Kommentar

Når man leser norske aviskommentarer får man ofte følelsen av å ha kommet til feil klode.

Jeg trodde imidlertid at Asle Toje og jeg var på samme planet. Etter å ha lest hans «Ukraina bør finlandiseres» i Dagens Næringsliv lørdag, er jeg ikke lenger sikker.

Toje er en av de få konservative stemmene i Norge, og som sådan utsatt for stempling og mistenkeliggjøring. Både politisk og av anstendighetsgrunner fortjener hans tekster og person vanligvis sympati og støtte.

Det er derfor påfallende at hans syn på USA og Vestens rolle ligger nærmere en venstreorientert refleks som er mot all vestlig intervensjon. Hans distanserte/kritiske holdning til vestlig innblanding i Ukraina ligner mer på John Mearsheimers oped i New York Times: Getting Ukraine Wrong.

Min reaksjon er undring. Derav referansen til Obstfelders dikt «Jeg ser».

Hva er det med norske intellektuelle som gjør at de har vanskelig for å forsvare vestlige verdier eller forstå dem på rett  måte?

En klassisk øvelse er å innta tilskuerens rolle, eller fulgeperspektivet; ovenfra ser vestlig intervensjon ut som russisk. Ingen av partene respekterer staters suverenitet. Når det passer dem brytes de.

Denne øvelsen har venstresiden eksellert i. Typisk nok var professor Ståle Eskeland ute og minnet om alle de ganger USA har brutt andre lands suverenitet de senere år: Kosovo, Afghanistan, Irak, Libya.

Her påtreffer vi noe merkelig: venstresiden er i utgangspunktet enda mer idealistisk enn høyresiden. Men dens relativisering av dumhet og forbrytelser gjør at idealene mangler en målestokk. I stedet oppstår et moralsk tussmørke. Det er ingen prinsipielle forskjeller på Putin og Bush/Obama. Derfor bør indignasjonen være enda større mot våre egne enn andres ledere. De vet jo ikke bedre, men det gjør våre. Eller presumptivt: i det minste hvis de hørte på en Eskeland, Solhjell, Halvorsen etc.

Denne argumentasjonen underslår at vestlig politikk de senere tiår har utviklet seg sterkt i retning av å verdivurdere militær makt: er formålet rettferdig? er metodene/midlene proporsjonale og adekvate?

I et slikt perspektiv var bombingen av Serbia rettferdig. Slobodan Milosevic var en sjåvinistisk-nasjonalistisk president som startet en etnisk konflikt for å skape et Stor-Serbia. Han begynte i Slovenia, fortsatte i Kroatia. Da kroatene mobiliserte til forsvar og stanset serbernes fremrykking, startet Milosevic krigen i det etnisk varierte Bosnia, med katastrofale resultat. Da Bosnia var forblødt og utmattet trappet han opp krigen i Kosovo og begynte fordrivelsen av kosovoalbanerne, ut av Kosovo og over til Albania.

Av en eller annen merkelig grunn var ikke den norske offentlighet spesielt sterkt engasjert i hverken Bosnia eller Kosovo, til tross for de store lidelsene. Derimot var sansen for Milosevic ganske stor og utbredt.

Noe av det samme merkes i forhold til Putin. En vag sans for den sterke mann. Sterkest på venstresiden. At Jens Stoltenberg sa til Klassekampen at han ikke kunne se at Krim forandret Norges forhold til Russland, var oppsiktsvekkende.

Asle Toje refererer Moskva syn, men måten han gjør det på vitner om en historieforståelse som utelater hva Kosovo eller andre vestlige intervensjoner handlet om.

Toje gjengir Moskvas sammenligning av Krim og Kosovo på en måte som om han går god for den.

Krim kan i teorien løsrive seg på samme måte som Kosovo gjorde i 1999. Og det er nettopp minnene om denne ydmykelsen som animerer Russlands tvangsdiplomati på Krim.

..

Vesten er blitt rørende opptatt av suverenitet og territoriell ukrenkelighet. Det var vi ikke i Kosovo, Irak, Afghanistan eller Libya. Da USA vurderte å bombe Syria, var det såvisst ikke skrupler over syrisk suverenitet som holdt dem tilbake.

Dette «vi» er Toje på vegne av Vesten, og han fortsetter;

Maksimen (sic!) av Vestens handlinger ledet til Krim. Kosovo var arvesynden. Vesten grep inn til fordel for en væpnet minoritet med løsrivelse som resultat. I strid med grunnloven. Uten FN-mandat. Parallellene er tallrike. For å understreke dette har Moskva nå lånt Vesten vokabular; humanitær intervensjon, minoriteters rettigheter og «plikten til å beskytte».

Men denne «plikten til å beskytte» er ikke FNs Right to protect. Den plikten Putin snakker om er den samme Adolf Hitler anførte da han forsvarte innmarsjen i Sudetenland.

Det var ikke frigjøringsbevegelsen UCK/KLA som løsrev Kosovo, det var Milosevics forbrytelser. UCK har et ganske plettet rulleblad. Det er allment kjent.

Kosovoalbanerne var heller ikke en minoritet, de var blitt et flertall. Måten Milosevic valgte å løse problemet serbere vs. kosovoalbanere på burde alarmere oss ved tanken på hva Putin kan finne på. Ikke minst på bakgrunn av de minoritetsproblemer Europa har utviklet.

Når demokrater ikke ser forskjell på demokratienes og de autoritære statenes intervensjoner, er det fare på ferde.

Toje snur begrepene og prinsippene på hodet, og fortegner historien.

Bombingen av Serbia var noe som satt svært langt inne for USA. Det var mediene som den gangen hadde presset Bill Clinton til å foreta seg noe. Milosevic hadde ikke bare påført befolkningen store lidelser, han hadde, akkurat som Putin nå, ydmyket verdenssamfunnet gang på gang. I det små som i det store. Bildene av FN-soldater som var lenket til lyktestolper i Republika Srpska for å avskrekke bombing, glemmes ikke så lett. Også den gang var det folk som frarådet bombing. Det var ikke den innrømmelse eller ettergivenhet de ikke var villige til.

Vesten var på etterskudd overfor Milosevic. Han spilte et spill der han alltid greide å bløffe seg til et psykologisk overtak. Propaganda var en viktig del av spillet; å slynge spriket mellom vestlige idealer og virkelighet i ansiktet på Vesten har vært et kjærkomment argument i årtier. Toje gjør jobben når han later som om denne argumentasjonen er legitim og har noe for seg. Mearsheimer gjør det samme.

Bak propagandaen rykket voldsbruken frem. Slik utmanøvrerte Milosevic Vesten og Putin gjør det samme. Hvis han skal vinne må han alltid ta Vesten på sengen. Det har han gjort til nå.

I spillteoriens verden har alle parter noe skyld.

Toje sammenligner Moskvas manglende evne til å forsvare Serbia med EUs maktesløshet overfor utviklingen i Ukraina.

Kosovo var en enorm utenrikspolitisk ydmykelse for Russland. Den ble avkledd. En aktør ute av stand til å forsvare sine lienter. På samme måte understreker hendelsene i Ukraina nå EUs maktesløshet. EUs byråkratiske utenrikspolitikk bidro til å skape krisen. Unionen synes ute av stand til å respondere effektivt på kjeden av hendelser som den selv satte i gang.

På samme måte…..? Toje overdriver Serbias betydning for daværende Russland. Dette er retroaktiv historieskrivning. Bombingen av Serbia er en stor ydmykelse for dagens Russland, som har noe av de samme sjåvinistiske og høyrenasjonalistiske tendenser som Milosevic.

Milosevic var den gang for nedadgående. Han hadde tapt tre kriger, og var dømt til å tape en fjerde.

Det skumle med Putin er at han virker å være i ascendanten. Hvem vet hva han kan finne på?

Å hevde at «EU bidro til å skape krisen» er merkelig. Ukraina frigjorde seg på tross av EU, ikke på grunn av. Det var ikke utsiktene til å sitte rundt bordet i Brussel som fikk ukrainere på gaten, det var drømmen om et menneskeverdig liv. Det var ideen om Vesten og Vestens ideer, som inspirerte ukrainerne. Man kan si  at «Vesten» er der mennesker forstår og forsvarer disse ideene. Slik sett kan Maidan og Kiev være mer Europa enn Brussel.

At disse drømmene kan være en slik politisk drivkraft i bvår tid, er noe av det mest oppløftende som finnes, og det er denne drivkraften Putin frykter mest av alt.

Det er forstemmende at ikke norske kommentatorer ser forskjell på Bush/Obama/Merkels intervensjoner og Milosevic/Putins.

Befinner Oslo seg i en tidslomme? I USA refser liberale kommentatorer Obama for ikke å være på høyde med historien. Selv Angela Merkel har forstått at Europa må sette foten ned.

I Oslo er Obstfelders fornemmelse fortsatt gyldig.

 

 

Jeg ser paa de velklædte herrer,

jeg ser paa de smilende damer,

jeg ser paa de ludende heste.

 

Hvor de graablaa skyer blir tunge.

 

Jeg ser, jeg ser…

Jeg er vist kommet paa en feil klode!

Her er saa underligt…

 

 

 

 

Ukraina bør finlandiseres

Veien går fra Kosovo til Krim. Den bør ende i Finland.

av Asle Toje. DN lørdag 15. mars 2014

Les også

-
-
-
-
-
-
-