Kommentar

Dagens tekst i norske medier var at Israels angrep på Hamas radikaliserer muslimer både i Midtøsten og Europa. Det ble dosert som innlysende fra samtlige medie-prekestoler. Det leses fra den samme boken. Den som følger mediene – riksavisene, NRK, TV 2 – hører stort sett variasjoner over samme tema: Israel angriper, Israel fremprovoserer bare mer vold, Israel må boikottes og presses.

For å overbevise, sjokkere og ryste mottakeren til å forstå hva som foregår, tys det til stadig sterkere bilder. Dette er faktisk en kopiering av Al Jazeeras metoder: ingen bilder er for sterke. Tvert om: jo sterkere jo bedre. Man synes å mene at bildene forteller den egentlige historien og at de ikke kan lyve. Jeg mener det var Mads Gilbert som for noen dager siden sa at de arabiske kanalene viste mye sterkere bilder. Mao: vestlige medier holder virkeligheten unna publikum.

Dermed har man sådd mistanke om bakenforliggende motiver hos mediene for ikke å vise den usminkede virkeligheten. Med typisk ML-gusto tråkker man på prinsippene som ligger bak den forsiktige omgangen med bilder: De virker støtende, de tråkker over noen anstendighetsgrenser og krenker både ofre og mottaker, og de kan virke forrående.

Al Jazeeras billedpolicy har virket opphissende på den vanlige kvinne og mann i Midtøsten. Det er mennesker som har få muligheter til å balansere det de blir foret med. Bildene av massakrer ruller om og om igjen.

Hvordan ville befolkningen i Europa og USA ha reagert om mediene hadde brukt sin makt på samme måte? Til å fremstille hvordan terrorister bygger celler og islamister systematisk undergraver demokratiene? Faktum er at eliten i demokratiene er redd sine egne skygger. De har befunnet seg så lenge i komfortsonen at de ikke makter å ta belastningen med å konfrontere den kompliserte utfordringen muslimene representerer.

Israelerne har det «lettere»; der fyker rakettene inn fra Gaza. Det samme Gaza som er avhengig av Israel i alt fra cash til energi, mat og medisiner, og tillater seg å hevde at de er okkupert og skyter raketter tilbake.

Det tar virkelig en masse jødisk chutzpah å hevde som apologetene hjemme gjør at de skyter for å protestere mot blokaden (Line Khateeb fra Palestinakomiteen og Kåre Willoch).

Så overtar de ansvarlige politikerne stafettpinnen fra Hamas-vennene og nikker . – Jeg må si meg enig med Willoch, sier utenriksminister Jonas Gahr Støre, litt motvillig. Han vil gjerne ha det til å virke som om det er Israels handlinger og ikke fordommer eller motvilje som ligger bak.

Men lytt til hva utenriksministeren sier: Hamas oppsto som en politisk-religiøs bevegelse, og de er blitt radikalisert pga. av israelsk undertrykkelse. (For virkelig å slå spikeren inn siterer han for n’te gang hva Ehud Barak fortalte ham i juni: Det var Israel som skapte Hamas som en motvekt til Fatah).

Det er her man merker den glidende overgangen fra politiker-opportunisme til loddrett løgn. Den som legger skylden på Israel for Hamas’ radikalisering, snakker med kløyvd tunge.

Det vekker en viss motvilje å se en utenriksminister som virker mer og mer som en modell som spiller. Han snakker tilsynelatende saklig og balansert. Ingen ville finne på å avbryte ham og si: Men hva er det du egentlig sier? Du kan da ikke mene…? Men det er ingen som sier det til Gahr Støre. Han har overtatt teflondrakten til Gro Harlem Brundtland; ingen vil bli uvenner med sjefen.

Mediefronten er en av de viktigste for islamistene. De kommer til å tape i Gaza, men kanskje deres venner i Europa kan gi dem en medieseier? Anført av Kjell Magne Bondevik, biskopene, prestene, SV, mediene, Jonas Gahr Støre og Kristin Halvorsen.

Pågående muslimer har greid å plassere foten i sprekken, og presser døra opp under dekke av en humanitær appell. Derfor er det viktig med mest mulig grufulle bilder.

Kritikken skal kunne peke én vei, mot svikefulle ledere i Vesten og egyptiske hovedsteder. Det er brudd på etikette å spørre om det kanskje er arrangert når en far som har mistet barna sier: Allah er stor. Eller hvorfor de verste bildene vises om og om igjen.

Det tok litt tid, men lederartiklene viser tydelige tegn på tap av realitetssans. Aftenposten skriver at Erik Fosse og Mads Gilbert er «nøytrale observatører». Dagsavisen skriver at israelerne driver «nedslakting».

Jeg tviler ikke på at forholdene er forferdelige. Men når det stadig gjentas at israelerne skyter på alt og alle og palestinerne selv oppgir tallet til på drepte til 530, så er det noe som ikke stemmer. Det kan selv en grønnskolling forstå. Men ikke redaktører og journalister.

Paula Newton fra CNN sa det klart og tydelig da bildene av protester i Europa rullet over skjermen: For første gang har den økende muslimske minoriteten i Europa gjort seg gjeldende og bidratt til å sette dagsordenen. Den jødiske lobbyen er ikke så sterk lenger, sa hun.

Den jødiske lobbyen finnes ikke i Europa, men jøder har hatt en viss innflytelse. I Danmark fraråder rektorer jødiske foreldre å sende sine barn til deres skoler: De kan ikke garantere sikkerheten. Det var ikke bare på en skole, men flere, der muslimske barn var mange.

Kanskje det ikke er Israel, men de som har tillatt en slik utvikling, som har skylden hvis muslimene radikaliseres?

Det er meget sleipt av politikere og medier som selv er aktører å beskylde Israel for å radikalisere. På et overflatisk plan, ja. Men den hjemlige eliten har lagt premissene for denne radikaliseringen, og det er den innfødte befolkningen den vil gå ut over. Jødene vil forlate Europa.

Denne utviklingen er allerede så tydelig at det merkes en liten tvil i stemmer og avisartikler. Men man drives med av den bølgen man rir på. Ved ikke å stille spørsmål er man med å lage repet man selv vil bli hengt i. Brutalt, men sant.

Utenriksminister Tzipi Livni sa det meget klart og tydelig idag: Dette gjelder ikke bare tryggheten for befolkningen i det sørlige Israel, det gjelder den internasjonale krigen mot terror, som berører alle.

Les også

-
-
-
-
-
-

Les også