Kommentar

Pendelen svinger: En økende frustrasjon over islam og muslimer fører med seg historisk grums: Man blir sensitiv/allergisk mot kritikk av høyreradikale tendenser, enten det er Vlaams Belang, Putin eller Serbia. Forsvar av liberale verdier går over til å bli noe ganske annet.

Fordi sammenstøtet mellom kulturer og religioner er så totalt, les: Vesten vs. islam, er det fristende å henfalle til ensretting av historien. Historien blir en bekreftelse på dagens situasjon. Korstogene blir feks. en reaksjon på muslimsk ekspansjon (hvor man tier om korsfarernes grusomheter).

Mellomkrigstiden er ekstra betent. Få våger å lefle med de brune, men det er en viss sensitivitet for kritikk av høyreradikale som Le Pen. Man reagerer ut fra den enkle logikken som sier at hvis Nasjonal Front er kritiske til innvandrere, så hører man til på samme parti.

Men det trenger ikke være tilfelle. Som vi har påpekt: Le Pen hører ikke til på den legitime høyresiden, men den illegitime, den som har røtter i en høyrekonservativ revolusjon. Det er derfor ikke tilfeldig når Le Pen har vært buddy med Saddam og Slobodan Milosevic.

Uklarhet på disse punktene er alvorlig. Det vil forvirre folk og åpne døren for høyreradikalisme som bare kan føre til konfrontasjon, mellom muslimer og innfødte og ikke minst mellom innfødte.

Derfor er det viktig å avvise alle forsøk på omskrivning av nyere historie. Jeg blir fortalt at det pågår hissige nettdebatter der Slobodan Milosevics kriger omdefineres til forsvarskriger.

Tragedie

Krigene i Kroatia og spesielt Bosnia var ikke bare forbrytelser i sin samtid. De har fått varig virkning på dagens situasjon. Forbrytelsene mot bosniske muslimer utnyttes til å radikalisere unge muslimer generelt. På den andre siden står folk som omskriver krigen til å passe inn i dagens konflikt.

Serbia seiler opp som «renvasket» på nesten alle debattfora jeg har sett i det siste. Albanere er dessuten ekstremt upopulære – ikke bare fordi de er muslimer. Og
nå sees borgerkrigen i lys av hjemlig hat til – og problemer med – de samme «muslimer».
Jeg har knapt sett èn debattant som tar «muslimenes» parti fremfor serbernes (i konteksten: «Serbia som Europas utpost mot Muhammedanere»/»Serbia i fronlinjen»), og de få som gjør kalles landsforrædere. Og om jeg må få si det: disse fører da også en språkbruk som ikke akkurat er egnet til å roe ned de serbervennlige. Bla skriver noen at NATO gjorde en dårlig jobb fordi de burde utryddet alle serbere mens de var i gang. De andre skriver på sin side at NATO ble lurt av muslimer som selv drepte sine egne/muslimer drepte serbere og når serberne tok igjen klagde de til NATO/muslimene provoserte serberne så de ikke hadde annet å gjøre. Og dette kommer i en tone som om det er noe alle vet. Argumentene følges opp av det man kaller muslimenes offer- og kravmentalitet og vanlige taktikk når de møter motbør.

Noe farges garantert av at det er serbere og albanere i Norge, som naturligvis ikke har glemt. De barker ikke sjelden i hop på nett. Noen av dem er sikkert født i Norge og vet ikke stort mer enn andre, men lever på gammelt nag. Fordi folk flest vet lite om det som skjedde, har man lett for
å tro ting som «hvis serberne angrep og renset ut muslimer: hvorfor står da alle moskèer igjen i det samme områdene, mens kirker ble ødelagt?». Og når (dessverre, men like fullt sant) det nå er avslørt mange ganger, oppleves det at «muslimer» – enda det som regel dreier seg om imamer og selvutnevnte talspersoner, som for eksempel etter Channel 4-programmet og delegasjonen med falske Muhammed-tegninger – generelt lyver støtt og stadig, så blir andre ganske enkelt ikke trodd når de kommer med andre opplysninger.

Kort sagt: hjemlig misnøye med muslimer og deres manglende (skal en se på nett ville jeg sagt «ikke-eksisterende») troverdighet etter altfor mange avslørte doble holdninger og mange bortforklaringer etter diverse uheldige saker, farger nå borgerkrigen og stiller Serbia i et langt mer flatterende og annerledes lys enn det gjorde før. Så det må vi nok bare gjøre regning med, det er ikke bare nazister og/eller høyreradikale som slenger seg på denne retningen.

Fordreining

Dette er alvorlig. Det burde bekymre mange. En av hovedårsakene til at slike holdninger får spre seg, er norske politikeres og norske mediers lunkne interesse for Bosnia og bosniakenes skjebne. Fredsforhandler Thorvald Stoltenberg fikk sette kursen. Stoltenberg hadde vært diplomat i Beograd i flere år og var blitt husvarm. Da krigen brøt ut hadde han de samme følelser. Han kunne ikke ta inn over seg at noen av hans gamle venner støttet et storserbisk, sjåvinistisk, aggressivt prosjekt som innebar etnisk rensing og folkemord.

Men hvorfor fulgte hjelpeorganisasjoner, medier og politiske partier opp? Riktignok fikk Stoltenberg mild refs når han gikk over streken og sa «de er jo serbere alle sammen», men den grunnleggende passiviteten, for ikke å si likegyldighetten, forandret seg aldri. Det så vi da Aftenposten triumferende kunne avsløre at amerikanerne hadde fløyet våpen inn til den bosniske hæren. (Journalisten som avslørte dette, ba senere om unnskyldning).

Blod tykkere enn vann

Hvor kom denne sympatien for serberne fra? Ap-veteranenes solidaritet og vennskap med serbere fra krigens dager spilte en vesentlig rolle. Men i tillegg kom manglende interesse for lidelsene som jeg vil kalle tap av frihetsfølelse. Store deler av norsk offentlighet har mistet lærdommen fra annen verdenskrig. Den instinktive følelsen av urett og nødvendigheten av å bekjempe den: andres undergang er et varsel. Da ringer klokkene – for oss også. Men Norge satt stille og så på at bosnierne ble fordrevet og slaktet. Liksom vi var lunkne overfor balterne og idag ser Estland gjennom Moskvas briller.

Hvorfor var Bosnia så viktig? Det var som daværende formann i EU, Luxembourgs Jacques Poos , så treffende formulerte det: «Europas time!» Og igjen sviktet Europa. Da noe som minnet om fascisme igjen reiste sitt hode, valgte Europa å sitte på gjerdet.

Ofrene var Europas egne muslimer. Vi skjønte det ikke da, men deres skjebne har fått skjebnesvangre konsekvenser. For islamistene er de bevis på Vestens likegyldighet og brutalitet (de nevner aldri hvem som kom til unnsetning i 12. time). For europeere kan de bli et glemt lærestykke, eller skrekk og gru: omskrevet til et våpen i det anti-muslimske arsenalet. Da er man over i det høyreradikale terrenget, og mister den moralske kompassnåla.

Bosnia handler om moral

Hvis man begynner å tukle med historien og anvende den til politiske formål, leker man med ilden. Det var nettopp det serberne gjorde. Da Jugoslavia gled fra hverandre, fikk de det for seg at det var de som hadde vært ofre: under Tito og under krigen. Nå skulle det tas et oppgjør.

La oss ta noen konkrete påstander som tydligvis sirkulerer: Den om at moskeene ble stående. Faktum er at serberne ødela 800 moskeer i Bosnia. De drev systematisk utsletting av historiske minnesmerker, blant annet de berømte moskeene i Banja Luka og Foca. Jeg har selv vært på stedet i Banja Luka der moskeen sto. Det lå en stank av død og fordervelse over stedet som minnet meg om jødeforfølgelsene.

Påstanden om at muslimene angrep sine egne, ble lansert av pro-serbiske krefter under krigen. Særlig franskmenn var flinke til å så tvil om granatene som slo ned i Sarajevo kunne komme fra serbiske posisjoner. Også folk innen FN-systemet, som vår egen Stoltenberg, bidro til å holde mistanken levende. Det var et klart eksempel på «ekstremisme fra sentrum».

Noe slikt ble selvsagt aldri bevist. At bosniakene også gjorde dirty things, er noe annet. Her kan nevnes hva Izetbegovic kan ha sagt og skrevet om et islamsk Bosnia, at han ga banditter frie hender under første fase av krigen, at også bosniaker begikk overgrep, at det ble begått raid ut fra Srebrenica osv. Men ingenting av dette kan redusere eller forandre hvem det var som brukte statsmakten til å begå de verste forbrytelser. Serbia under Milosevic ble en kriminell stat. Han spredte sitt gangstersystem til hele Europa.

Kosovo

Kosovo er en annen skål. Milosevic forsøkte å løse «problemet» med unntakstilstand og stridsvogner mot opprørske landsbyer. Det samme mønster som i Bosnia gjentok seg: massakrer på sivile. Fredsforhandlingene i Rambouillet førte ikke frem. NATO ville demonstrere makt, og Milosevic svarte med en tvangs-eksodus av bibelske proporsjoner. Da tapte han den siste rest av legitimitet, og Serbia mistet Kosovo.

At UCK ikke er snille gutter og at kosovoalbanerne er dypt involvert i herointrafikken i Europa, kan ikke endre disse fakta. Det er også et faktum at kosovoalbanerne hevnet seg på serberne etter krigen. Kosovoalbanerne er av et annet stoff enn bosniakene.

Serberne lot seg forføre. Hvis europeere av idag skulle la seg tiltrekke av noen av de samme følelser overfor sine muslimske naboer, vil det være forferdelig.

Mange bosniaker dro så langt vekk fra Europa som de bare kunne: til Canada og Australia. De orket ikke lenger puste inn luften og være på europeisk jord.