Kommentar

Det er en tanke som melder seg: Europa lot Europas innfødte muslimer gå fløyten. I flere år lot de en morderisk krig pågå, og stilte seg enten passive eller på mordernes side. Er London-bombene nemesis?

Muslimske land gjorde svært lite utover erklæringer og retorikk når det kom til stykket. De gjorde en del på den humanitære siden, men det var ofte gjennom stiftelser fra Saudi-Arabia og Iran som drev misjonering for deres ortodokse/revolusjonære syn.

Men mange som var mottakelige for politisk islam/jihadismen, satte Bosnia inn i en sammenheng av muslimer som ofre, som må forsvare seg. Flere mujahedin dro til Bosnia for å kjempe for bosniakene. Bosnias betydning som radikaliserende element har vært støre enn vi var klar over.

Men vi som var opptatt av Bosnia den gangen, tenkte og snakket ofte om hvilken virkning dette måtte ha på verdens muslimer. Vi var imidlertid mest sinte på de arabiske/muslimske land som gjorde fælt lite.

Den stor-serbiske sjåvinismen rommer noen av de verste trekkene ved Europas kultur, trekk man skulle forsverge var mulig etter nazismen. Den er mytoman, selvforherligende, rasistisk, og hvit i den etnografisk paranoid-voldelige tolkningen av historien, som gir rett til nærmest enhver forbrytelse.

Bosnias muslimer er et fredelig folk. Som stormuftien Mustafa Ceric sa i et tv-intervju: hevn er ikke vår måte. Bosniakene gikk til slakterbordet som jødene gjorde det i sin tid. Det var ikke et krigerfolk. Er det noe å bebreide dem?

Derfor har bosniakene heller ikke tatt hevn i ettertid, slik kosovoalbanerne har gjort det.

Det bør ikke herske noen tvil om at mordet på Europas innfødte muslimer var et alvorlig angrep på Europas flerkulturelle identitet, på Europas forpliktelse til å beskytte sine borgere, også de av en annen tro. De katolske kroatene hadde en stor diaspora som støttet dem. Bosniakene kunne bare regne med oppmerksomhet, men ikke noen som beskyttet dem, inntil US cavalry kom i 11. time.

For virkelig å understreke hvor liten betydning deres ofre har hatt, er heller ikke de to øverste morderne blitt tatt etter ti år med opp til 60.000 NATO-soldater i landet. Så sent som i 2002 brevvekslet Karadzic med sin kone og snakket om hvor lett det var å treffes.

Det er nødvendig å drøfte krigen i Bosnia og muslimenes skjebne på en helt annen måte, selv om man skulle tro den ligger snublende nær. Vi er vår brors vokter. Først jøder, sigøynere, så muslimene. For de fleste er dette begivenheter som blir hengende i løse lufta. Men under trykket av Madrid 311 og London 7/7 er det tvingende nødvendig å foreta et moralsk oppgjør.

-Srebrenica var det verste Europa hadde opplevd siden WWII, heter det. Og så? Skulle ikke det føre til noen tanker, om hvem som gjorde hva mot hvem? Dette var ingen naturkatastrofe. Likevel opplever vi at mediene går forbi disse spørsmålene i stillhet.

På tide å se ting i sammenheng. På tide å bli deltaker, og dele ansvaret for det som tilhører Europa. Hvordan skal man ellers kunne møte det nye?