Kommentar

Stikkordet for det internasjonale samfunns reaksjon på Gaza-bombardementet er «proporsjonalitet». Men gir det mening? Sier antall ofre på hver side noe særlig ut over antall døde? Det er som om verden flykter vekk fra hva som står på spill, og skjuler seg bak oppmerksomheten rundt Israels militærtekniske styrke og ødeleggelsene.

Reaksjonene er som forventet. Statssekretær Raymond Johansen i UD fordømmer begge parter. Presset mot Israel vil øke hvis angrepene fortsetter, noe de trolig vil. Forsvarsminister Ehud Barak sier dagens bombing bare er begynnelsen på en større operasjon. Hvorfor gjør Israel dette? Er det fordi israelerne er onde? Det er påfallende hvor dårlige vestlige medier er til å få frem Israels syn og sak, for ikke å snakke om en bredere analyse av hva som står på spill.

Bottom line er: En stat kan ikke tillate at en naboenklave skyter raketter inn mot dets boligområder. Hamas lot våpenhvilen på 6 måneder løpe ut, og trappet umiddelbart opp angrepene. Det er skutt 200 raketter siden 19. desember. Angrepene viste tegn til å øke, og rakettene når stadig lenger. Dette er ikke raketter i frustrasjon, det er raketter som er ment å provosere. Hamas ønsker en konfrontasjon. Det er deres raison d’être. Deres kamp er ikke bare rettet mot Israel, den er også rettet mot styresmaktene i land som Egypt og Jordan. Den islamistiske revolusjonen i Gaza kan være gnisten som antenner branner både i Kairo og Amman. Begge steder har Det muslimske brorskap holdt demonstrasjoner idag.

Det er symptomatisk at iranske aviser kritiserte Egypt nylig for ikke å støtte befokningen i Gaza.

Derfor er fordømmelsen av Israel halvhjertet i de arabiske hovedsteder. De forstår spillet.

Tzipi Livni var i Kairo torsdag, kanskje for å orientere om hva som skulle skje og få en stilltiende aksept. Hvor var det demonstrantene i Beirut samlet seg lørdag? Foran den egyptiske ambassaden.

Torsdag fant libanesiske styrker sju Katusja-raketter ved grensen til Israel, som var tidsinnstilt.

Vi hører stadig at Israel-Palestina er alle konflikters mor i Midtøsten, men de tektoniske platene var i bevegelse lenge før den jødiske staten ble grunnlagt. Det begynte med forsøket på å løse den islamske verdens krise ved å gå tilbake til røttene, dvs. reform som reaksjon fordi man ikke greier spranget over til moderniteten, men heller går bakover til et «renset islam».

Den jødiske staten var derfor en utålelig provokasjon for islamistene, og nasjonalistene, men provokasjonen, forulempingen går mye dypere. Den sitter i ledernes egen sårede selvfølelse.

Derfor hjalp det ikke at Israel trakk seg ut av Gaza. Angrepene fortsatte, og denne leksen og den påfølgende splittelsen mellom Fatah og Hamas er en av hovedgrunnene til at fredsprosessen har stått stille.

Denne analysen er temmelig elementær, men likevel velger mediene noen enkle, innlysende vinkler, den humanitære indignasjonen, forskrekkelsen over at krig er brutal osv.

Vestlige ledere og medier vet mye om konflikten. De vet at Hamas står i ledtog med Brorskapet og Iran, til tross for at Brorskapet er sunni og Teheran sjia. De er begge revolusjonære og ønsker å styrte regimene i fremst Egypt og Jordan. Selv kongedømmet i Saudi-Arabia er paradoksalt nok på denne lista fordi kongedømmet forsyner Vesten med olje.

Hvorfor denne barberte versjonen? Det er som om Vesten ikke ønsker å se konsekvensene av sin egen konfrontasjon med de samme kreftene i Afghanistan og Pakistan og Irak. Man later som om disse tingene ikke har noe med hverandre å gjøre, men selvsagt har de det. De norske soldatene i Afghanistan slåss for det samme som Ehud Barak og Israeli Defence Forces. Denne innsikten virker å skremme eliten i Vesten, og de fristes til heller å flørte med Konferansen av islamske stater og en økende muslimsk befolkning i Europa. Det er et farlig spill. Kanskje Hosni Mubarak og kong Abdullah burde fortelle EU, Merkel, Sarkozy og Gahr Støre et og annet: You’re next in line.

Det så man klart demonstrert under karikaturstriden, men europeiske ledere har ikke lært leksen. They don’t get it.