Kommentar

Hannah Arendt bruker et begrep om verden som er hentet fra antikken: Verden som menneskenes hjem. Det viktigste er ikke det enkelte menneske. Men det som gjør verden levelig.

Europa er tragisk og merkelig: Ingen andre steder står rettighetstanken så sterkt. Men likevel greide ikke Europa handle da det så døden i hvitøyet i Kroatia, Bosnia og Kosovo. Nederlandske FN-soldater gjorde ingenting for å forsvare befolkningen i Srebrenica. Den åpnet tvert imot dørene i Potcari og sto passivt og så på seleksjonen av menn/gutter og kvinner/barn. Dette moralske sviket hviler fortsatt over Europa.

Man skulle tro at et Europa som omfavner det flerkulturelle fellesskap ville sett faren fra en sjåvinistisk-rasistisk nasjonalisme. Men man forholdt seg passiv, og det har siden heller ikke vært noen vilje til å forstå den serbiske nasjonalismen.

USA valgte bekvemmeligheten for å slippe unna: Radovan Karadzic ble lovet immunitet mot å forsvinne. Bill Clinton hadde ingen skrupler.

Men det er i Europa at forbrytelsene gjennomsyrer jorda. Europa tåler ikke flere massakrer. Jorden er mettet.

Derfor berører rettssaken mot Radovan Karadzic oss så sterkt. Det er maktpåliggende å forstå hvordan Europa kunne svikte nok en gang.

Den samme passiviteten har gjentatt seg overfor Russlands framferd i Tsjetsjenia. Nå går den samme aggressiviteten ut over Georgia.

Noen tror at Vladimir Putin kan være et bolverk mot islam/islamisme. Men med slike metoder er seier det samme som nederlag: man ofrer alt som er verdt å forsvare.

Standarden må være den samme: Uten sivilisasjon, ikke noe menneskeverdig liv. Det betyr motstand mot inhumane krefter, enten de kommer i form av russisk nasjonalisme eller religiøs fanatisme.

De to danskene Frederik Stjernfelt og Jens-Martin Eriksen har skrevet to bøker om det tidligere Jugoslavia og krigene der. De trenger dypt inn i historien. De unnskylder ikke Alija Izetbegovic. Izetbegovic marginaliserte de moderate og sekulære kreftene i SDA og gjorde det til et rent muslimsk parti. For Izetbegovic var det viktigere å få en muslimsk mini-stat enn at Bosnia overlevde som en enhetlig stat. Han forregnet seg for motstanderen viste seg langt mer hensynsløs og ressursrik enn muslimene. Izetbegovic må bære en del av ansvaret for katastrofen som fulgte, skriver de to. Izetbegovic valgte sekterismen, gruppetilhørigheten, fremfor et demokratisk fellesskap.

Bosnia og oppløsningen av det tidligere Jugoslavia representerer en alvorlig utfordring for det flerkulturelle Europa: religiøs sekterisme eller nasjonalisme, begge deler er like farlig.

Motstanden mot islam og muslimer er nå så stor blant mange at de ikke ser denne faren. De kaster seg i armene på nasjonalismen og tror at den må fyres opp for å slå islam tilbake. De leder om Karl Martell og slaget ved Poitiers og tror noe lignende står foran oss. Men det er svermeri og anakronismer.

Europa kan ikke hoppe bukk over sin historie. Humanitet og menneskerettigheter er et svar på Auschwitz. Men det er en impotent humanisme. Den svikter når det gjelder som mest: I Bosnia og i Rwanda.

Man er flink til å gi grupper og enkeltpersoner rettigheter, men svikter når folkemord står for døren. Det tyder på en alvorlig krise.

Det er verre enn som så: Europa er ikke bare passiv, men delaktig/medskyldig i forbrytelsene. Linda Malvern skriver i the Times om Frankrikes rolle i folkemordet i Rwanda. President Francois Mitterrand var villig til å hjelpe regjeringshæren med våpen og etterretning, alt for å hindre at det frankofone Rwanda ble del av den anglofone verden. Hun sier det finnes opptak som viser innsiden av den franske ambassaden i Kigali rett etter Kagames hær har seiret: hauger av brente dokumenter.

Politikk handler om kompromisser. Folkemord er ikke ett av dem. Uten en politikk som er handlekraftig når det gjelder, vil katastrofen før eller siden ramme oss selv. Slik er det i den globale verden. Slik er historien.

Vladimir Putin er ingen samarbeidspartner for Vesten. Hvis Vesten må velge mellom de nyvunne demokratier i øst og den nye petrotsar, burde valget være enkelt. Vesten kan ikke intervenere militært, men kan gjøre mye annet som viser at uretten ikke får stå uimotsagt.

Kenneth Clark laget i 1966 en serie for BBC som het Civilisation. Den første episoden heter «Byt the Skin of our Teeth»: Den handler om århundrene da Romerriket gikk i oppløsning og barbarene overtok. Europa var i ferd med å gå under. I to hundreår var det ingen europeisk sivilisasjon, sier Clark. Det som gjorde mest inntrykk var et besøk på en øy i Irskehavet – Michael Skelling. Det er egentlig bare en klippe i havet. Ugjestmild. Skip kan bare legg til i godvær. På dette stedet søkte munker tilflukt. Her bygget de stenhytter på den eneste grønne flekken. Øya var bebodd i 400 år! Det var her kristendommen overlevet. Bildene av den forrevne øya forteller noe om hvor langt nede Europa var, hvor skjør sivilisasjonen er.

Europa befinner seg i en utsatt posisjon: det er truet av både indre og ytre krefter. Det indre forsvar er det viktigste, og vi vet ikke lenger hvor vi befinner oss.

Les også

-
-
-
-