Etter ukevis med illevarslende meldinger i norske medier om at nå, kommer krigen til Ukraina (når sant skal sies, har krigslignende tilstander eksistert i den sørøstlige delen av landet – særlig i fylkene Donetsk og Luhansk – i minst en 8 års tid, men i Akersgata og på Marienlyst «gjøkke det så farlig» med historisk kontekst bare de får den emosjonelle vinklingen til å passe), fikk vi natten til 22. februar meddelt at russiske «fredsbevarende styrker» var i ferd med å gå inn i de to nevnte, omstridte områdene. Hvordan denne saken kommer til å utvikle seg, vet jeg selvsagt ikke. 

Faktum er at ingen vet det, i hvert fall ikke med noen grad av sikkerhet, for når kuler og granater begynner å fly i ulike retninger og frykten stiger i halsen på alle involverte, så kan mye rart skje. Krigens tåke er et presist og malende uttrykk for den generelle usikkerhetstilstand som inntreffer når uenighet går over til fysiske krigshandlinger. Under slike forhold kan stundom i løpet av kort tid et momentum utvikle seg som ingen hverken forutså eller ønsket da de første steiner ble kastet. 

Det vi imidlertid alt nå kan gjøre, er å se litt historisk-prinsipielt på hvordan det avgjøres at en viss befolkning i et visst geografisk område skal være del av den eller den staten, eller kanskje løsrive seg og bli til en ny, selvstendig stat. Russerne har nå anerkjent Luhansk og Donetsk som uavhengige fra Ukraina (det skjedde ifølge norske medier like før den militære innmarsjen), og så vil det vel vise seg etter hvert om denne uavhengigheten skal bestå eller representerer en overgangstilstand før tilhørighet til Russland erklæres. 

Fra vestlig hold er kritikken mot Russland massiv, fra president Biden og ned til den minste norske «ekspert» som uttaler seg i sakens anledning: Det er ikke tillatt å krenke suverene staters integritet – Ukraina i dette tilfellet – og ganske særlig ikke med militærmakt. Slikt er rett og slett mot internasjonal lov, fremholdes det med kraft, sinne og indignasjon, og dessuten en gjentagelse av den parallelle militær-politiske forbrytelsen Russland gjorde seg skyldig i da Krim i 2014 ble løsrevet fra Ukraina og etter hvert innlemmet i Den russiske føderasjon (et lite historisk morofaktum i sammenhengen: Krim ble i 1954 overført som gave fra Russland til Ukraina i anledning 300-årsfeiringen av sammenslutningen mellom Ukraina og Russland til ett russisk tsarrike. Også mye annet relevant stoff kunne trekkes inn i forståelsen av den historiske skjebnen til dette området som i antikken var kjent under det greske navnet Taurida, men alt slikt får utstå til en senere anledning). Men er det virkelig sant at Russlands opptreden i disse to tilfellene – først hva gjelder Krim, deretter den pågående løsrivelsen av den mest russisk-etniske delen av Ukraina svarende til Don-bassenget – er unik i sin ulovlighet?

Som bakteppe for å kunne gi et meningsfullt svar på spørsmålet, er det viktig å ha klart for seg at idéen om at folkets ønske skal avgjøre hvilken stat det skal tilhøre, er av relativt ny dato. I gamle dager var det fyrstene og maktbalansen dem imellom som avgjorde. For eksempel var det intet underlig ved at Russland, som hadde bidratt avgjørende til å knuse Napoleons militære ekspansjonisme (her https://www.youtube.com/watch?v=VbxgYlcNxE8 kan du nyte en feiende flott musikalsk markering av samme, Pjotr Tsajkovskijs 1812-overtyre fylt med både kanonskudd og kirkeklokker til minne om seieren utenfor Moskva), ble belønnet med å få seg tildelt Finland da den franske keiseren vel var transportert til St. Helena. Danmark, derimot, en av Frankrikes allierte, måtte avstå Norge til Sverige som kompensasjon. Hva nordmenn og finner måtte mene i sakens anledning, var likegyldig.

Med USAs president Woodrow Wilsons idealistiske planer for hvordan første verdenskrig skulle bringes til opphør på en måte som ikke beredte grunnen for ny europeisk krig, kom folkeviljen inn som en ny og viktig faktor. Langt fra alltid tok de seirende entente-maktene hensyn til prinsippet, men eksempelvis i det gamle danske området Slesvig-Holstein arrangerte man en folkeavstemning om hvorvidt området skulle tilbakeføres til Danmark. Et stort flertall sa nei, og siden har dette Tysklands nordligste Land vært et forbilde for hvordan to nasjoner kan leve sammen på samme område med bibehold av respekt for begge parters egenart. Idealet om at folket selv skal bestemme over sin skjebne, inklusive hvilken stat det skal tilhøre, fremstod mot slutten av forrige århundre som et selvsagt demokratisk fundament i velmenende menneskers oppfatning av hvordan verden skal styres.

I praksis har håndhevelsen av folkets rett til å velge-prinsippet ikke vært like lett; demokratisk idealisme og realpolitikk trekker ofte i motsatte retninger når problemer skal løses. Respekten for folkesuvereniteten har fusjonert med eldre prinsipper for statens rett til å bestemme, også over eventuelle misnøyde befolkningsgrupper innen de egne grensene, til et nytt sett av internasjonale regler som skal sikre at eventuelle endringer i verdens statsstrukturer ikke tvinges gjennom mot hverken suverene staters eller folkenes frie vilje. Man kan altså ikke komme utenfra og «hjelpe» en gruppe innen en gitt stat, det være seg et flertall eller et mindretall, til å endre det statlige status quo uten at verdenssamfunnets formelle organer – FN og andre institusjoner hvis rolle det er å tolke internasjonal rett – går god for fremgangsmåten. Slik heter det seg i hvert fall at fremgangsmåten skal være, og Russlands ikke-sanksjonerte bruk av tvang overfor Ukraina er da også dét som angivelig forårsaker slik vestlig vrede: Russland er den store bølla som ikke tar hensyn til internasjonal lov i en konflikt med en liten og langt svakere nabo, og slike forhold uenige parter imellom kan ikke aksepteres!

Det Vesten da behendig unnlater å trekke med inn i ligningen, er hvordan de selv for kort tid siden opptrådte i en lignende situasjon, også den på vårt kontinent, nemlig da USA og NATO med militære midler  skar et stykke ut av den suverene staten Serbias territorium – Kosovo – og gav til den albanske delen av befolkningen i området (kosovarene), resulterende i de facto selvstendighet for Kosovo.

La meg kort og ikke-emosjonelt rekapitulere hva som skjedde: Kosovo-albanerne intensiverte fra 1996 av sin kroniske frigjøringskrig (ifølge dem selv) eller terrorisme (ifølge serberne som tidligere hadde vært i flertall i denne historieladete provinsen, men som etter hvert utgjorde et klart mindretall) hvilket ble møtt med stadig hardere mottiltak fra de militært overlegne serbernes side. I 1999 gikk NATO inn, angivelig for å hindre «en humanitær katastrofe». NATO bombet ikke bare serbiske styrker i Kosovo, men bedrev også intens luftkrig mot strategiske mål i det øvrige Serbia, inklusive hovedstaden Beograd, samtidig med at opprørsstyrkene i UCK fortsatte landkrigen mot den serbiske sivilbefolkningen i Kosovo. Innsatsen sentrert rundt Kosovo var NATOs første militæraksjon mot en suveren stat og likeledes første gang at den vinnende parten i en krig, altså NATO, ikke måtte tåle tap. Totalt gjennomførte NATO «38 004 flyvninger hvorav 10 484 var angrep mot serbiske mål, og det ble sluppet eller skutt 28 236 bomber eller tilsvarende fra luften. Fra sjøen ble det i tillegg skutt 218 tomahawk krysserraketter». Hvor mange sivile og militære som omkom som følge av krigen, er omstridt og tallene reflekterer utvilsomt den livlige propagandakrigen som utviklet seg på begge/alle sider, men få var det ikke. På bakken skjedde naturligvis mange stygge ting som vanlig er, ikke minst under borgerkriger på Balkan. Hundretusener sivile ble drevet på flukt, kosovarer så vel som serbere, både på grunn av lokal intimidering og, ikke minst, den intense bombingen. 

Med fare for ikke å etterleve ambisjonen om å holde gjennomgangen ikke-emosjonell, vil jeg også nevne at NATO ikke holdt en inngått avtale om å la serbiske styrker igjen overta kontrollen i Kosovo etter at NATO «midlertidig» hadde overtatt denne. Isteden slapp man bevæpnet UCK inn igjen hvilket medførte systematisk etnisk rensing av serbere. NATO gjorde også i denne siste fasen av krigen svært lite for å beskytte Kosovo-serberne mot overgrep, men de satte opp busstransport for mange fordrevne ut av hovedstaden Pristina, det skal de ha.

Til slutt endte det hele med tilnærmet total strategisk seier for opprørerne som hadde fått verdens sterkeste militærmaskin til å slåss for seg. Kosovo fikk sin uavhengighet. Som mange vil vite, var også Norge tungt involvert i NATOs operasjoner på Balkan, og for å si det enkelt: Flere norske offiserer jeg kjenner, har fortalt at de kjenner avsmak for rollen vi og våre allierte spilte.

Det prinsipielt viktige i vår aktuelle sammenheng er imidlertid at den militært overlegne parten, NATO, tok seg til rette overfor en suveren stat og i praksis sørget for at en misnøyd del av befolkningen oppnådde løsrivelse. Slikt er nødt til å ha konsekvenser for alle som evner å innse at etisk balanse er et viktig prinsipp, også i internasjonale konflikter: Man kan ikke operere med én lov for Loke, men en annen for Tor. Russerne er klare på at de nå prinsipielt ikke gjør noe annet overfor Krim, Luhansk og Donetsk i Ukraina enn det NATO gjorde overfor Serbia, med unntak av at de øver langt mindre militær vold mot motparten. 

I dette kan jeg ikke annet enn gi dem rett, og så får vi bare håpe at voldsbruken vil fortsette å være lavgradig. Det at NATO gjorde som de gjorde i Kosovo, ikke minst gjennomførte intens bombing for å få sin vilje gjennom overfor en suveren stat, medfører at de har mistet enhver rett til å pukke på nødvendigheten av «due legal process» når andre er involvert i lignende uavhengighetskonflikter. De åpnet Pandoras eske ved sin handlemåte, ved å bruke rå makt for å nå sine mål. Den sterkeste tok seg til rette som vanen har vært til alle tider.

Dobbeltmoral betyr ikke dobbelt så moralsk. Man kan ikke forlange annet og mer av andre enn det man selv leverer. Hykleri er og blir foraktelig. Den etiske skammen arven fra Kosovo-krigen etterlot seg, har en overføringsverdi til nåtidens konflikter som man ikke kan løpe fra.

Etterskrift 24.02.2022: Idet jeg sender inn dette manuskriptet til document.nos redaksjon, kommer flere og flere meldinger om at de russiske angrepene er trappet opp og at russiske styrker trenger lenger inn i Ukraina. I sannhet, de som for et par-tre tiår siden mente at historien nå var slutt, tok grundig feil.

Kjøp Mimisbrunnrs samlede som E-bøker her

Vi i Document ønsker å legge til rette for en interessant og høvisk debatt om sakene som vi skriver om. Vennligst les våre retningslinjer for debattskikk før du deltar.