Kommentar

Den dominerende del av norske opinionsmakere – journalister/redaksjoner, forskere og politikere – har tatt parti for Hamas på Norges vegne. Fordi Norge har en voksende muslimsk befolkning, har dette store implikasjoner.

Det fører nærmest til en kriminalisering av dem som støtter Israel. Palestinakomiteen og Line Khateeb har fått slippe til i uforholdsmessig stor grad. Når det gjelder å propagere for en ensidig propalestinsk vinkel er det absolutt ingenting som heter proporsjonalitet, det ordet politikere og medier ynder å bruke mot Israel. Tvert om er dekningen et brudd på alle journalistiske prinsipper om balanse.

Elitens parti for Hamas truer norsk demokrati.

Det truer norsk demokrati fordi manglende balanse og undertrykkelse av et annet syn i seg selv er problematisk. Men aller mest fordi eliten omfavner en terrorbevegelse. Omfavnelsen er mer eller mindre helhjertet, men den er prinsipiell og systematisk.

Journalister kan selvsagt ikke løpe fra sitt ansvar. Hvis man systematisk gjentar at det er drept noen hundre palestinere mot åtte israelere og hele tiden snakker om proporsjonalitet, vil det feste seg som den eneste mulige og gyldige fortolkning av konflikten. Alle andre fremstår da som krigshissere og forbrytere.

Det finnes en klar sammenheng mellom medienes dekning, pøbelens vold utenfor den israelske ambassaden og truslene mot kveldens demonstrasjon. Dagbladet slo tirsdag opp på førstesiden: Siv Jensen støtter bombinga, over bildet av et såret barn på sykehus. Samme teknikk benyttet Knut Olsen i Dagsrevyen. Introen til intervjuet med eks-biskop Gunnar Stålsett var bilder av lidende barn, voice-over og rett på Stålsett som sier dette er forbrytelser mot menneskeheten. Videoredigeringen er ment å skape en effekt, og man ser ut til å mene eller føle at bildene er selvbegrunnende/selvinnlysende. De som kan unnskylde noe slikt, kan med full rett støtes ut av fellesskapet.

Denne identifisering med bildene, å sette likhetstegn med lidelse og politisk forklaring, ser ut til å være et viktig resultat av krigen. Det er historien om vestlige TV-stasjoner som blir som Al Jazeera. Hamas taper på hjemmebane, men vestlige medier mister realitetssansen. Det blir etter hvert tabu å reise saklige spørsmål om krigens bakgrunn, forutsetninger, rasjonelle mål, konsekvenser og bakmenn. Igjen står den hellige vrede, raseriet mot Israel, og hvis noen våger å gå imot, så vises det til bilder og tall.

Da er man på full vei inn i den arabiske fantasmagoria som gjør politikken til et speilkabinett, der bare noen få kynikere vet hva som egentlig foregår. På ryggen til humaniteten rir irrasjonaliteten, og mot den er det umulig å argumentere.

Israel har forsøkt i en årrekke. Hamas er ikke PLO, selv om statssekretær Raymond Johansen og Kåre Willoch gjentar det. PLO hadde en pragmatisk side, og man ville gjerne styre et område, ikke fjernstyre fra Tunis. Men da det kom til stykket greide ikke Arafat si farvel til korrupsjon og voldsbruk, som også gikk ut over egen befolkning. Men PLO var ikke eskatologisk. Hamas derimot er i kategorien: hvordan bekjempe en fiende som allerede er død? Hvordan bekjempe en bevegelse som gjør religonen til en dødskult?

Dette vil ikke norske politikere, unntatt Frp, snakke om. Mantraet er: vold avler vold, som avler ekstremisme på begge sider. Det er tøv. Det kommer an på hvem som anvender volden. En legitim stat anvender vold på en helt annen måte enn en terrorbevegelse med apokalyptiske mål. Men norske medier og politikere ønsker ikke å snakke om denne forskjellen. I stedet skriver Aftenposten på lederplass at volden i Gaza kan svekke legitimiteten til Israel som stat. Det er en uhyrlig antydning. Det er et ekko av Jostein Gaarders kronikk under Libanon-krigen: Israel har forspilt retten til egen stat.

Dette er sentimenter som dagens stemingsbølge er gravid med: Når stortingsrepresentant Inga Marthe Torkildsen (SV) får spørsmål om de tre rakettene som ble avfyrt fra Libanon idag, svarer hun at Israel kan komme til å grave sin egen grav. Det er et underlig utsagn om et land som blir angrepet av en annen. Uansett hva Israel gjør, så har det selv skylden.

Kåre Willoch har gjentatte ganger snakket om en forestående katastrofe for Israel.

Hvorfor denne lengselen etter Hamas og palestinerne? Hvorfor dette brennende ønske om å være medmenneske for palestinerne når andre brutale konflikter river uskyldige i filler? To grusomme bomber i Irak har drept 100 sivile nylig. Who cares?

Det er den irrasjonelle siden av empatien for palestinerne og antipatien mot Israel som i denne krigen har gjort et kvantesprang: Sympatien for palestinerne har denne gang omfattet terrorbevegelsen Hamas. Man må gjerne si at det ikke er ment slik, men når man hele tiden kjører frem én versjon, proporsjonaliteten og tapstallene, så er det bare én sannhet: Hamas’. Det er et signal som alle islamister i Europa har oppfattet. Basim Ghozlan hadde en kronikk i Dagbladet mandag som var formulert som en av de iranskproduserte IED, et nedgravd prosjektil som skal bryte gjennom panser. Man har selv slukt premisser som det blir vanskelig å fri seg fra. Man sitter på kroken.

Dagbladets Halvor Elvik lar aldri en sjanse til å feiltolke og bomme gå fra seg. Han spør i en kommentar hva mon Olof Palme ville sagt om Gaza, og siterer fra en berømt tale Palme holdt julen 1972 da USA bombet Hanoi.

Man bør kalle saker og ting ved sitt rette navn, og det som pågår i dag i Vietnam er en form for tortur. Det man nå gjør er å plage mennesker. Plage en nasjon for å ydmyke den, tvinge den til underkastelse under maktspråk. Og derfor er bombingen en ugjerning. Og det har vi mange eksempler på i denne moderne historien. Og de er som regel knyttet til et navn: Guernica, Oradour, Babij Jar, Katyn, Lidice, Sharpeville, Treblinka. Der har volden triumfert. Men verdens dom har siden vært hard mot dem som hadde ansvaret. Nå føyes et nytt navn til rekken: julen 1972.

Elvik vil ha føyd til Gaza julen 2008.

Likestillingen av Treblinka og Hanoi vitner om at Palme var bærer av den politiske perversitet som gjorde ’68 medskyldig i terrorismens fremvekst. Han ville garantert føyd Gaza til Treblinka. På et metaplan er det en sammenheng mellom hans egen retorikk og den skjebne han ble til del. Han var selv en del av de krefter som drepte ham.

Gaza har med vår tid å gjøre, men den har med Elvik og min egen generasjons grandiose feil. Det er aldri for sent å snu. Men nå virker det snarere som man insisterer på å gjenta feilene og føre dem videre. Det er ikke spøk. Yngre mennesker tror dette handler om idealisme. Det gjør ikke det. Det handler om barbari.

Å koble Gaza til Holocaust er en form for perversjon. Det er også forsøket på å gjøre Hamas’ terror til motstandskamp, og koble det til den norske under krigen.

Men det er hva Odd Karsten Tveit minner lyttere og seere om uavlatelig. «Vi må huske at Hamas driver motstandskamp». Kåre Willoch gjentar: «Det har aldri forekommet at en okkupasjon ikke har avfødt motstandskamp.»

It is a bloody lie. Hamas driver ikke motstandskamp, de fører en religiøs krig mot Israel og jødene. Det er nasjonalt kun i den forstand at det er geografisk begrenset til Palestina og palestinsk jord, men den er like religiøs-fanatisk og endetidspreget som al-Qaida. Alle midler er tillatt, også å ofre egen befolkning.

Det er dette spillet Israel har gjennomskuet og skjærer igjennom. Hamas vender de humanitære lovene Israel er bundet av mot israelerne. Israel er bundet, men Hamas gir blaffen. Hamas er avhengig av Israel, smugler våpen og skyter raketter. Når Israel svarer, skriker Hamas opp om overgrep. Det er noe av den samme taktikken antisosiale elementer anvender på hjemmebane. Man bruker rettigheter til å undergrave rettssamfunnet og fellesskapet. Man tapper gradvis ut tillit og penger og trygghet. Derfor er det ytterst alarmerende når eliten mobiliserer så voldsomt for en terrorbevegelse.

Vet de hva de gjør?

Lytt til Dagsnytt Atten for onsdag 7. Der blir to forskere intervjuet om Hamas. Den ene var universitetslektor Dag Henrik Tuastad. De to omtalte Hamas-leder Khaleed Mashal som sentrumsorientert. Han var opptatt av menneskerettigheter og faren for maktmisbruk!

Uttalelsen vakte ingen sperrede øyenbryn/spørsmål hos programleder Alf Hartgen.

I en tale som Mashal holdt for sine tilhengere i en moské i Damaskus i 2006, ba Mashal religionsstifteren Muhammed om unnskyldning for at «hans nasjon» ennå ikke har vunnet krigen om Palestina:

– Vi sier til Vesten, som ikke lærer av det som har skjedd: Ved Allah, dere vil bli slått. Dere vil bli slått i Palestina, og deres nederlag har allerede begynt. Uansett på hvilket tidspunkt den islamske nasjon blir utfordret, vil fienden bli slått. Muhammeds nasjon seirer i Irak, og den vil seire i hele Arabia og i de islamske land. (…) Tidens hjul vil dreie rundt, og vår nasjon vil fylles av seierslykke og ære. Vesten vil være fylt av beklagelse, men da vil det være for sent.

En rekke forskere fremstår som terrorens apologeter. Hilde Henriksen Waage uttaler stadig at Mahmoud Abbas står for et Quisling-styre. Når man samtidig hyller motstandskampen mot okkupanten, bruker man bevisst ord som fremkaller assosiasjoner om Israel som nazistisk.

Dette er ikke bare grovt, det representerer en dødelig fare. Det er viktig å kalle tingene ved sitt rette navn: Dette er en ny uhellig allianse, tilsynelatende taktisk og situasjonsbestemt mot Israel, men når ord som folkemord og Holocaust dukker opp, merker man at det handler om noe langt mer. Den islamistiske bølgen er den svarteste reaksjon. Den er eksterministisk og rasistisk. Dessverre har ytterste venstre fløy alltid svermet for den frigjørende volden. Nå har de fått nye helter.

Man har anammet terrorismens retorikk. Det er ikke bare Israel som har et krigsmaskineri. Hamas og den islamistiske bevegelsen har et propagandamaskineri, som har oljet og pusset på sin versjon, slik at den motstandsløst skal gli ned. Alle forsøk på innsigelser blir slått ned som uanstendig. Siv Jensen får beskjed fra Palestinakomiteen og SV på morgenkvisten om at de ikke har noe i fredstoget å gjøre. Man må ikke bli forbauset om det dukker opp vold etter en slik bannlysing. Det er en logisk konsekvens.

Organisasjoner står i kø for å delta i kveldens fredsmarsj. På meg virkere det snarere som om vi befinner oss i et Orwell-land: Fred = Krig.

Les også

-
-
-
-
-
-
-

Les også