Kommentar

Andre Glucksmann skrev 6. januar en artikkel i Une riposte excessive? som trykkes som kronikk i Dagsavisen: Overdreven gjengjeldelse i Gaza?

Den er et oppgjør med og en dissekering av begrepet proporsjonalitet av en de mest lysende intellektuelle i vår tid. Glucksmann har det motet og det ubønnhørlige krav om intellektuell sannhetssøken og redelighet som verden – og spesielt Europa, trenger. Siden ordet proporsjonalitet er blitt et mantra i den norske debatten burde den være spesielt aktuell her, også for Dagsavisens redaksjon.

Glucksmann åpner med å peke på noe oppløftende: den åpne debatten i Israel om krigen, hvor formålstjenlig den er, hvor lenge den bør vare, osv. Men også i den arabiske verden er det nå kritiske røster mot Hamas. President Mahmoud Abbas tillot seg å peke på at Hamas bevisst fremprovoserte et angrep, selv om han må ha visst at dette ville koste ham støtte på gata.

Glucksmann sier man dessverre ikke ser tegn til den samme kritiske granskning blant diplomater, media, moralske og politiske ledere. De har unisont sluttet opp om begrepet «ute av proporsjoner» om Israels krigføring og gjort det til en ugjendrivelig konsensus. Man tar i bruk sterke ord som bygger videre på denne plattformen; «massakre», «nedslakting» (Erik Sagflaat i Dagsavisen). Mads Gilbert har kunnet bruke Al Jazeeras kamerautstyr og Jonas Gahr Støres penger til å utbasunere dette budskapet til en hel verden. De vet lite om Gilberts politiske sympatier. Onsdag sa han til TV2 at Gaza var Warszawa-ghettoen anno 2009 – «bare mye verre». Hadde Glucksmann visst dette hadde han kanskje føyd til et eget avsnitt om Oslo-prosessens hjemland. Han skriver at vi enda ikke har hørt ordet folkemord, men vi har eks-biskop Gunnar Stålsett som sier at Israel begår «forbrytelser mot menneskeheten».

Glucksmann sier at man i en konflikt ser to kategorier meninger: de som uforbeholdent tar parti, og de som reserverer seg og vurderer underveis. De som forfekter «uproporsjonalitetskritikken» tror selv at de er balanserte og representerer fornuften og moderasjonen. Glucksmann pulveriserer denne selvtilfredsheten. Vil vi se noe nedslag av dette i norsk journalistikk?

Glucksmann griper fatt i utgangpunktet. Uproporsjonal betyr uforholdsmessig, ut over alle grenser og normer.

Underforstått: Det finnes en normaltilstand for konflikten mellom Israel og Hamas som den israelske hærens maktbruk bringer ut av balanse, som om konflikten ikke var, som alle andre alvorlige konflikter, uproporsjonal fra første stund.

De fleste norske kritikere av Israel – den massive blokken av smaksdommere; kirken, pressen, politikere, NGO’er, forskere – har som minste felles multiplum antall drepte og sårede. Det slår ut i Israels disfavør og blir til en fellende dom. Man spør ikke etter nye opplysninger, for tallene er selvforklarende. Det er denne selvrefererende logikken som Glucskmann bryter. Han sier at proporsjonalitet handler om noe mer. Han sier: alle konflikter er uproporsjonale. Det er derfor det er konflikt. Men igjen: dette vil ikke de norske smaksdommerne snakke om: Odd Karsten Tveit og dermed NRK sier rett ut at det Hamas driver ikke er angrep, men forsvar og motstandskamp. Utenriksminister Jonas Gahr Støre skriver i sin bok at Norge erkjenner palestinernes «rett til å gjøre motstand», uten å presisere nærmere. Men anerkjennelsen av samlingsregjeringen viser at vold og terror i det minste ikke er noen hindring.

Hvis man skal vurdere en analyse eller forklaring må man se på hvor opplysende den er: Gir det mening kun å telle antall døde eller antall raketter? De norske smaksdommerne ser konsekvent bort fra Hamas strategi og målsetting. VGs Svein Røhne stilte det betimelige spørsmål: Hva ville et proporsjonalt svar vært? Er det å avfyre samme antall tilbake? Israel har som kjent langt mer treffsikre raketter, men Hamas avfyrer fra områder med sivile. Problemet collateral damage dukker opp uansett.

Etter 19. desember trappet Hamas opp rakettene radikalt. 80 på en dag. Skulle Israel hatt lov til å skyte 80 tilbake? Palestinerne har ikke samme radarvarsling og sirener og tilfluktsrom som israelerne – flere ville blitt drept. Er det urettferdig? For å få proporsjonalitet: skal israelerne slutte å gå i tilfluktsrom eller skal israelerne skyte færre raketter? Ordet proporsjonalitet har noe svært sosialdemokratisk ved seg. Det er likestilling på slagmarken. Men som Glucksmann sier: uproporsjonaliteten ligger der i utgangspunktet – i de ulike kravene partene stiller og i deres ulike valg av metoder.

Smaksdommerne vil ikke snakke om det. Det er i tilfeller som Odd Karsten Tveit et svik mot yrkesetikken og faglige kriterier: Tveit er advokat for Hamas, han presenterer deres sak i beste lys, og utelater de mørke sidene. Dette får han gjøre som NRK-ansatt, i en offentlig kringkasting. Redaktørene er ansvarlige. Tveit er bare en i en lang rekke Midtøsten-korrespondenter som har fått holde på i samme dur. Det sier noe om et intellektuelt, politisk og etisk forfall i en viktig offentlig institusjon som skal opplyse folk.

Nå kommer Midtøsten til Oslo, og det vil bli vanskeligere å fortsette propagandaen. Folk vil ved selvsyn se hvem som er den aggressive part, uten hemninger, fulle av hat og ødeleggelseslyst. Hva kommer Tveit og NRK til å gjøre med det?

Volden i Oslo var ikke styrt av Hamas, men den var et utslag av den samme volden som preger Midtøsten. Det gjør et dypt inntrykk på folk, og de smaksdommerne som bortforklarer vil få et problem. Folk vil slutte å høre på dem. Man må finlese avisene for å finne opplysningen:

28 personer var i går kveld arrestert etter opptøyene.
-De er nesten uten unntak av arabisk opprinnelse, sier Johan Fredriksen, stabssjef i Oslo politidistrikt.

Myndighetene har lagt lokk på opplysninger som viser negative sider ved utviklingen, men de kan ikke legge lokk på det folk opplever og ser. Når utenriksminister Jonas Gahr Støre sier at Oslo er en av de tryggeste byene i Europa, så er det han som har et problem. Det vil stadig flere oppdage.

I fredsleieren finner vi en taktisk allianse mellom Hamas-sympatisører, Palestina-venner og folk som ikke liker krig og vold. Biskop Kvarme liker ikke blod og lidelse. Men det er merkelig: stiller han seg ikke spørsmålet om proprosjonalitet i forhold til at Hamas bevisst lar drepingen fortsette ved å sende raketter mot Israel? Det er Hamas som kontrollerer om Israel skal stanse fremrykkingen. Hamas kunne simpelthen la være å sende raketter, så ville Israel få påskuddet til å innstille operasjonen. Men det gjør ikke Hamas. De skal erklære seg som seieherre ved ikke å gi seg, dvs. innstille rakettene. Hva slags proporsjonalitet er dette? Er ikke det en krisemaksimering uten sidestykke?

Odd Karsten Tveit forsvarte rakettene med å si at det er forsvars- og motstandskamp. De som gjør dette har avgjort tatt Hamas parti.

BBCs Stephen Sackur intervjuet igår Hamas’ talsmann i Libanon, Osman Hamdan, som er bror til den tidligere leder av Islamsk Råd Norge, som i sin tid benådet Vebjørn Selbekk for å ha trykket karikaturtegningene. Verden er blitt liten.

Sackur forsøker å få personen på gli, å få til en samtale. Situasjonen er dramatisk, med store lidelser. Han forsøkte å få Hamdan til å si noe om innrømmelser som kan få til en våpenhvile. Men Hamdan var kategorisk. Ikke én innrømmelse. Til Sackurs store frustrasjon og stigende forferdelse.

Det begynte med at Hamdan sa det overhodet ikke kom på tale å gå med på internasjonale observatører langs grensen til Egypt. Helt utelukket. Dermed sier han i realiteten nei til å åpne grensen, for Egypt og Israel vil aldri tillate at Hamas kontrollerer grensen.

Hvorfor fortsetter dere å skyte raketter ville Sackur vite, de er jo helt meningsløse og uten strategisk betydning? Hamdan var ikke enig. De var en viktig markering av motstanden, som må fortsette for enhver pris. Hamas gir seg ikke. Punktum.

Nivået på samtalen: da Sackur sa at det internasjonale samfunn ikke ville at det skulle komme våpen inn til Gaza, svarte Hamdan at «da må verden stanse USAs våpenleveranser til israel».

Strategien er som ideologien: maksimalistisk. Hamas er helt transparent og klare: de firer ikke.

Dette handler også om proporsjonalitet. Den som ikke vil se det har egentlig ikke noe i debatten å gjøre.

Hva skulle den riktige proporsjonen være som Israel måtte holde seg til for å gjøre seg fortjent til opinionens gunst? Måtte den israelske hæren la være å benytte seg av sin tekniske overlegenhet og nøye seg med å bruke de samme våpnene som Hamas, det vil si føre krig med upresise rakettvåpen og steinkasting, for ikke å snakke om fri bruk av selvmordsattentater, menneskelige bomber og forsettlig nedskyting av sivilbefolkning? Eller skulle det passe bedre om Israel rolig ga seg til å vente på at Hamas, ved Irans og Syrias hjelp, kom opp på samme nivå i ildkraft? Om det da ikke skulle være om å gjøre å utligne ikke bare den militære slagkraften, men også målsettingene?

Som Bradly Burston var inne på i en kommentar: Israel har i Operation Cast Lead vist Hamas-takter – de har ikke latt seg vippe av pinnen eller avskrekke av at Hamas sitter blant kvinner og barn. Er det dette som er uproporsjonalt? Kan man kritisere det uten å nevne den tatikken Hamas bruker og implikasjonene av den?

Israel er et demorati som lever omgitt av fiender, og noen av dem, som Hamas er totalt uproporsjonale. Israel har i mini-format opptrådt militært uproporsjonalt. Hvis de skulle opptrådt like uproporsjonalt som Hamas skulle de ha skjøvet palestinerne på Vestbredden over Jordan-elva. Det er det seriøse israelere som mener kan skje. Men Hamas har programfestet utslettelse av Israel og antyder folkemord på jødene, uten at det vekker særlig reaksjon.

Ettersom Hamas – til forskjell fra Selvstyremyndighetene – fastholder at de ikke anerkjenner den jødiske statens rett til å eksistere og drømmer om å utslette dens statsborgere, ser man kanskje helst at Israel etterligner denne radikaliteten og iverksetter en gigantisk etnisk rensing? Ønsker man virkelig at Israel skal avspeile Hamas’ tilintetgjørelseslyst og handle proporsjonalt med denne? Så snart man graver litt i det som ligger under de velmenende bebreidelsene om «reaksjon ute av proporsjoner», oppdager man at Pascal hadde helt rett: Den som vil gjøre seg til engel, blir til et beist.

En forståelse av konflikten må bygge på innsikt. Den konsensus som predikes av de kondisjonerte bærer i seg kimen til et monster. Redd Barnas Marianne Borgen ga på radio råd om hvordan man skulle snakke med barna om inntrykkene fra Gaza. Hun syntes det var helt fint om barna skrev leserinnlegg til avisene og avholdt baser og innsamling. Hun sa det ikke direkte, men man fikk en klar fornemmelse av til hvem og for hvem. Noe annet ville bydd på uoverstigelige moralske dilemmaer. Og det er det som er problemet for denne vedtatte selvforståelsen: den tillater bare en versjon: Hamas og humanitet hånd i hånd.

Det er et grotesk resultat. Men sant.

Jødene forrådes igjen. Denne gang av humanitet.

Enhver konflikt, om den er ulmende eller i utbrudd, er «disproporsjonal» av natur. Hvis motstanderne hadde vært overens om bruken av midler og om målene de kjempet om, ville de ikke lenger være motstandere. Sier man konflikt, sier man uoverensstemmelse, altså innsats i begge leirer for å spille på egne fortrinn og utnytte motpartens svakheter. Israels militære avstår ikke fra dette når de «profitterer på» sin tekniske overlegenhet for å nå sine mål. Det gjør heller ikke Hamas, som benytter Gazas befolkning som menneskelig skjold uten å måtte forholde seg til de moralske skrupler og diplomatiske hensyn som motstanderen er bundet av.

En betingelse for å arbeide for fred i Midtøsten er at man unngår reservasjonsløshetens fristelser, som ikke bare hjemsøker de fanatiske ekstremistene, men også de gode sjelene som drømmer om en urokkelig «proporsjon» som ved himmelens hjelp skulle være i stand til å skape balanse i konflikter på liv og død. I Midtøsten kjemper man ikke bare for å få respektert spillereglene, men for å få etablert dem. Man kan med all rett diskutere fritt om hvor velegnet det ene eller det andre militære eller diplomatiske initiativet er, uten likevel å gå ut fra at problemet er løst på forhånd av verdens gode samvittighets usynlige hånd. Det er ikke ute av proporsjoner å ville overleve.


Overdreven gjengjeldelse i Gaza?

Les også

-
-
-
-
-