Kommentar

Fremveksten av mobben var en viktig forutsetning for fascisme og nazisme, et av poengene til Hannah Arendt i Origins of Totalitarianism. Idag ser vi to samfunnsformer benytte mobben som politisk instrument: islamske regimer og slavisk-ortodokse. Det er ingen forskjell på mobben som stormet den norske ambassaden i Beirut og den som stormet den amerikanske i Beograd natt til fredag.

Begge var politisk sanksjonert. Hendelsene i Serbia er alvorlige av to grunner: Ingen vet hvor langt Putin vil gå i retning av maktbruk og vold. Det er flere urovekkende tegn. BBC World Service kunne inatt fortelle hva reporteren for den offisielle TV-kanalen Vijesti hadde sagt i sin rapport fra Beograd: Serberne hadde to valg, kapitulasjon eller motstand. Det var politikerne som hadde utlevert Slobodan Milosevic til Haag som hadde skylden. Zoran Djindjic fortjente å få en kule i hodet!

En kjent russisk reporter hyller morderne som skjøt landets statsminister fordi han våget å gå mot de kriminelle. I dag meldes det at serberne i Mitrovica bar bilder av Putin under demonstrasjonen i byen. De har tatt poenget. Putin sender samme signal som Milosevic under uroen i Kosovo i 1987. Da sa Milosevic etter å ha blitt rundlurt av de høyrenasjonalistiske lokale serberne: «Ingen skal få slå dere mer». Det er slike ord serberne ønsker å høre igjen. Ingen behøver å være i tvil om hva de ville gjort hvis verdensopinionen hadde vært annerledes.

Putin liker sikkert å se bildene fra Mitrovica. Kanskje han i et anfall av stormannsgalskap gjør noe dumt. Skjønt, jeg tviler. Skaden er på et annet plan. Putin blir inspirator for en høyreorientert, fremmedfiendtlig retning i Europa. Det er nok å se på innleggene på nettsteder som Frontpagemag.com, Brussels Journal og Jihadwatch.

Argumentene varierer mellom det kynisk-pragmatiske og det tungt ideologiske: at europeere aldri kan stå mot europeere når Vesten er truet av islam. Det sies rett ut at selv om det er rettferdig at kosovoalbanerne får sin egen stat, så må ikke islam få følelsen av seier. Begge posisjoner bagatelliserer serbernes forbrytelser på 90-tallet, og noen hevder rent ut at de er løgn.

Serberne har lenge hatt en propagandamaskin gående, som på nettstedet www.serbianna.com. Frykten for islam gir dem bedre vilkår.

Men det er et meget stort steg å gå fra å være bekymret for Europas fremtid til å ville bagatellisere eller rent ut retusjere bort Srebrenica. Omfavnelse av folkemord er sjelden noen god oppskrift på en politisk plattform.

Go slumming

Å gå i bresjen for serbisk nostalgi og sentimentalitet må være som å gå politisk slumming.

Julia Gorin i Frontpagemag.com er overspent og bombastisk. Hun siterer fra andre nettsteder som utmerker seg ved en hissig, militant tone. Serbia ser ut til å være syretesten, merkelig nok. De mister holdepunktet:

«Will Russia now become the leader of the Europeans who resist the Islamization of their continent?» Thomas Landen asks in the Brussels Journal. He notes that Moscow has called on the UN to annul independence, and a UN vote may be the only thing to save us from a new world war over this Balkan province, ignored by the media and public for eight years as insignificant, despite the Balkans’ history for setting off world wars.

Det spekuleres i WW III, at Russland skal komme i krig med EU og NATO, og man beruses av fantasiene.

USA har endret sin politikk etter 9/11, er ankepunktet. Det er uansvarlig å skape en muslimsk stat i Europa når USA er i krig med, ja, med hvem?

Who could have envisioned such a sorry state of affairs on September 12, 2001? The answer is: anyone who noticed that our Balkan policies didn’t change following 9/11. We are now several years post-9/11, yet our government is creating Muslim states in Europe and is about to engage the United States military against European Orthodox Christians who don’t want to live under Muslim rule.

When did it become the free world’s business to spread Shari’a law, as is always the upshot of any Islamicizing region?

Men hvis dette er logikken, så burde vel også USA være i krig med Nouri al-Maliki-regjeringen? Er det da noen muslimsk regjering som er bra nok?

Det siteres fra en Hugh Fitzgerald som skriver på JihadWatch:

There is no reason not to take Serbia’s side now. There is every reason — of principle and of Infidel self-interest–to take it. And then there is the larger scheme of things. Does it make sense, at this moment in history, to give Muslims the sense that they are on the march, that they are establishing beachhead after beachhead in Europe itself–even if, for all we know, that sense of triumphalism is based on a misunderstanding of the devotion to Islam of the Albanians (now «Kosovars») in question? Assuming that the Chechens have a point (and they did have a point, considering the history of Stalin’s treatment of them), was that reason enough to support the Chechens against Russia, or should one have refrained from so doing, because of the larger context, in which any Muslim victory feeds the assurance that other victories are sure to come, that Islam is unstoppable?

Kynismen i disse resonnementene er stor. Man skulle altså unnlate å støtte tsjetsjenerne, uansett hva russerne gjør mot dem, fordi det kunne innkasseres som en seier for islam. Da får det ikke hjelpe om et lite folk går til grunne. Samme logikk ser ut til å gjelde for bosniakene. De sto «i veien». Dette er ikke en gang kynisme, det er stalinisme. Det er slik sultanene og kalifene agerte: Et folk fra eller til spilte ingen rolle.

Disse personene skal forsvare Vesten. Men med slike prinsipper er det ikke noe Vesten å forsvare.

Kosovo: Islamism’s New Beachhead?

Les også

-
-
-
-
-
-