Gjesteskribent

Radovan Karadzic representerer en større trussel enn det vi tror, som gjør ham både larger than life og samtidig til noe av en freak. Karadzic står for en voldelig nasjonalisme som også finnes i Kroatia og nå trives i Putins Russland.

Det er kulturens måte å skyve fra seg problemene på: Legg alt over på den skjeve personligheten og slipp unna.

Norske medier tok tidlig avstand fra Kroatia under krigen på 90-tallet, i en grad som gjorde at noen følte det urettferdig. Men det finnes en usunn nasjonalisme i Kroatia som ikke har noen brannmur mot Ustasja-staten fra annen verdenskrig og anser den som den første kroatiske stat i nyere tid.

Kroatiske Dubravka Ugresic skriver om dette i et essay i signandsight.com.

Samme dag som verden får vite at Radovan Karadzic er pågrepet, døde Dinko Sakic. Sakic var kommandant i den beryktede Jasenovac-leiren under annen verdenskrig, der Ustasja-regimet utryddet sine fiender.

Den nye aggressive sjåvinismen er preget av nostalgi. Man ser fortiden i et svermerisk lys, noe som får en KZ-kommandant til å fremstå som helt – tross alt.

In Croatia on 21st July 2008, Dinko Sakic died, at the age of eighty-six. Who was Dinko Sakic? Sakic was the commandant of the Ustasha concentration camp of Jasenovac, where Jews, Serbs, Gyspies and communist-oriented Croats were systematically annihilated. After the war he managed to escape to Argentina, and it was not until 1999 that the Argentinian authorities handed him over to Croatia, where he was sentenced to twenty years in prison.

At that ‘historic’ moment, many Croats saw the sentence of Dinko Sakic as an injustice because for them that same Independent State of Croatia (in which Dinko Sakic had killed Jews, Gypsies, Serbs and unsuitable Croats) was ‘the foundation of our present Croatian homeland’, as the local priest, Vjekoslav Lasic, put it on the occasion of his death. The priest was in fact merely expounding a thesis put forward by Franjo Tudjman, the first President of Croatia (since Ante Pavelic), and the ‘father of the Croatian nation’. ‘That is why every decent Croat is proud of the name Dinko Sakic,’ announced the priest Vjekoslav Lasic, adding that he was ‘proud that he had seen Sakic on his bier dressed in an Ustasha uniform.’ The funeral of old Dinko Sakic at Mirogoj cemetery in Zagreb on 24th July 2008 was attended by some three hundred people. Even aged criminals have friends. Three hundred people is a pretty decent number.

Et par dager senere dukker en annen «helt» opp, flykapreren Zvonko Busic Tajko som har sonet ferdig fengselsstraffen i USA. På 70-tallet kapret han et fly for å henlede verdens oppmerksomhet på Titos behandling av kroatiske opposisjonelle. Bomben gikk av og drepte en amerikansk politimann. Det ga 32 års fengsel, men hans amerikanske kone Julienne slapp ut da Kroatia løsrev seg fra Jugoslavia. Hun fikk jobb i ambassaden i Washington, og senere i president Franjo Tudjmans sikkerhetsstab. Hæren bygget en villa til henne ved havet.

Kroatiske aviser har kalt Busic for «Kroatias Mandela». Et stort følge – 500 mennesker – sto klar til å ta imot ham.

This gesture of ‘political activism’ (as the Croatian papers defined Busic’s terrorist act) ended ingloriously, because Busic’s explosive device led to one American policeman being killed and another losing an eye, and Busic and his wife ended up in prison. Julienne was released on the eve of Croatian independence, she got a job in the Croatian Embassy in Washington, and later in Croatia, in Franjo Tudjman’s personal security service. The Croatian army built a villa on the Adriatic coast, so that she would be able to dedicate herself fully to writing her autobiographical novel ‘Lovers and Madmen’ and to her political activities, lobbying for her husband’s release from prison.

Among those gathered at Zagreb airport were Croatian politicians, patriots, pop singers (Marko Perkovic Thompson, for example), priests, children sitting on their fathers’ shoulders and holding their welcome drawings up to the cameras, young people shouting Ustasha slogans (For the homeland ever ready!) and singing Ustasha songs.

Teatralsk

Mediene forstår ikke at det teatralske er en del av denne nye nasjonalismen. De er selv med på å bidra til den. Vladimir Putin spiller bevisst på disse sentimentale strenger. Hans posering med gevær i de sibirske skoger samtidig som en opposisjonell er blitt drept i politivaretekt i Ingusjetia, er ikke tilfeldig. Bildet sender doble budskaper: Putin viser at han er en man of action. Skyggesiden av dette fikk journalisten i Ingusjetia merke. De journalistene som er med på notene, bidrar til å gi Putin den aura som gjør at han kan fortsette med sin aggresjon, nå også mot naboland.

De russiske journalistene som var med Putin kan fortelle at han reddet dem fra en tiger. Den var fanget, men greide å slite seg løs og var på vei mot journalistene da Putin grep inn. Det lyder like sannsynlig som at journalisten Magomed Jevlovjev grep etter våpnet til en politimann og fikk et skudd i hodet.

NTB greier å gi et enfoldig referat som helt slavisk følger det russiske.

– Putin reddet TV-team fra sibirsk tiger
Moskva (NTB-Reuters): Russlands statsminister Vladimir Putin reagerte lynkjapt da en rømt sibirsk tiger satte i vei mot en gruppe journalister, hevder russisk TV.
Den tidligere KGB-spionen løftet geværet han holdt, og felte det livsfarlige dyret med en bedøvelsespil, meldte den statlige kanalen Rossiya søndag. Det er Rossiyas eget team som skal ha blitt truet av tigeren i et naturreservat i den østlige delen av Russland.

Putin skulle få se en sibirsk tiger som var tatt til fange, da dyret rømte og begynte å løpe mot TV-folkene, ifølge kanalen. Senere hjalp statsministeren til med å måle hjørnetennene på det bevisstløse rovdyret.

Videre takket han europeiske og amerikanske forskere for å ha hjulpet til med å redde verdens største tiger-art fra utryddelse.

Vladimir Putin framstilles ofte som en macho leder i russiske medier, og han fikk mye oppmerksomhet da han som president i fjor stilte opp for fotografer iført kamuflasjebukser og bar overkropp på en fisketur. (©NTB)

Det minner om militslederen Arkan sammen med sin lille tigerunge foran en stridsvogn. Det er den samme kitsch-sentimentalitet og brutalitet.

Europa greide aldri ta noe oppgjør med denne form for nasjonalisme i Jugoslavia/Serbia, og gjør det heller ikke i Russland. Noen prøver å fremstille det som om det er bjørnen som har vokst, kommet til krefter og krever sin plass. Men Putins form for nasjonalisme er noe helt annet. Den har mer til felles med Milosevic og Arkans Tigre. Det er en blanding av stormannsgalskap, nasjonalistisk svermeri, gangstervelde og grådighet. Også om Milosevic sa Europa: – Nå tør han ikke gå lenger, nå er han sluppet opp for damp.

Men hver gang tok de feil. Etter Bosnia var det Kosovos tur.

Slik sett er de som er bekymret for Ukraina ikke paranoide.

Men det finnes også en annen trussel fra denne nasjonalismen: Den kan bli en bakdør der Europas fortid kan innhente oss.

Det nye Europa er bygget på ruinene av Det tredje riket. Erfaringene med nazismen har bevirket en sterk hemning overfor intoleranse og diskriminering av andre mennesker. Men disse hemningene undergraves fra to sider: på den ene siden av en toleranse som har vippet over i ultratoleranse, en toleranse som ikke greier å sette ned foten og markere grenser, og på den annen side av mennesker som blir stadig mer irriterte og sinte over forskjellsbehandling den andre veien, og manglende reaksjoner på utnyttelse av systemet og tendensene til separate samfunn.

Det bygger seg opp, oppmagasineres så mye frustrasjon at det leter etter et utløp. Den slaviske nasjonalismen tilbyr en slik kanal. Allerede var det mange som forsvarte Putins innmarsj i Georgia.

En stadig mer kritisk holdning til islam og muslimer fører også til en revidering av krigene på Balkan. Nå likestilles partene (slik EU-politikere og forhandlere gjorde på 90-tallet) og tildeles like mye skyld/ansvar, eller: Også disse krigene blir historien om muslimene/islam som rykker frem. Det gjelder særlig Kosovo.

Weekendavisen hadde et intervju med rumensk-fødte Monica Popazu med den slagkraftige tittel: Vesten forstår intet. Og undertittel: Europas selvmord. »Du skal ikke vende din nabos kind til, så bødlen kan slå ham endnu værre.« Monica Papazu om 500 års erfaringer med islam.

Man snakker i meget store sveip, de historiske bølger blir så store at alt kan forklares og alt henger sammen. Det hele er på et meget generelt plan.

»Den osmanniske tid forsvandt som et mareridt, men dens konsekvenser er forblevet. Intet blev, som det havde været 500 år tidligere, og det er præcis det, man har kunnet se under Jugoslaviens opløsning. En del af de krige, som fandt sted, er den dag i dag en følge af Det osmanniske Rige. Det er eksistensen af Det osmanniske Rige, som er grunden til, at der findes muslimer i eks-Jugoslavien. Det er Det osmanniske Rige, som har medført, at flertallet af albanere forlod deres religion og blev muslimer. Det er Det osmanniske Rige, som har medført, at en del af befolkningen i Bosnien blev muslimer. Konsekvenserne af Det osmanniske Rige er i nutiden, og i den forstand gør nutiden det muligt at aflæse Det osmanniske Rige. For fortiden er aldrig bare fortid. Fortiden har nogle konsekvenser, og derfor må fortiden læses baglæns, altså nutiden kaster også lys på fortiden, ligesom fortiden kaster lys på nutiden.«

Men hvem fortolker fortiden? I tilfellet Serbia fikk det skjebnessvangre konsekvenser. Det finnes nå en åpning for å fortolke hele Europas historie siden middelalderen som en kamp mot islam. Denne instrumentalisering av historien er farlig.

– Og det lys, som nutiden kaster på den osmanniske fortid, er?

»Det viser, hvor fundamentalt sammenstødet mellem de to religioner og civilisationer er. Forståelsen af islam får man dels ved at kende teksten i Koranen, dels ved at kende den historie med islam, som mennesker har oplevet. Og det er selve oplevelsen, som et menneske fra Østeuropa kan komme med som noget ekstra, fordi det er en historisk erfaring.«

»I den muslimske stat blev de kristne dhimmier, andenrangsborgere, som lige nøjagtig blev tålt. Deres liv var en nåde, som altid kunne trækkes tilbage. Alene det er nok til at definere vilkårene. Som rumæner deler jeg historie med serberne. Jeg deler de 500 års osmanniske rige i vore lande. Helt konkret. Serbien og Bulgarien forsvandt totalt som stater. Deres normale liv, deres udvikling, deres politiske samfund forsvandt. Men de var modstandsdygtige. De overlevede, med deres kultur, med deres tro, med deres livssyn, og så er det, at man kan citere et serbisk vers, som jeg altid har fundet meget sigende: ’tyrannens magt standser foran gusla.’ Gusla er det serbiske instrument med en streng, som de serbiske skjalde – folkelige sangere – bruger for at akkompagnere deres viser. Dette vers siger – og det er det, jeg har prøvet at sige omkring kommunismen og Rumænien – at man overlever via kulturen, via erindringen, og så viser det sig, at ånd er stærkere end magt.«

Man stusser, blir perpleks. Er det tilfeldig at hun nevner dette instrumentet som Karadzic forbindes med og hadde forkjærlighet for, og som er blitt symbol på tsjetnik-kulturen?

Kanskje ikke. Når hun snakker om Kosovo, viser det seg at Popazu står Karadzic nær politisk, også når det gjelder forbrytelsene som ble begått.

Monica Papazu medgiver dog, at serberne ikke kun var uskyldige. Og så alligevel:

»Ingen propaganda kan virke, medmindre at den har fat i en flig af virkelighed. Mange af de forbrydelser, som serberne blev anklaget for, var reelle, og serberne var skyldige i horrible forbrydelser. Men der er en anden side, som hører med til denne tragiske fortælling: der fandtes ikke én forbrydelse, som serberne begik, som ikke samtidig blev begået imod dem.«

– Du er blevet beskyldt for at gå meget op i kosovarernes mord på serberne og være blind for serbernes mord på kosovarerne?

»Man skal se på den historiske proces. I slutningen af 1600-tallet trængte albanerne ind i området, mens en stor gruppe serbere forlod det, og denne voldsomme udvisning af serberne er fuldstændig dokumenteret. Processen fortsatte efter Anden Verdenskrig, i Titos tid, hvor 60.000 serbere og montenegrinere, som var på flugt, ikke fik lov til at vende tilbage. Det, som Milosevic gjorde, var at intervenere i sidste øjeblik og at reagere over for en separatistbevægelse, som alle andre stater i verden, også ville have reageret imod.«

– For resten af verden og NATO handlede det vel om, at man ikke stiltiende ville se på, at en befolkningsgruppe blev forfulgt og udryddet?

»Serbien reagerede over for en løsrivelsesbevægelse. Og i kampe, netop når det drejer sig om guerilla, er der selvfølgelig også civile tab, eftersom det i en guerillabevægelse per definition er svært at skelne civile fra kæmpende.«

– Hvad så med massegravene, som vi har set billeder af?

»Massegravene hvor?«

Monica Papazu tier et øjeblik.

»Altså, for det første skal du huske på, at de tal, som amerikanerne opgav under krigen var 500.000 albanske ofre. Det var ikke rigtigt. Det var et propagandatal, som skulle retfærdiggøre NATOs krig mod serberne. I dag er det officielle tal 11.000. Det er rigtigt, at der er dukket massegrave op, men det er både serbiske og albanske, og det ser ud til at procentuelt – altså i forhold til befolkningstallet – er der flere serbere end albanere i massegravene.«

Her dukker gjengangere opp: Krig som nødverge. Det er hva Putin-regimet også bruker som begrunnelse for invasjonen av Georgia. For å avverge folkemord! Man vender Vestens humanitet mot den selv.

Tall blåses ut av enhver sammenheng. Tallet 500.000 er tatt ut av løse lufta. Derimot var det en stund snakk om at flere titusen kosovoalbanske menn var borte. Man ante ikke hva som hadde skjedd med dem. Men tallet på drøyt 10.000 drepte kom relativt raskt etter at NATO grep inn.

Høyt og lavt

Den aggressive nasjonalismen av typen «nok er nok!» fantes både øverst i samfunnet og nederst. I Serbia og Kroatia. I Serbia finnes den fortsatt blant «folket», og den har nå gått i arv slik at barn og barnebarn har overtatt den, skriver Ugresic.

And those children, grandchildren, mutants, have sprung up healthy and handsome, in the course of these last twenty years. These are the children with Chetnik caps on their heads, who demonstrate throughout Serbia against Karadzic’s arrest. Or Marija Sefirovic (YouTube) whose three-fingered sign of the cross spread throughout Europe, although she was unable to explain its purpose (In the name of mother, father and you know… — she tried irritably to explain to a Dutch woman journalist), and who, in winning the Eurovision Song Contest, as she put it herself, won for Serbia. These are the enthusiastic supporters of the ‘granddads, of the Serbian radical Tomislav Nikolic (the author of the statement ‘God created the world in six days, and it took me two to shake it up’); these are the bullies who beat up Gypsies and homosexuals in the streets of Belgrade; these make up the drunken, ecstatic crowds at concerts by Ceca Raznatovic-Arkan.

These young mutants are from Bosnia, they go on the rampage during football championships and wrap themselves in Croatian, Serbian and Turkish flags as in a protective placenta. They are the secondary-school children from Makarska who recently had themselves photographed for their school almanac with a swastika in the background, ‘for fun’ (It’s not a swastika but an Indian symbol of love and peace, a pupil explained meekly) and strutted about wearing T-shirts bearing the slogan ‘Über alles’ (We meant that we had matriculated, it was over, we were above all others, explained another even more meekly). These are the children who appear at concerts by Marko Perkovic Thompson in Ustasha uniforms and raise their right hands to the level of their noses, while their granddads — Croatian academicians, writers, journalists, doctors, generals, philosophers and publicists — write open letters of support for an illiterate, third-rate turbo-folk singer such as Thompson, defending his right to express uncensored Ustasha ideas in our free Croatian homeland.

Denne høyrenasjonalismen finnes både i Ungarn og Romania, hvor den har forløpere under annen verdenskrig.

Den sitter ved makten i Russland, og kan følgelig spy ut propaganda som omdanner folk i sitt bilde.

Europa ønsker ikke å se det. Europa lot bosniakene i stikken, men har i ettertid fått dårlig samvittighet og sender stadig Dagsrevy-innslag om Srebrenica. Men deler av Europa viser samme passivitet og maktesløshet overfor Putin. Det kan bidra til å skape aksept for voldsbruk, noe som kan få konsekvenser for Europas nye befolkninger. Voldsbruk sender et underbevisst budskap. Alternativet i Europa kan bli dagens «overgivelse» eller vold, og ingen av delene er noe svar.

Radovan Karadzic and his grandchildren

Les også

-
-
-
-
-
-
-

Les også