Kommentar

Israel gikk inn i Gaza. Etter alle solemerker skulle dette være risikabelt for Israel. Utenriksminister Børge Brende advarte Benjamin Netanyahu personlig og sier nå at invasjonen representerer en «uakseptabel opptrapping».

Det er trist at utenriksministeren i en borgerlig regjering følger i de rødgrønnes spor, bare litt tammere, slik at Arbeiderpartiets representanter kan anklage ham for å ha blitt «forgiftet» av Fremskrittspartiet (Jonas Gahr Støre). Når Brende følger de rødes premisser stiller han seg laglig til for hugg. Tror han virkelig at det bare finnes én sannhet om konflikten/krigen, og at den representeres av et verdenssamfunn som sitter på trygg avstand og fordømmer Israel?

Noe er annerledes med denne krigen. En internasjonal opinion er ved å forstå at den har samme fiende som Israel. Den har fulgt hva som har skjedd, fra Nigeria i vest over til Somalia, Kenya og videre til Syria og Irak.

Medier som blir apoplektiske av palestinske ofre må vite at deres dekning vil bli målt mot hvordan de har dekket bestialitetene i Syria og Irak. Alle har ikke sett ISIS-videoer, men noen har, og gruen som stråler fra disse når folk selv på avstand.

De siste dagene har mediene fortalt at en norsk mann har gått i al-Qaidas tjeneste og er opplært til å bli så farlig at han er satt på State Departments liste over særlig farlige terrorister.

Tilfeldigvis bærer også han navnet Anders, og når noen først har gjort et poeng av det, blir det sittende: Anders II kommer virkelig fra en stor flokk, en farlig flokk. Den første Anders viste seg ikke å ha noen selv om mediene iherdig forsøkte å finne den og fremdeles later som om den er der.

Fremdeles sitter det langt inne for norske medier og politikerne å ta inn over seg denne verdenen. Både at et slikt voldelig univers eksisterer og at en nordmann har gått i dets tjeneste. Anders Østensvig Cameroon Dale ble navngitt av State Department. Likevel ville ikke norske medier bruke navnet. Den samme motviljen så vi under Westgate-angrepet i Nairobi, da det kom ut at en av angriperne hadde bakgrunn fra Norge. Norske medier mørkla navnet.

Man oppfører seg som det gamle borgerskapet som ville redde æren. Man vil kontrollere informasjonsflyten. En håpløs strategi.

Men på ett område er medier og politikere aktive: i å piske opp en stemning mot Israel som tenderer mot det hatefulle.

Ett kriterium på den nye antisemittismen er at man behandler Israel som noe eksepsjonelt, som et land helt utenom det vanlige.

Mimir Kristjánsson er en gammel stalinist fra Klassekampen som er blitt stuevarm i Aftenposten. Likevel kan   lire av seg hatefullt tøv og vite at han ikke risikerer å bli utstøtt i kulda:

Blind hevn med sivile som mål kan man aldri forstå

..

Vi har ikke her lenger å gjøre med en rasjonell aktør, men en failed state. Dette er et samfunn hvor fredsbevegelsen bryter sammen, hvor radikale religiøse aktører får stadig større makt. Vi snakker om et land som er så rabiat at de biter selv hånden som forer dem, for israelerne har sluttet å respektere selv den amerikanske presidenten og hans formaninger. Den gamle vennen Norge blir stemplet som det mest antisemittiske landet i verden.

Kristjánsson forsikrer at han elsker jøder og har studert deres lidelseshistorie. Her eksempfliserer han et originalt norsk bidrag til den nye antisemittismen: omsorgen for jødene.

Dette handler altså ikke om antisemittisme, kanskje tvert imot handler det heller om omsorg for jødenes stat, for på denne måten kan ingen folkeslag overleve i lengden.

Omsorgen når sin logiske konklusjon i ønsket om at det internasjonale samfunn griper inn militært – mot Israel.

….. noen ganger må man legge realismen til side for slik å kunne si sannheten: Verden må gripe inn mot Israel, om nødvendig også med militære midler.

Det minner om gymnasiale fantasier. Isolert sett er det tøvete. Men Kristjánsson er ikke alene. Han er tvert imot representativ for den rådenede mening om Israel. Han er variasjon over et tema som vi hører fra His Masters Voice, NRK, Aftenposten, Stavanger Aftenblad, Dagbladet, VG – alt som kan krype å gå kan velte ut av seg hvor forferdelig Israel – og øh, jødene, er.

Denne «eliten» blåser til den ilden som heter antisemittisme og som er en iboende og sentral del av islamismen. Hvis venstresiden og den politiske korrekthet skulle hatt noe håp om å komme ut av sin Israel-kritikk med æren i behold, måtte de hatt et nådeløst blikk på antisemittismen i den muslimske verden, og dens sentrale rolle i islamismen.

Det vil de ikke, og dermed er de med å puste til et bål som brenner stadig kraftigere og nå også truer Europa. Denne kompromitteringen kan sammenlignes med de som ikke ville se eller forstå hvor farlig nazistenes antisemittisme var. Denne sammenligningen er ikke en overdrivelse. Islamismen blir faktisk av stadig flere oppfattet som den tredje form for totalitarisme. Den moderne utgaven oppsto på samme tid som nazismen og kommunismen, på 1920-tallet. Den er den siste gjenværende som ennå ikke har satt hele verden i brann. Men den er på god vei, og utslettelsen av Israel og et nytt Holocaust er deres uttalte mål.

Det er denne gnagende bevisstheten som ligger bak uviljen mot å navngi terrorister som har hatt eller har noe med Norge å gjøre. Det blir for nært.

Den nye antisemittismen – særbehandlingen av Israel – gir muslimske landsmenn en følelse av at Norge har tatt stilling. For dem. Det er bare å kjøre på. Dermed kommer kravene om stadig kraftigere fordømmelse av Israel. Selv Gahr Støre er ikke tydelig nok.

Når brutale handlinger som krig er, rettferdiggjør ekstreme reaksjoner, får vi et kappløp om å fordømme Israel. Går det an å være for ekstrem? Er ikke storming av ambassaden en forståelig reaksjon sammenlignet med bombingen av kvinner og barn i Gaza? For den som måler moral på denne proporsjonalitetsmåten som norske medier ynder, må svaret være ja. Vandalisering av en ambassade er da barnemat mot det som skjer på Gaza?

Norske medier og politikere har selv bidratt til å slippe denne denne bølgen løs. De er hektet på et tog det er vanskelig å bli koblet fra.

Selv når islamisttoget ruller frem og sprer død og ødeleggelse, later man som man ikke forstår sammenhengen.

Opphaussingen av Gaza er ute av alle proporsjoner hvis man ser på dekningen av Syria og Irak, Somalia eller Nigeria. Der når medienes empati bare et stykke på vei, så er det slutt. De blir trette. Men når det gjelder Israel er engasjementet og gløden uuttømmelig.

Hva kan det komme av? Det spørsmålet blir sjelden stilt. Hva skyldes denne voldsomme fokuseringen på et lite land fra et annet lite land, langt borte, som nå er avkristnet og egentlig couldn’t care less?

Med sitt «engasjement» hekter Norge seg på en vogn de som styrer og er engasjerte helst ikke vil vite destinasjonen til. Men vi andre har for lengst gjenkjent sporene og forsøker å komme av.

Les også

-
-
-
-
-
-