Kommentar

zdravok.tolimir.jpg

Gjør det noen forskjell om Slobodan Milosevics tale om «at ingen skal få slå dere mer» fra 1987 oversettes på den ene eller andre måte? Det gjør ingen forskjell for de titusener av døde. Men at denne vinkel blir utbrodert over to sider i Klassekampen gjør en forskjell for Norge.

Det gjør en forskjell for norsk venstreside, som ikke vet forskjell på høyre og venstre og helt har mistet retningssansen. Det gjør absolutt en forskjell for vårt forhold til nye muslimske landsmenn at vi har et så likegyldig forhold til den politikeren som startet et blodbad på Europas egne muslimer.

Jo Eggen heter oversetteren. Overskriften: «Hva var det egentlig han sa?» «Er feilgjengivelsene av Milosevics uttalelser eksempler på at sakprosa er diktning, spør Jo Eggen», illustrert med et bilde av tyrannen.

Oppslaget lukter lang vei. De oppblåste sitatene sier sitt: «Bruken av Milosevic-setningen sier mye om vestlig egosentrisme, og om stereotyp framstilling av andre». Anklagene om etnosentrisitet, og nedvurdering av Den andre, er etiketter som kan klebes på nesten hva som helst. Det er politisk interessant at det også kan brukes til å forsvare en politisk tyrann som befant seg langt ut på høyrefløyen. Hvilket underbygger at disse kategoriene har falt sammen: Man må se på praksis: forsvarer folk folkemordere og terrorister, eller har de gangsyn? Jo Eggen mangler definitivt det siste. Han vet enten lite om krigene Milosevic startet eller er så politisk forutinntatt at han er ute av stand til å bedømme dem.

Bosnia-krigen var et skillelinje i Europas etterkrigshistorie, og i Norge havnet venstresiden på feil side: deres antiamerikanske motvilje var sterkere enn medfølelsen. Sådan sett er Klassekampen konsekvent.

Det finnes ingen gjengangersetning av en kroatisk Tudjman, en bosnisk Izetbegovic, en slovensk Kucan, en kosovoalbansk Rugova. Men disse var heller ikke USAs fiender.

Nei, og hvorfor gjør det ikke det? Kan det kanskje ha noe å gjøre med konsekvensene disse ordene til Milosevic fikk? Han var nestleder i partiet og ble sendt ned for å roe gemyttene. De lokale serberne la en felle for Milosevic. De fikk ham til å tro at politiet gikk løs på dem, minoriteten. Dette forteller aktørene selv åpent om i Allan Little og Laura Silbers dokumentasjonsserie, The Death of Yugoslavia. Milosevic bet på og oppdaget hvilken enorm kraft og makt sjåvinismen ga. Kynisk og opportunistisk som han var, ga han full gass.

Jo Eggens artikkel er ubehjelpelig. Men den står i utvidet utgave av siste nummer av Prosa, som skal fremme norsk sakprosa. Det sier noe om et nivå blant dagens ansvarlige bladfyker. Krigen i det tidligere Jugoslavia har ikke gått inn, er ikke blitt forstått. Redaktøren for et norsk kvalitetets-tidsskrift burde forstått at denne artikkelen er å spytte på ofrene for Europas verste forbrytelser etter annen verdenskrig.

Ratko Mladics høyre hånd, general Zdravko Tolimir, ble før helgen pågrepet og er nå i Haag. Det er åtte år siden Srebrenica. Mladic og Karadzic er fortsatt på frifot. Mladic befinner seg i Serbia, ifølge sjefaktor Carla Ponte.

Norges holdning er å ignorere og fortie: Ikke én regjering protesterte mot at Serbia ble valgt til å lede Europarådet som er satt til å ivareta menneskerettighetene.

Det er et par uker siden mennene som skjøt Zoran Djindic ble dømt. De skjøt også Serbias fremtid, og vi greier ikke, orker ikke engasjere oss i dramaet. I stedet velger vi irrasjonelle myter som egentlig handler om vårt eget selvmord.

billedetekst: Zdravko Tolimor (t.h) fotografert sammen med UNPROFOR-offiserer 20. oktober 1995, dvs. etter Srebrenica. UNPROFOR praktiserte en passivitet og ettergivenhet overfor serberne som gled over i fraternisering, hvilket Srebrenica var kulminasjonen på.
Det ble aldri løsnet et skudd i forsvar. Den mentale kapitulasjonen hadde skjedd for lenge siden.