Kommentar

De serbiske krigsforbryterne som sitter i Haag gir seg ikke, de fortsetter kampen. Det radikale partiets tidligere leder Vojislav Seselj overga seg frivillig. Radovan Karadzic vil fortsette i samme trassige spor. Som en tidligere bosnisk leirfange i eksil sa på CNN: – Deres prosjekt går videre.

Det skyldes to uadskillelige ting: den serbiske egenskapen som kalles «inat» – en inett vilje til å trosse. Jo større odds de har mot seg, jo mer overbevist blir de om å fortsette. Noen lar seg friste til å beundre denne egenskapen, selv om det er forbrytere som smykker seg med den.

Den andre komponenten er den ideologiske, overbevisningen om at man gjorde rett. Nå gjelder kosovoalbansk hevn og internasjonal anerkjennelse av Kosovo som unnskyldning.

Derfor er rettssaken mot Radovan Karadzic viktig. Kanskje mest for serbere og det internasjonale samfunn. Bosniakene vet hva som skjedde.

Når man leser norske aviser er det forbløffende hvor kort erkjennelsen har kommet. Karadzic presenteres nærmest som en serbisk Josef Fritzl. Man glemmer at krigen i Bosnia var et ideologisk prosjekt, vel forberedt fra Beograd. Den jugoslaviske hæren JNA ble brukt som et våpen vendt mot landets egen befolkning. Ikke-serbiske offiserer ble rensket ut, og det gikk kolonner med våpen fra lagre i Serbia til de bosniske serberne – før krigen brøt ut i april 1992.

Sporskifte

USA har sin høyrefløy. Europa har sin, og den har langt mørkere farger. Erfaringene fra Serbia og Bosnia har ikke sunket inn, og nå finnes det et behov og en tendens i Europa til å ville forstå serberne. Sloss de ikke mot samme fiende, muslimene? OK, de gikk for langt i Srebrenica, men var det likevel ikke en grunn til det? Slike tanker ligger snublende nær i dagens klima, og de representerer en dødelig fare for et legitimt forsvar av rettsstaten mot intoleranse og udemokratiske kulturer.

Det kan synes som om de to sporene er nært beslektet. Men å gå over til en forståelse av serbernes ugjerninger vil sende all kritikk av ettergivenhet for muslimsk kultur inn på et sidespor. Det vil være å gi etter for nettopp de kreftene som uvegerlig fører til voldelige konflikter.

Putins Russland står klar til å omfavne en slik kurs. Der snakker man om en fragmentering av Europa.

På den europeiske høyrefløyen er sterk antiamerikanisme standard. USA fremstilles som islamofilt, som en muslimvenn som forrådte Europa. Dette passer Moskva som hånd i hanske.

Vi står overfor noen tankekors: Europa viste en utrolig passivititet og likegyldighet overfor bosniernes lidelser. Det var amerikanerne som til syvende og sist måtte gripe inn.

Det samme Europa har siden vist den samme ettergivenhet overfor pågående partikularistiske muslimer som vil ha tingene på sin måte. Motspilleren er en annen, men tilpasningviljen er den samme. En slik passivitet åpner for en aktivistisk reaksjon, men det ville være tragisk om det var på et forbrytersk grunnlag.

Derfor er rettssaken mot Karadzic viktig. Veien han fulgte ledet til Srebrenica, og der åpnet FN-soldatene dørene.