Kommentar

Slobodan Milosevic het plutselig Slakteren fra Balkan i norske medier, som behandlet ham med skrekkblandet respekt da han satt ved makten. Akkurat som de viste liten eller moderat interesse for hans ofre.

Han har sittet fire år i Haag. Det er vel ti år siden fredsavtalen fra Dayton. Krigene Milosevic utløste er evigheter siden.

Men ikke på Balkan. Jasmina Zbanic har laget filmen «Grbavica» som vinner heder og priser, om de voldtatte kvinnene og barna deres. NRKs stringer i Beograd kunne fortelle om da filmen ble satt opp der. Avisene slaktet den, og nasjonalistene ville ha den stanset. Et bosnisk propagandanummer! Det mente også den feterte Emir Kusturica, som under Berlin-festivalen skjelte ut Zbanic etter noter, og det vil på serbisk machovis si: ba henne suge kukken hans. Det må man si er en intelligent kommentar til en film om voldtekt.

BBC viste ikveld en film av Phil Rees, som slutter før Milosevic sendes til Haag, men likevel er instruktiv, ikke minst takket være avisutgiver Slavko Curuvija og tidligere president Ivan Stambolic. Begge gjennomskuet presidentparet, og for det fikk de bøte med sine liv. Curuvija ble skutt på vei hjem fra jobben i april 1999. Stambolic ble kidnappet under en joggetur, og først etter Milosevics fall kom sannheten for en dag.

Stambolic sa det slik: Serberne har aldri vært større tapere i hele sin historie enn under Milosevic. Likevel valgte de ham og fulgte ham i tykt og tynt. De forgudet ham nærmest, til tross for at han forvandlet landet til en røverhule.

Det er en av historiens gåter at et folk kan velge seg en leder som fører det lukt i fortapelsen. Siste akt er ikke utspilt. Den består i Kosovos løsrivelse. Det er et stort sjelelig sår for serberne. Epilogen vil være at de taper rettssaken Bosnia har anlagt ved den internasjonale domstolen i Haag, og blir dømt for folkemord.

Det offisielle Norge lot som om det ikke skjønte krigene på Balkan, for å slippe å ta stilling. Som Aftenpostens Ulf Andenæs skrev: -Jo, mer jeg ser, jo mindre forstår jeg.

Et stykke på vei skyldtes det Thorvalds Stoltenbergs meklingsoppdrag. Thorvalds tvetydighet smittet. Men bortvendtheten var også selvvalgt.

Bosnia var den spanske borgerkrigen uten Nordahl Grieg. Uten antifascister. De som tok ofrenes parti ble ofte uglesett og måtte passe sin munn, som Svein Mønnesland.

Bosnia ble slått i stykker. Kroatia fikk store skader. Serbia faller fortsatt.

Massemyrderiene og fordrivelsen av Europas egne muslimer er ikke bare en stor skamplett. Det er også et mene tekel for forholdet mellom Europa og muslimer. En mer rettroende, sterkere religiøs retning fikk gjennomslag under krigen og etterpå. Sviket mot bosnierne er brukt som argument av islamister. Det skapte vondt blod. At det var USA som til syvende og sist krevde aksjon, og Europa som forhandlet og parlamenterte, hoppes det stort sett over.

Skjenselen har bare fortsatt i og med at Radovan Karadzic og Ratko Mladic ikke er blitt tatt.

En frase har gått inn i det norske språk: Den verste massakren i Europa siden annen verdenskrig. Men den henger i løse lufta.

Et eksempel på hvordan fortiden blandes med nåtiden: En bosnisk venn fortalte at alt oppstyret rundt Muhammed-tegningene var ubehagelig. Nå ble det stilt spørsmål om hvem som er muslimer og ikke. Det var akkurat slik det begynte i Bosnia, og for ham ga det ubehagelige assosiasjoner.

Hvem skulle tro trodd da beleiringen av Sarajevo og Mostar pågikk, at dette skulle få noe med våre innenrikspolitiske forhold å gjøre bare drøyt ti år senere? Ufattelig! Men slike overraskelser kan det blir flere av.