Kommentar

Enkelte har vanskelig for å godta at bosniaker og kosovoalbanere var ofre for serbisk terror. De gjør enten alle katter grå eller mener serberne forsvarte seg. De nekter å godta at muslimer kan være ofre.

Vi snakker om historieskrivning med tilbakevirkende kraft. Akkurat som islamistene brukte Bosnia i sin propaganda etter at krigen var over, er det en fløy av islam-skeptiske som kjøper revisjonistiske versjoner av Slobodan Milosevics kriger.

Det er dels de samme som reagerer på kritikk av Putins Russland. Man svermer for den sterke hånd og benekter at den er blodig.

Revisjonismen oppstår fordi det er behov for den: man ønsker å se all nyere historie gruppert under konflikten mellom Vesten og islam. Man forveksler kunnskap med følelse.

Bosnia-krigen kan ha en «frelsende» funksjon nettopp fordi den bekrefter og minner om at historie skapes av mennesker, og ikke av kosmiske krefter. Det er lett å bli så oppslukt av dagens konflikter, som er reelle nok, at man mister hemninger. Historien om Bosnia og også Kosovo er en slik hemning:

Den handler om det Pascal Bruckner skriver om: Europa er arne for de verste forbrytelser, men også for tankene som bearbeider dem og avslører hva mennesker er istand til. Det ville være tragisk om denne lærdommen går tapt fordi man girer seg opp over muslimsk intoleranse og separate kultur. Man får noen ganger det inntrykk når man leser om kritikken av muslimske land og kulturer at personene har glemt hva som foregikk i Europa. Ikke bare i handling, men også i tanke. Denne kritikken gjelder også i høy grad venstresiden som ikke vil erkjenne at arabiske nasjonalister og islamister lot seg påvirke av fascisme og nazisme, spesielt når det gjelder den giftigste planten: antisemittismen.

Utgangspunkt

Utgangspunktet er Europas forbrytelser, både Auschwitz og Srebrenica, men svaret må ikke bli en toleranse og dialog-kultur, som ikke gjenfinnes andre steder enn i Europa.

Det er oppstått en farlig, gjensidig påvirkning: muslimsk segregasjon og intoleranse stimulerer en tilsvarende innfødt europeisk intoleranse, og den offisielle godhetskulturen virker nesten som en rød klut med sin forblommede tale. I dette klimaet kan det være fristende å kaste av seg all tyngende bagasje; slik som samvittigheten.

Bosniernes ofre skal minne oss om hva europeisk humanitet handler om: en kjempende humanisme, som Thomas Mann sa. Den velmente dialogkulturen er noen ganger et forræderi.

Jeg er overbevist om at det er en direkte sammenheng mellom sviket mot bosniske muslimer og dagens unnfallenhet overfor en pågående islamisme, og muslimske angrep på individuelle friheter.

Noen ganger må man kjempe, og det å være idealistisk på andres vegne er ingen dyd. Douglas Hurd, daværende britisk utenriksminister, sa de herostratisk berømte ord: at å gi våpen til bosniakene ville være å level the killing field, altså at det ville skape jevnbyrdighet på slagmarken. Det kostet ham ikke noe, annet enn kanskjer ettermælet. Den samme Hurd satt for en stund siden og studerte hendene sine i en TV-debatt, og sa med den sedvanlige overklassepotetstemmen: Men Iran er et demokrati, til forskjell fra Nord-Korea.

Europa har en lang tradisjon for en slik kynisme. Den kan godt kle seg i sosialdemokratiske gevanter, den må ikke tilhøre britisk overklasse, hvilket radarparet Thorvald Stoltenberg/David Owen var levende bevis på.

Å angripe de dødes minne er alvorlige saker. Det er som med jødene – å drepe dem for annen gang.

Bosnia var en bro mellom Vest og Øst. Det kan krigen også være i dagens konflikt: ved å mobilisere arven etter Auschwitz – å lære av historien. Derfor er forsøk på å omskrive historien om Bosnia og Kosovo egentlig et angrep på vår egen humanitet. Da er nederlaget garantert.