Kommentar

Var det et sted Sidsel Wold ikke skulle vært sendt så var det Gaza. Hun er ikke bare partisk, hun legger heller ikke skjul på sitt engasjement for den ene part som hun mener har den moralske retten på sin side. I sin journalistikk driver hun misjonering for dette standpunktet.

Det blir til propaganda for den ene part, palestinerne og deres ledere Hamas.

Wolds engasjement gjør at hun mangler motforestillinger. Å plassere henne i Gaza i en krig gjør at hun blir ekstra emosjonell der hun burde tilstrebe det motsatte. Å være nøktern. Det hele tipper over.

I dag var kombinasjonen Wold fra Gaza og Odd Karstein Tveit i studio på Marienlyst en så heavy dose at man lurer på hvordan det er mulig. Ledelsen har bestemt at det skal være slik.

Det kan virke som om Israel og palestinerne er det tema hvor den politiske korrekthet og venstresiden slipper seg uhemmet løs. Da skal man vite at Norge har fått en ny stor befolkning som ikke har trening i demokratisk debatt, men slipper hatet løs mot Israel og ikke ser på forskjell på landet og jøder.

NRKs sendinger legitimerer dette hatet. NRKs korrespondenter forteller konstant hvor umenneskelig israelerne er. Når det blir krig viser israelerne hvem de virkelig er. Slik lyder NRKs korrespondenter og en nesten samlet norsk presse.

Bare av den grunn burde Wold aldri vært sendt til Gaza.

I dagens sending kl. 0900 avsluttet hun med å si at Israel ikke bryr seg om palestinernes liv. De er ikke noe verdt. Det er den slags generelle, kategoriske uttalelser som en journalist bør vokte seg for. Hos Wold er det standard. I samme sending hadde hun sagt at Israel er gode med sine presisjonsvåpen. Hvis hun hadde vært litt mer våken ville hun forstått at det første utsagnet motsies av faktumet om presisjonsvåpen. Israel har utviklet disse nettopp for å kunne føre krig i tettbefolkede områder. Derfor er tapstallene for Operation Cast Lead i 2008/2009 lave i forhold til den massive bombingen.

Men virkeligheten preller av.

Det er misjoneringen som gjelder.  Denne linjen slo venstresiden inn på på 60-tallet, med FNL og PLO, og man har aldri slått på bremsene. Man henter frem det samme kartet hver gang. Odd Karsten Tveit sier det samme nå som under invasjonen av Libanon i 1982, men han er enda bitrere, for han har ikke lykkes å nedkjempe Israel, derfor tillater han seg enda mer enn før. Journalistene i studio er en generasjon eller to yngre. De tør ikke motsi ham, selv når han sykler i løse luften.

I dag presterte han å si at rakettene fra Gaza var helt ufarlige for Israel. De var «hjemmesnekrede» og helt symbolske.  Allerede under Libanon-krigen i 2006 viste Hizbollah at de satt på tusenvis av raketter som var noe helt annet enn leketøy. Israelske medier kunne fortelle at rakettene som når Jerusalem og Tel Aviv er iranske. Av samme slag man fikk stanset da et skip ble oppbrakt i mars i år.

Hamas har åpent erklært at målet er ødeleggelsen av Israel og et nytt Holocaust. Deres charter er en eneste paranoid, antisemittisk tirade.

Man må spørre: Er NRKs mål også ødeleggelsen av Israel?

Spørsmålet er betimelig for NRKs korrespondenter kommer ikke med noen kritiske bemerkninger om Hamas som viser evnen til distansering. Det er full identifikasjon. Denne form for aktivisme – full identifkasjon  – er en noe av det verste ved venstresidens måte å drive solidaritetsarbeid på. Det er en form for identitetspolitikk. Vi blir alle palestinere.

Men alle lyttere ønsker ikke å bli palestinere. Av mange grunner. Noe har med palestinernes oppførsel å gjøre. For palestinerne har selv svært vanskelig med å identifisere seg med sine naboer. Da de tre studentene Naftali Fraenkel, Nidar Shaar og Eyali Yifrach ble bortført ble det oppfattet som illojalt å vise sympati for dem. Fatahs hjemmeside gjenga dypt rasistiske tegninger av dem som rotter, og man brukte VM-fotballtrofeet til å vise triumf ved at tre jødiske gutter falt ut av det. Symbolikken var helt klar.

Etter at 16-årige Abu Khdeir ble drept presterer faren å si i at han tror det var jøder som sto bak drapet på deres egne, og han sammenligner israelerne med nazister.

Helt siden 1948 og lenge før har palestinerne ikke villet akseptere at jødene fikk sitt eget land. NRKs demonisering av Israel legitimerer denne avvisningen. Det er ganske alvorlig.

Antisemittisme blir dermed et lim mellom den politisk korrekte eliten og muslimene i Europa.

Forstår NRK hva de holder på med? Gjør venstresiden og Arbeiderpartiet?

Det triste er at også Høyre og sentrumspartiene danser etter samme pipe. Utenriksminister Børge Brende var på radio og sa at bombingen av Gaza var helt uakseptabel og må ta slutt. Det var den samme fordømmende holdningen til Israel. Eller tror han det er en utstrakt hånd? Stemmesanking? For å vise at «også vi kan».

Er dette god politikk? Tror han befolkningen ikke ser hva Hamas står for? Har han tenkt over konsekvensene over å delta i hylekoret mot Israel? Hvilket signal det sender til Norges muslimer?

Også de borgerlige har langt på vei slukt Israel/Palestina som den store Saken, der rett og moral inngår i en høyere enhet. De har slukt venstresidens tenkemåte 30 år på etterskudd.

For denne tenkemåten er på retur. Det er ingen som er hvite i Midtøsten. Men sammenlignet med naboene er Israel en historisk suksess.

Alle forstår at Hamas i Gaza er to alen av samme stykke som ISIS i Syria og Irak.

Det er når man har deres praksis i mente at uttalelser om at Israel ikke tar hensyn til palestinske liv, blir helt grotesk. BBCs Jeremy Bowen hadde imorges et innslag fra likhuset i Bagdad. De har bare ett, og det er sprengt. Det kan ta 1.500 og det har kommet inn langt flere drepte.

Man kan måle NRKs misjonsiver på deres lunkne dekning av krigen i Syria og Irak: Den kan ikke NRK gjøre noe med. Men man mener åpenbart noe annet med palestinerne og Israel. Her kan norske medier gjøre en forskjell.

Hvor kommer denne iver fra, denne glød? Man har konstruert en modell der man gir seg selv mandat til å gå enda litt hardere ut mot Israel for hver gang. Israelerne har jo ikke lært. Som Jostein Gaarder uttrykte det: – Vi har forsøkt å lære dem humanitet i 2000 år.

Det er ånden fra Gaarders famøse kronikk som preger norske mediers holdning til Israel: Det er Saken. De har retten og moralen på sin side. Og ingen overdrivelse er for stor. Saken rettferdiggjør alt. Det at de har samme Sak som Hamas får dem ikke til å stanse opp. Det er et tegn på misjonsiveren.

Journalistene ser ned på norsk misjon. De ser enda mer ned på konservative kristne som slår ring om Israel. Men selv driver de den største misjonsforeningen i landet. Det inntrer en egen stemning når Israel kommer på banen. Hver gang Israel må forsvare seg får de anledning til å snu dette til våpen mot Israel.

Journalistene er så beruset av dette oppdraget at de ikke merker at de har beveget seg stadig lenger ut. De merker ikke hvem de har gått til sengs med. Det er de samme kreftene som også truer vårt eget samfunn.

 

 

Les også

-
-
-
-
-
-