels situasjon.

Gaza-demonstrasjonene er et signal om at Midtøsten-konflikten er kommet til Europa, og den går i første rekke ut over jøder, men bidrar generelt til et hatefullt klima.

Israel-hat er også et hat mot Europas kristne kultur og enda verre: en trussel mot lærdommene av Holocaust.

Disse faresignalene burde få en erfaren politiker til å veie sine ord. Jonas Gahr Støre har gjort det motsatte. Han har fridd til disse anti-stemningene.

Måten den tidligere utenriksministeren, nå Aps leder og statsministerkandidat, ordlegger seg på, er bemerkelsesverdig konfronterende, tendensiøs og ensidig. Hvorfor velger en erfaren utenriksminister å legge seg så tett opp til en proislamistisk forståelse? For Mahmoud Abbas, som Norge ellers har som hovedsamtalepartner, har uttalt seg sterkt kritisk om Hamas-rakettene. Men ikke Gahr Støre. Fra ham kommer uttalelser som i sum er en rasjonalisering av den palestinske – les; islamistiske, kampen.

Utenriksminister Børge Brende kalte det «taktikkeri». Det er kanskje en pen måte å si det på.

Det begynte med et intervju i VG fredag, der Gahr Støre sa to ting: Israels respons er ikke forholdsmessig, og bombing av områder med sivile kan aldri være det.

For det er ikke forholdsmessig. Flyangrep mot avsperrede og tett befolkede områder vil aldri være forholdsmessig.

Dermed er Israel avskåret fra å reagere. Gahr Støre torpederer enhver debatt og forsøk på forståelse for Israels situasjon: Israel må bare finne seg i å bli beskutt. Alt det kan gjøre er å henstille og be FN og verdenssamfunnet om hjelp.

Slik naivitet er ikke troverdig.

I den diplomatiske verden finnes det en fredsduevei, som tror på dialog, tillit og forsoning. Som aldri slutter å tro på dialog. Men hvis man anbefaler slike løsninger, hvor man setter folks sikkerhet på spill, er det en en opplagt test den må gjennomgå: Stoler folk på anbefalingen? Er det en risiko vedkommende selv vil løpe?

I Gahr Støres tilfelle vet vi at svaret er nei. Han risikerer ikke noe som helst. Men en dag kommer sammenhengen mellom truslene mot Israel og truslene mot Norge til å gå opp for norske borgere, og jeg sier med vilje norske borgere, ikke «nordmenn», for disse kreftene truer alle med borgersinn, uansett bakgrunn.

På islamistenes side

Det er blitt stadig vanskeligere å skille den høye humanitære hest Gahr Støre og medie-Norge setter seg på, fra støtte til Hamas og islamister.

Det ser man av deres historieskrivning som retusjerer Hamas’ rulleblad.

For Gahr Støre er det okkupasjonen som er årsaken til krigene, ikke utviklingen av islamisme og jihad.

Det gjør at Gahr Støre fremstår som ideologisk hardcore. Det er ikke mulig å forene hans forenkelede fremstilling med de nyanserte og innsiktsfulle kommentarene i aviser som Washington Post. Les David Aaron Miller Five Myths about the Gaza Crisis.

Hvis man leser norske aviser vil man ganske fort miste evnen til å forstå så nyanserte artikler.

I henhold til AP/SV-versjonen var det Netanyahu som drepte Oslo-avtalen, slik han nå avviste John Kerrys meklingsforsøk.

David Aaron Miller:

Even if Kerry had succeeded, extremists might have sought to derail the deal. In the spring of 1996, for example, Hamas conducted four suicide attacks in nine days, killing about 60 Israelis, in an effort to ensure that the Oslo peace process would not continue after an Israeli extremist assassinated Prime Minister Yitzhak Rabin.

Jeg husker godt disse selvmordsangrepene. Daværende utenriksminister Thorbjørn Jagland «fordømte» dem. Det var alt han gjorde, og pengene fortsatte å strømme til PA-styret.

Det er seg selv norske politikere og presse burde møte når de vurderer Hamas’ destruktige politikk. Hvordan kom vi hit? Hvordan har vi kunnet bli med på ferden? Hvordan kommer vi oss av?

I stedet loves det allerede nå enda mer penger til Hamas-myndighetene. Og Gahr Støre legger Norge tett opp til en palestinsk front som omfatter Hamas.

I en slik front vil de ekstreme fortrenge de moderate.

Det uventede

De ekstreme vil alltid finne et påskudd til angrep. Og de dialogorienterte kan alltid finne et påskudd til å bortforklare volden.

Gahr Støre presterer å unnskylde bortføringen og drapene på tre jødiske studenter med «situasjonen».

– Når utsiktene til en fredelig vei er så håpløs, får vi så forferdelige situasjoner som at folk blir kidnappet og så drept.

Dette er en opprørende og ekstrem uttalelse. Bortføringen av de tre har ingenting med mangel på fredsutsikter å gjøre. Det handlet om et hat mot jøder som jøder. Det har vært der helt siden jødene begynte å vende hjem. Med islamismen har det fått et ideologisk giftig innhold som truer de arabiske samfunn.

Gahr Støre bruker så drapet på den 16-årige palestinske gutten til å vise hvor tragisk utviklingen blir når ikke fredsforhandlingene føres på en måte som etter hans syn er riktig – dvs at Israel legger sin skjebne i Hamas’ hender.

Dette er en banalisering av konflikten.

Kjernen er ifølge Gahr Støre:

– Vi må gå til kjernen av konflikten. Det er okkupasjonen, og der er norske myndigheter og utenriksministeren altfor vage, legger Støre til.

Ulike premisser

I Israel-palestiner-konflikten henger alt sammen. Men den kjede av premisser man går inn for, sier noe om hvor man står. Gahr Støre later som han står for moderasjon. I virkeligheten har hans uttalelser en skarp egg som må forskrekke israelere og de fleste jøder.

Gahr Støre vil påtvinge Israel løsninger det ikke kan leve med. Obama og hans team tror også at de skal finne løsninger som gjør at Israel kan trekke seg tilbake fra Jordan-dalen.

Fredag sa Netanyahu at erfaringene med Hamas gjør at Israel aldri kan ta sjansen. Vestbredden er tyve ganger større.

Gahr Støre representerer et propalestinsk syn som ikke har forståelse for Israels interesser overhodet. Gahr Støre later som om årsaken til konflikten er israelernes onde vilje. De kunne gjort alt annerledes. Gahr Støre viser dem hvordan. Israelerne har styrken, makten. Når de ikke gjør det, og tvertimot «så lenge alle forsøk på forsoning på palestinsk side blir torpedert», ja da kommer det til et punkt hvor det internasjonale samfunn sette Israel på plass.

Det er dit Gahr Støre vil. I likhet med EU, som har bestemt seg for å bruke boikott av varer produsert på Vestbredden, en identifiseringsoppgave som er ganske håpløs .

Heller ikke EU ser at de dermed knytter an til en BDS – boikott, desinvesting og sanksjons-bevegelse med sterke antiisraelske, propalestinske og proislamistiske føringer.

Gahr Støre later som om han ikke forstår hva han foreslår. Men det gjør vi. På samme måte som Hamas truer Israel og hver jøde, truer Gahr Støres politikk våre egne samfunn, fordi han frir til den muslimske verden, både i Norge og internasjonalt.

Denne verden herjes av sterke indre konflikter, men er enige om å være mot Israel og jøder.

To alen av samme stykke

Det er ufattelig at en sosialdemokratisk leder ikke forstår hvilken fare islamistene utgjør for alt det arbeiderbevegelsen, den demokratiske delen av den, har stått for.

Man skal være stokk døv og blind for ikke å forstå at Syria-farerne og Hamas er to sider av samme sak.

Gahr Støre og Heikki Holmås utenfor Stortinget sist lørdag reduserer konflikten til «okkupsjonen». Men etter at islamistene overtok betyr denne kampen Israels utslettelse.

Det er hva «kampen mot okkupasjonen» i dag betyr. Hamas skal ha hele landet.

For PA-styret og Abbas finner disse ultimatumene uttrykk i
kravet om flyktningenes rett til å vende tilbake. Det greide aldri Yasser Arafat gi slipp på. Han mistet gjennombruddet i Taba, og et lignende tilbud fra Ehud Olmert noen år senere.

Nå er det apokalyptiske, eksterministiske visjoner som utgjør fundamentet for dagens palestina-forkjempere. Hamas abonnerer på en ideologi som sier at det ikke blir fred på jord før den siste jøde er utryddet.

Denne ideologien har ikke Abbas turt å ta et oppgjør med. Hans eget Fatah og PA-styre holder liv i det samme Israel-hatet, så hvor skulle de få den styrken fra?

Men nå føler de seg truet av Hamas, også på Vestbredden, slik moderate muslimer i Europa føler seg truet av islamistene.

Gahr Støre later som han ikke forstår sammenhengene. Han uttalte på Fritt Ords møte med Ahmed Akkari at reform av islam ikke var noen nasjonal oppgave. Det er det samme som å avskrive seg muligheten til å ta opp kampen mot ekstremismen. For ekstremismen kan kun beseires innenfra. Utenfra kan den bare demmes opp for.

Det er det Israel gjør.

På toppen av det hele presterte Gahr Støre å kritisere Siv Jensen for appellen hun holdt utenfor Stortinget 8. januar 2009. Det var dagen da Oslo skulle oppleve noe som minnet om pogrom – en jakt på «jøder» langs Oslos gater. Men Gahr Støre har glemt dette. Han mener det er Fremskrittspartiet som har sådd frøene som gjør at Høyre er på glid i Midtøstenpolitikken.

Det er et alvorlig signal at Gahr Støre velger å glemme disse oppløpene, samtidig som Israel står oppe i en tilsvarende krig.

Det er frieri, frieri til de samme kreftene som gikk amok i Oslos gater.

Les også

-
-
-
-
-

Les også