Å kalle de stadig tilbakevendende krigshandlingene mellom jøder og arabere i Midtøsten for vårens vakreste eventyr, ville definitivt være en overdrivelse, men årtidsstabile er de i hvert fall. Typisk innledes det hele med at palestinske organisasjoner begynner å skyte raketter inn over og/eller gjennomføre terrorhandlinger inne i Israel, hvoretter sistnevnte svarer med kraftige militære attakker mot mål på Gaza-stripen eller andre områder hvorfra angrepene er blitt initiert. Like typisk er det at «verdenssamfunnet» umiddelbart uttrykker sin dype bekymring i sakens anledning, spesielt over at responsen fra Israels side ikke er «proporsjonal», altså at de militært sterkeste slår for hardt tilbake mot angriperne. Norge er blant dem som mest aktivt messer om betydningen av proporsjonalitet i sine ulike initiativer (vi er jo en humanitær stormakt, må vite) for å unngå opptrapping av voldshandlingene, og vår svært synlige utenriksminister, Ine Eriksen Søreide, var da også prompte ute med en slik etisk pekefinger overfor Israel for kort tid tilbake. Hun følger derved opp en flere tiår gammel tradisjon innen norsk utenrikspolitikk.

Rent umiddelbart lyder proporsjonalitetskravet slett ikke urimelig – balansert og sånn, lissom –, men hva er det egentlig man etterspør? De etiske vurderingene er mangslungne og har vært dekket omfattende av document.no, blant annet var jeg selv innom temaet for sju år siden, også da med utgangspunkt i Israel–Palestina-konflikten. Refleksjonen står seg godt ennå. 

I dag er det imidlertid en annen vinkling på proporsjonalitetskravet vi skal konsentrere oss om. For prinsippet må vel gjelde ikke bare mellom jøder og arabere, men også for andre kriger, i særdeleshet slike som foregår mellom en militærteknologisk stormakt og en fiende som nærmest er det motsatte? Anlegger man et annet perspektiv, er det ikke til å unngå at man får alvorlig «vondt i logikken», altså hvis man konsekvent forlanger mer av Israel (den militært sterkeste parten i Midtøsten) enn man gjør av andre avanserte stater som havner i konflikt med en fiende hvis våpen er primitive. La oss videre for nærhets skyld holde åpenbare stormakter som USA og Russland utenfor diskusjonen og isteden bramfritt sammenligne med oss selv, Norge, med utgangspunkt i hvordan vi for temmelig nøyaktig ti år siden opptrådte overfor Libya, landet som NATO i sin uendelige visdom på den tid hadde funnet ut fortjente en ordentlig smekk.

I løpet av våren og sommeren 2011 slapp norske kampfly 588 bomber. Var det riktig av Norge å slippe 588 bomber over Libya? Her er fem spørsmål og svar om Libya-rapporten (aftenposten.no) over Libya. Samme høst leverte regjeringens Libya-utvalg (ledet av tidligere utenriksminister Jan Petersen) en granskning (Libya-rapporten – regjeringen.no) av beslutningene bak så vel som gjennomføringen av selve operasjonen. I tillegg til disse gjennomgangene fra det offisielle eller halv-offisielle Norges side kan leserne også ha glede av Rune Ottosens mer kritiske omtale av Libya-bombingen i fagbladet Journalisten 10 år etter Libya-bombing: På tide med ærlige refleksjoner? (journalisten.no) og Thomas Vermes’ ditto i abc/nyheter. Rystende uttalelser om grunnen til at Norge bombet Libya | ABC Nyheter

Jeg vil legge mindre vekt på de politiske argumentene for og mot å gripe inn i Libyas indre uroligheter; intelligente og drevne politikere kan alltid finne grunner til å gjøre eller la være å gjøre både det ene og det andre. Ett står likevel klart: Det som begynte under påskudd av å skulle «beskytte sivilbefolkningen», utviklet seg raskt til en omfattende luftoperasjon der NATO-fly fungerte som et svært effektivt våpen for opprørerne mot Gadaffis regjeringsstyrker. Det juridiske «finliret» rundt spørsmålene om det var riktig av oss, altså Norge, å gå militært inn i Libya-konflikten (med det meste av hva vi hadde å by på av F16-fly, lastet til ripa med offensive våpen), samt spørsmålet om hvorvidt Norge formelt var i krig med Libya i og med vår omfattende bombevirksomhet, lar jeg likeledes forbli udiskutert. Det kommer neppe som noe sjokk at regjeringens egen granskning av spørsmålene endte opp med en konklusjon om at vi ikke gjorde noe galt av betydning. Slike tvangspregete øvelser fra det offentliges side bringer tankene hen til norsk politis granskning av egen rolle under terrorangrepet 22. juli 2011; også da var konklusjonen at den egne etaten i bunn og grunn hadde klart seg storveies. Enhver får tenke sitt om verdien av slike øvelser.

Etter mitt beste syn er det uansett udiskutabelt, samme hvilken verdiskala man forholder seg til, at våre angrep mot det fjerne landet var uproporsjonale i omfang og intensitet, ganske særlig som Gadaffi og libyerne ikke hadde angrepet oss først. Men hvis ingen rimelig proporsjonalitet forelå, hvis vi tvert imot bedrev hensynsløs overbombing av en forsvarsløs motstander som vi ikke engang fant å ville kalle en de jure fiende, så bør vi i det minste i dag ha etisk-logisk anstendighet til å stille oss selv følgende spørsmål: Hvordan står vårt nåværende, stadig tilbakevendende proporsjonalitetskrav overfor Israel seg sammenlignet med hvordan vi selv oppførte oss for ti år siden? 

Det er viktig å understreke at den norske bombingen av Libya var omfattende ikke bare hva antall leverte bomber angår, men også relativt. Vårt lille lands flyvåpen slapp 10 % av alle NATO-bomber brukt mot libyske regjeringsstyrker, hvilket er et helt vilt forholdstall gitt Norges svært beskjedne militære evne. Under ukene som konflikten varte, brukte vi omtrent alt vi hadde av «ordnance», men fikk fort «hyllene» fylt på nytt, takket være USAs begeistring for innsatsen. Ikke så at vi mottok nye bomber gratis, dem betalte vi gode penger for, men dét er en annen historie.

Hvor mange libyere, inklusive sivile sådanne, ble drept av norske bomber? Pålitelige tall har jeg ikke kommet over, og trolig finnes de ikke heller. Det er nå engang så at når NATO, med eller uten Norge på slep, kriger mot noen, så ligger ikke fokus på fiendens tapte liv. Man kan gå ut fra at alt som overhodet kunne defineres som militære mål i ettertid, figurerer som nettopp dét i rapportene. Slik har krigens revisorarbeid alltid vært, og slik vil det forbli; fiendtlige sivile tap fremstår i de aller fleste tilfeller som dårlig PR. Men at minst hundrevis av libyere strøk med som følge av luftaggresjonen, både sivile og militære, må tas for gitt. Ingen nordmenn falt. Våre krigere satt høyt oppe i sine teknologiske vidundere; ellers hadde vi formodentlig heller ikke vært villig til å sende dem av gårde.

Hva vant vi, altså Norge, på krigføringen? Spørsmålet har tvilsom relevans i sammenhengen (husk: det er først og fremst proporsjonaliteten mellom oss og dem som diskuteres), men vi oppnådde bestemt økt velvilje innad i NATO og ganske spesielt i USA. Enhver kan selv gjøre seg sine tanker om hvorvidt Jens Stoltenberg ville blitt NATOs generalsekretær tre år senere dersom Norge ikke hadde bidratt så energisk over Libya. For fiendelandet gikk det naturligvis vesentlig verre. De massive euro-amerikanske angrepene førte til Gadaffi-regjeringens fall og utløste kaos, hvilket sekundært bidro vesentlig til økt dødelighet og sykelighet blant innbyggerne. Men også ellers var følgene sørgelige: Migranter, særlig fra Afrika, har siden i betydelig antall kommet gjennom libyske havner og over til Europa, hvilket neppe heller fremstår som noe suksessresultat av vår «humanistiske innsats».

Jeg gjentar: Bombingen av Libya fra norsk og annen vestlig side var så uproporsjonal som overhodet mulig, åpenbart mer skjev langs alle rimelige sammenligningsakser enn krigene mellom israelerne og araberne, inklusive årets vårlige konflikt med palestinerne. Likevel later Norge (statsminister Solberg, utenriksminister Eriksen Søreide og resten av den offisielle bøtteballetten) som om vi har rett til å tre inn i en etisk overdommerrolle hva Israels oppførsel angår. Men det har vi ikke, noe man nesten må være nordmann for ikke å forstå.

Særlig påfallende blir dette etiske trollsplintsynet i og med at Israel kjemper en eksistensiell kamp – nå så vel som ved tidligere anledninger – for det egne folkets rett til å leve trygt i en nasjonalstat hvis selve raison d’être er å være et hjem for nettopp jøder. Norske kriger etter 1945 har derimot vært av utpreget ikke-eksistensiell karakter; det har aldri stått om vår nasjons være eller ikke være.

Trass i dette ikler Norge seg moralsk stormesterkappe overfor andre militært overlegne aktører, og ganske spesielt overfor Israel. Hvorfor det er blitt slik, vil jeg ikke spekulere i, skjønt skamrødmen brenner i kinnene. Den norske eliten – om Ap eller H sitter ved roret, spiller fint liten rolle – opererer frikostig med én lov for Loke (Israel), men en annen for Tor (Norge). Det beste som kan sies om slikt etisk taskenspill, er at våre politiske foresatte heldigvis ikke har stort de skulle sagt i virkelig alvorlige konflikter, ikke en gang om de berører oss. Det er trist at dette er blitt vår viktigste trøst i grenselandet mellom etikk og politikk. 

Kjøp Mimisbrunnrs samlede som E-bøker her