Kommentar

Igjen har den serbiske nasjonalistiske høyreekstremismen reist hodet. Arven etter Slobodan Milosevic lever videre. En gayparade ble smadret i Beograd sist søndag, og to dager senere ble fotballkampen i Genova sabotert.

Det var helt bevisst: Begge handlinger var ment å demonstrere at Serbia ikke hører hjemme i EU.

Det offisielle Serbia var sjokkert, og regjeringen lover å knuse bråkmakerne. Men Serbias manglende oppgjør med fortiden gjør at de har et spillerom.

Det er bare et år siden fotballpøbel angrep franske fans som var kommet for å se Toulouse spille mot Partizan Beograd. Suppporteren Brice Taton ble regelrett slått til døde. Saken var en stor skandale, og man skulle tro at politiet hadde tatt lærdom. Det er de samme miljøene som ett år senere kan smadre en homoparade og forpurre en stormatch.

Dette er ungdommer som har vokst opp under krigene og den sjåvinistiske retorikken. De kjenner ikke noe annet.

De har dannet egne forbund. Et heter «1389», året da serberne tapte mot ottomanene på Svarttrostsletta i Kosovo.

Serbia har noe av samme problemet som Tyskland etter første verdenskrig: Den sivile regjeringen var svak og hadde ikke legitimitet blant dem som mente Tyskland var blitt forrådt av sine egne.

Unge serbere har vokst opp med nasjonal-religiøse symboler, bevisstheten om å være utstøtt av det gode selskap i Europa, blodmystikk, korrupsjon, og flyktninger og soldater som har minnet om at krigene var virkelige. På toppen av dette ligger NATOs bombing.

Fotballsupporterklubber ble mobilisert av militsene før den første krigen mot Bosnia, og man må anta at det også idag er flytende overganger mellom ungdomsforbund som 1389, høyremilitser, mafia og politikere på ytre høyre. Det er en stor gryte å røre i.

«These groups are extremely right-wing and clearly have a political goal», says Zoran Dragisic, a professor of security studies in Belgrade.

«I am worried that this violence could be very dangerous for Serbia’s European ambitions»

«They are close to organised crime and are sending a message that they don’t want Serbia to join Nato and the EU.

«If Serbia becomes a member of the EU, they can’t perform their criminal activities in the same way. I am worried that this violence could be very dangerous for Serbia’s European ambitions».

Historien om hvordan franskmannen Brice Taton ble drept er rystende. Det er opprettet en hjemmeside på både fransk og engelsk.

Her kan man følge Toulouse-supporterne og Taton fra de ankommer Beograd, går på sightseeing og venter på matchen. Supporterne fant seg en restaurant i sentrum av byen, der de pleide samles. En kveld dukker et tyvetall personer opp utstyrt med jernstenger og baseballkøller og går til angrep. Det er ingen foranledning, intet varsel, et sjokkangrep og ønske om å skade mest mulig. De konsentrerer seg særlig om Brice Taton. Det siste de gjør er å kaste ham ned en ti meter høy trapp.

På bildet ser man ikke skadene til Taton. Han hadde massive indre skader, både mot kropp og hode. Legene gjør desperate forsøk på å redde ham, foreldrene kommer, ambassadøren, regjeringen. Hans skjebne blir en stor sak, og hans død en internasjonal skandale som skader Serbias omdømme.

Likevel er disse miljøene på frifot ett år senere.

The anger fuelling Serbia’s rioters