Kommentar

Ratko Mladic er tatt og blir sendt til Haag. Det er bedre sent enn aldri, men det er for sent for de etterlatte, for sent for Bosnia, og for sent for omverdenen som lot massakrene skje. Spesielt er det for sent for de to enhetene som anser seg som mest humane, Europa og FN, herunder Norge.

Med sent menes en handling som ikke kommer innenfor det tidsrom hvor den ville vært et rimelig svar på det som gikk forut. Det er oppstått en for stor lakune. Et brudd i tiden. Mladic er 69 år, han virker å være rammet av slag, og er trolig bare en skygge av seg selv. Mange av de etterlatte er blitt gamle, en ny generasjon har vokst opp.

Tidens fylde, sier Predikeren. Arrestasjonen falt utenfor tidens fylde. Derfor blir det heller ingen «closure». Mer en følelse av lede.

Hvorfor måtte det gå så lang tid? Fordi verden er urettferdig. Bosniakene var svake. De hadde ingen annen stat til å bakke seg opp. De var de andres rov.

I Norge har aldri bosniakene vakt spesiell medynk, merkelig nok. Hva kan det komme av? Er det fordi de er «svake»? Eller er det også fordi de er europeere og ikke eksotiske nok? Begge deler kan meget vel være tilfelle. Norsk idealisme trives best med urettferdigheter langt borte, som man kan legge sine egenkonstruerte myter inn i, hvor man kan få sine behov dekket.

Bosniakene var for nær. Man måtte ta dem som de var. De var som nordmenn fra 50-tallet: ikke noe fancy, liketil, ujålete.

Vi så ikke at de var europeere. Angrepet på dem var et angrep på oss. De tilhørte Europa.

Dette var serbernes forbrytelse: De angrep Europa. Europa står for visse verdier, visse prinsipper, det er en idé, ikke forsvar for én stamme. Derfor har krigene på Balkan direkte relevans for dagens politiske spenninger.

Den som forsvarer Europa, forsvarte bosniakene. De var først og fremst mennesker. Men de var også muslimer, Europas egne muslimer, tilpasset europeisk kultur.

Derfor var sviket mot dem skjebnessvangert. Det hadde noe truende ved seg. Hva sa det om Europas beredskap til å forsvare seg selv?

Det nytter ikke å jamre og beklage i ettertid. Thorvald Stoltenberg sto for en politikk som var blind eye to murder, og han har aldri fått noen massiv kritikk for det.

Norske medier/journalister var heller ikke spesielt engasjert i bosniakenes sak. Fremdeles snakkes det hypotetisk om Mladics skyld.

Det offisielle Norge har aldri villet ta inn over seg hvor forferdelig krigen var. Og NB! Det var ikke en borgerkrig. Det er en av mytene som Stoltenberg har spredd fordi det fordeler skylden og ansvaret, om ikke likt. Krigen i Bosnia var iverksettelsen av en nøye uttenkt plan, utklekket i Beograd av ideologer og politikere som benyttet de føderale institusjonene til kriminelle formål.

Det forelå planer for unntakstiltak i tilfelle Jugoslavia ble angrepet, type mobilisering og militære nødforordninger, og det var disse man benyttet. Man brukte JNA, den jugoslaviske hæren, som var renset for ikke-serbiske offiserer, og man benyttet den bosnisk-serbiske hæren som ble lønnet av Beograd. Målet var etnisk rensing. Men fordi befolkningene var så blandet, helt ned på familienivå, måtte man benytte ekstrem vold for å oppnå resultater.

Det verste ved Bosnia-krigen og senere Kosovo var denne årelange demonstrasjonen av at bøller med våpen kan gjøre som de vil. FN lot seg ydmyke gang på gang. Hjelpekolonner ble stanset og plyndret, vestlige diplomater ble trakassert. Uten at EU eller FN løftet en finger. Sivile var helt rettsløse, og det gjaldt også serbere og andre som befant seg på feil side.

Det var en slags generalprøve på krigsherredømme som utspant seg i utkanten av Europa, med hele verdenspressen til stede, hvilket irriterte folk som Javier Solana og Boutrous Boutros Ghali.

Amerikanerne har en følelse for når prinsipper blir trampet på. De forstår at det kan få konsekvenser og er derfor villig til å forsvare dem, med våpen om nødvendig. Europeerne tolket krigen mer i territoriell og maktpolitisk forstand: dette var et stykke land man ikke var villig til å blø for.

I dag har Bosnia en uhellsvanger klang, fordi mye av konflikten kan minne om spenningene i det flerkulturelle samfunnet.

Her er det lett å trå feil. Det finnes ingen parallell mellom bosniakenes situasjon før krigen og de ikke-vestlige muslimenes situasjon i Europa idag. Ethvert slik forsøk på å utnytte bosniakenes tragedie er å ta et skritt i retning en reprise.

Apologetene for det flerkulturelle og ikke-vestlige muslimer vil hevde at Bosnias skjebne viser hva som skjer når rasismen får løpe løpsk. Den vestlige, europeiske rasismen. De utnytter Bosnia som en moralsk klubbe de kan slå og presse med. Men det er også alt de kan.

Budskapet fra Bosnia er å se hva som skjer hvis man unnlater å forsvare universelle frihetlige verdier. Og problemet til Antirasistisk Senter og andre er at de nekter å innse at de som de forsvarer, er minst like sekteriske som serberne. Deres idealisme klinger derfor hult.

Like feilslått er det å mene at bosniakene truet serberne, slik ikke-vestlige muslimer truer Europa av idag. Dette er en historisk rekonstruksjon uten dekning.

Noen har vanskelig for å leve med at bosniaker – muslimer – kan være ofre, og serbere – de kristne – overgripere. Men det er sannheten. Hvis man ikke tåler sannheten, hva skal man da bygge på? Løgn er ikke spesielt holdbart.

Noen har emosjonelt vanskelig for å godta en slik sannhet. Men man må lære å godta historiske sannheter. Hvis man underlegger historien følelsesmessige antipatier og sympatier, kan man komme helt galt ut.

Det er Europa vi her snakker om. Hvis tilfellet Bosnia kan lære oss noe, så er det prisen ved ikke å forsvare naboer, friheten, det sivile samfunn, lov og rett: Den kan bli høy. Konsekvenser har det alltid.

Resten av det fredelige Europa orket ikke involvere seg. Dvs. de som leder dette kontinentet. De hadde avskaffet krig som instrument.

Men for å gjøre det måtte man benekte virkeligheten, og som under annen verdenskrig ble den passive en kollaboratør med ondskapen.

Det serberne drev med var ondskap.

Denne blindhet for ondskap har forfulgt europeisk elite over i terrorens tidsalder, og fremdeles ønsker man ikke å se skriften på veggen. Det hadde vært så uendelig mye lettere hvis man hadde forsvart bosniakene. Da hadde man visst hvor man sto. Nå er alt forvirring.