Kommentar

Det finnes godt om eksempler fra norsk virkelighet på både religiøse og sekulære predikanter og annet godtfolk med en offentlig fremtoning og tale som skulle borge for ulastelig moralsk standard, men der virkeligheten bak fasaden viser seg å være alt annet enn beundringsverdig. Adferd i strid med både det sjette og flere andre bud, økonomisk triksing og annen tramping på og over kriminalitetsgrensen finnes i disse menneskenes kjølvann i en grad som ikke skiller seg nevneverdig fra det man erfarer hos andre. Grunnen til at jeg trekker frem forholdet er at det illustrerer en skrikende etisk inkonsekvens. Slik manglende proporsjonalitet eller sprik mellom liv og lære kan kalles uverdig, hyklersk, svinaktig og mye annet; det reflekterer uansett noen av menneskeslektens mindre attraktive egenskaper og erkjennes da også som nettopp dette av normalt hverdagsanstendige borgere.

Det er en konkret foranledning til at jeg innleder som jeg gjør, med et spark til etisk fariseisme, for det er et tilsvarende misforhold ved den dominerende norske mediale og politiske elitens ulike holdninger til Loke og Tor jeg gjerne vil si litt om. Hvorfor vektlegger man noen menneskers lidelse mer enn andres i rapporteringen av alt som er vondt og trist i verden? Hvorfor måles like handlinger etter ulike etiske målestokker slik at noe gjemmes bort mens annet vektlegges? Ganske spesielt var det den nye oppblussingen av krigshandlinger i Midtøsten som satte tankene i sving, for meningene i norsk offentlighet om denne kroniske ulykken illustrerer på en særdeles klar måte de prinsipielle problemene – kanskje jeg skulle driste meg til å si utfordringene? – ved den spesielle formen for «etisk utenrikspolitikk» vi de siste tiårene har lagt oss til. Jeg understreker – det burde være unødvendig, men likevel – at mitt ærend IKKE er å gjennomgå konflikten mellom Israel og den jødiske statens arabiske naboer og fiender på en hverken balansert eller heldekkende måte. Hensikten er KUN å påpeke meningsmessige ubalanser i synet på krigføringen i området og vise at skjevheten har – eller i alle fall burde ha – etiske konsekvenser for holdningen til også vår egen og andres oppførsel i kriger og andre voldelige konflikter rundt om i verden.

Et vesentlig ankepunkt fra Jonas Gahr Støre og andre ledende talsmenn for De Gode Menneskene i vårt land mot konflikten i Midtøsten er at krigen mellom Israel og araberstatene, denne sommeren representert ved Hamas på Gaza-stripen, er asymmetrisk: Israel er for militært og teknologisk mektig, det blir både billedlig og bokstavelig talt en strid mellom krysserraketter og AK47. Dette har som konsekvens at lidelsen ikke blir forholdsmessig eller proporsjonerlig; det dør langt flere palestinere enn israelere, kort sagt, i skrivende stund rundt regnet 20:1 med 600 omkomne på de førstnevntes side. Palestinerne oppnår derved et uslåelig moralsk overtak i følge logikken til Sidsel Wold og Støre og svært mange andre, for slik fungerer den nye etiske aritmetikken i følerisamfunnet.

Men er saken virkelig så enkel? Selvfølgelig er den ikke det hvilket lett innses om man tar seg bryet med å tenke etter. Ganske spesielt blir det etiske regnestykket urimelig dersom man med proporsjonalitet og konsekvens også mener at man skal stille samme krav til ansvarlig livsførsel uten overdreven voldsbruk til alle parter i alle kriger, også de der Israel ikke deltar. Gjør man det, krakelerer ganske mange både historiske og samtidige glansbilder og de urimelige forventningene og kravene til akkurat dette ene landets politiske ledelse og militærstyrker mister mye av sin etiske pondus.

Hva gjelder etikken knyttet til teknologisk overlegenhet, kan man med fordel rette blikket innover og se på hovedstrategien for den vestlige verdens krigføring i over 200 år nå og ganske spesielt siden NATO ble bærebjelken i vår sikkerhetstenkning; vi har hele tiden søkt å kompensere for tallmessig underlegenhet ved å ha bedre våpen enn fienden. Dette er ikke mer uetisk enn å trene før idrettskonkurranser, å lese og forberede seg til eksamen eller generelt å bruke det gode hodet du har på skuldrene til å skaffe deg og dine et best mulig liv. Skulle norske soldater i Arghanistan unnlate å bruke nattbriller, noe fienden ikke har, fordi striden da blir asymmetrisk? Skulle de la være å tilkalle kampfly mot bakkestyrker? Skulle man unnlate å sende bomber og raketter inn i fiendens stillinger fordi fienden ikke har mulighet til å gjøre tilsvarende? Selvfølgelig ikke. Og vær ikke i tvil: Det den teknologiske overlegenheten i siste instans koker ned til er muligheten til å drepe fienden oftere enn han dreper deg; enhver patron inneholder oppmagasinert død, annerledes er det ikke og kan heller ikke være det i krig.

Det er ledernes, de politiske så vel som de militære, forbannede PLIKT å sørge for at de egne stridsmennene – for ikke å snakke om sivilbefolkningen – er så trygge som mulig, og dette gjelder ganske spesielt når ufred truer landet. Jo sterkere, jo bedre rustet man selv er sammenlignet med fienden, desto bedre, dette er jernhård krigslogikk som intet føleri kan endre på. Var man noensinne bekymret for manglende proporsjonalitet da man bombet tyske og japanske byer og drepte hundretusener av sivile mot slutten av andre verdenskrig? Overhodet ikke. Heller ikke ser man ut til å ha vært overdrevent etisk plaget over at norske og andre NATO-kampfly har sluppet mangfoldige tonn med bomber over land som Serbia, Afghanistan og Libya uten at vi fikk tilsvarende tilbake i fleisen. Visst har man anstrengt seg for å treffe bare militære mål – definert som sådanne etter beste evne – men rikelig med feil er begått og tusener av helt uskyldige sivile er drept gjennom virksomheten. Slik er virkeligheten, og man burde fra norsk hold ha tilstrekkelig evne til å tenke proporsjonerlig til ikke å stille større krav til Israel enn man stiller til seg selv. Når bomber slippes, er det stor sannsynlighet for at folk dør, enten bombene er norske eller andre.

Hvor mange og hvem som dør, er et annet spørsmål og et som speiler etisk holdning hos både forsvarere og angripere. Man har etter krigens lover ikke rett til bevisst å se seg ut sivile mål for voldsbruken (hvilket er noe ganske annet enn å måtte akseptere at også sivile kan omkomme som del av det som med en typisk krigseufemisme kalles «collateral damage»), men man har heller ikke lov å plassere militære installasjoner (altså legitime bombemål) i nærheten av sivile og man har fremfor alt ikke lov å benytte sivile som noen form for «levende skjold» for slik å avverge angrep mot egne stridsmenn. Hva er situasjonen hva dette angår i Midtøsten?

Israel forsøker selvsagt (skjønt kanskje er ikke dette ordet så selvsagt – unnskyld ordspillet – jamfør det som følger) å beskytte den egne befolkningen så langt råd er. Man lever med voldsomme årlige utgifter til forsvaret, man har lang og tvungen militærtjeneste for andre enn arabiske og strengt ortodokse statsborgere, man har bygget et beskyttelsesgjerde mot terrorister, man har installert «Iron Dome» mot raketter og meget mer. Hva gjelder palestinske og andre arabiske sivilister, så er det åpenbart at IDF (det israelske forsvaret) gjør seg betydelige anstrengelser for at disse ikke skal bli drept eller på annen måte lide urimelig overlast som følge av angrepene mot de militante. Man forhåndsvarsler til og med før ulike mål blir truffet slik at sivile kan komme seg unna. Man etterforsyner befolkningen på Gaza-stripen med mangfoldige lastebillaster med matvarer og andre livsfornødenheter hver dag. Likevel drepes uskyldige sivile, også mange barn, av israelske bomber, granater og raketter, det er et uomtvistelig og dypt sørgelig faktum.

Gjør Israel tilstrekkelig for å hindre sivile palestinske tap? Det vet jeg ikke, men de gjør åpenbart mye, og på den bakgrunn blir uttalelser som Sidsel Wolds «de [israelerne] skyter på alt som beveger seg på Gaza-stripen» og SVs Heikki Holmås’ «[at] Israel bevisst dreper barn» upresise grensende til det direkte løgnaktige (NRK-relatert digresjon og hjertesukk: Kan vi snart slippe å få daglige småintervjuer med ulike SV-politikere der de med stor suffisanse legger frem sitt spesielle syn på verden; partiet er tross alt ikke stort lenger og heller ikke i regjering?). Sivile, inklusive barn, blir ofre i krig, det vet alle; det er trist – kall det gjerne utilgivelig om du har hang til religiøst preget språk – men et faktum. Å tro noe annet blir uhistorisk for ikke å si direkte tøvete. Jeg kjenner ikke til noen tidligere krig der sivilbefolkningens helse er blitt tatt mer hensyn til av den militært sterkeste parten enn det er skjedd under Israels kriger mot palestinerne de senere år. Innbiller man seg virkelig at norske og amerikanske bomber sluppet ulike steder i tiden etter 1990 ikke har drept uskyldige? Ligger man under for en slik selvhenførende vrangforestilling, så har jeg ikke mye å tillegge, men hvis ikke: hvorfor stiller man da så ulike mye strengere krav til IDFs krigføring enn til andres?

Bildet blir spesielt grelt hvis man ser på terrororganisasjonen Hamas’ holdning til egne og fiendtlige sivile tap. De har systematisk forsøkt å drepe jøder ved hjelp av selvmordsbombere og på andre måter og lyktes i betydelig grad før forsvarsgjerdet ble etablert. De stadige rakettangrepene fra Gaza inn i Israel, mange hundre i antall, er ren terror. Man satser bevisst på å drepe og skade sivile («alle jøder er legitime mål»), for militært har rakettene ikke presisjon nok til å være av betydning, men derimot bidrar de sterkt til å spre frykt i befolkningen. Dette har israelerne levd med i tiervis av år, og slikt gjør noe med menneskene.

Hamas’ oppførsel overfor den egne befolkningen er enda verre. Man VET at jo flere sivile som drepes, jo flere etterlatte og skadete som gråter på internasjonalt TV, desto større sympati får palestinerne, for folks instinktive tendens er å synes synd på dem som har det vondt. Derfor er Hamas avhengig av at tilstrekkelig mange ikke flykter fra husene sine når varslene om nært forestående bombing kommer, man legger egne kommando-og-kontroll institusjoner, ja, selv angrepsrakettene, nært opp til sykehus og skoler og alt som sivilt er, og slår seg deretter på sitt bryst i jammer når sivile går med under den israelske gjengjeldelsen som følger etter rakettutskytninger mot israelsk territorium. Lite poengteres det i norske medier at det faktisk er mot krigens lover å bruke sitt eget folk som levende skjold på denne måten; kanskje nevnes det i forbifarten, men det er ikke slikt man dveler ved på Dagsrevyen eller i andre sammenhenger der hovedpoenget ser ut til å være formidling av «feel bad»-faktoren i den palestinske ulykken. At palestinernes egne ledere de facto er folkets verste fiender, er sørgelig underkommunisert i rapporteringen. Det var visstnok Netaniahu som sa det, men utsagnet blir ikke mindre riktig for det: «Israelerne bruker sine våpen til å beskytte sitt eget folk, mens palestinerne bruker folket til å beskytte våpnene.» Slikt er i sannhet både svine skjebne og lurve lagnad for sivile palestinere; deres ledere er terrorister og oppfører seg deretter.

Et vesentlig trekk ved proporsjonalitetstenkningen i etisk sammenheng burde være at man kjenner like stor harme over at sivilist Olsen i landet A drepes av kuler, granater og bomber som at det samme skjer med Hansen i landet B, i alle fall med mindre du skulle være landsmann eller i slekt med noen de to nevnte. Det er når vi ser på denne siden av proporsjonalitetskravet at forholdet til Israel virkelig gir grunnlag for undring.

For det er jo helt enkelt ikke sant at man steller i stand med et omfattende folkemord mot palestinerne på Gaza-stripen. Andre steder drepes langt flere minst like uskyldige sivile av enn den ene, enn den andre organisasjonen eller staten under et eller annet religiøst eller politisk påskudd for voldsutøvelsen. Mens norsk presse og etermediene skriker over seg over det som skjer mot palestinerne, drepes flere arabere av sine egne i Syria og Irak, særlig av ISIS, som nå kaller seg Den islamske staten eller Khalifatet. I Afghanistan skjer noe lignende, om enn kanskje i mindre målestokk (skjønt helt nylig tok en selvmordbomber i Helmand-provinsen 81 mennesker med seg i døden), og også i flere andre deler av verden foregår hyppige grusomheter mot sivile, særlig utført av muslimer mot kristne (Boko Haram i Afrika og før nevnte ISIS ser ut til å være de mest aktive morderne). Dette nevnes kanskje i mediene, men man slår det ikke stort opp. Når det er Israel som fører krig, derimot, da tar det fullstendig av i NRK og andre steder, og De Gode Menneskene blir svært så høye og mørke i sin moralske selvtilfredshet. Jeg har for lengst sluttet å undre meg over inkonsekvensen i denne moralismen, for jeg vet at jeg ikke kan forstå den.

Neste gang du hører nåværende utenriksminister Børge Brende, tidligere utenriksminister Jonas Gahr Støre eller andre medievante eksponenter for den nye norske selvrettferdigheten – damer og herrer med meget høy etisk sigarføring – si at «visst har Israel rett til å forsvare seg, men det det må skje proporsjonerlig,» så vær vennlig å tenke gjennom det ovenstående. Deres krav til israelsk proporsjonalitet er hverken matematisk eller etisk rimelig, det er dobbeltmoralsk.

De snakker ikke i mitt navn, disse lederne for den såkalte «giverlandsgruppen» som foretreder den «moralske stormakten» Norge, tvert imot føler jeg meg ille til mote og brydd hver gang de opptrer og legger ut om verdens ondskap på våre alles vegne. Krig er og blir forferdelig og uskyldige mennesker dør når våpnene taler. Men at den part i krigen som bruker egen befolkning som gisler og skjold mot sin motstander, skal slippe unna med slik adferd mens den moralske indignasjonen rettes annet steds, det synes jeg ikke er til å bære. Det er ikke alltid jeg er stolt over å være norsk.

Les også

-
-
-