Gjesteskribent

Samme dag som Sypress forlag presenterer boken «Milosevic i krig og i Haag – en dokumentasjon» av Kjell Arild Nilsen, kommer meldingen om at Serbias mentalt tilbakestående utsettes for en systematisk nedverdigende behandling. Beskrivelsen passer til bildene fra Romania og Russland.

Det er en amerikansk-ledet gruppe, Mental Disability Rights International (MDRI), som har studert forholdene ved institutsjoner i fire år. Resultatet er rapporten «Torment not Treatment: Serbia’s segregation and abuse of children and adults with disabilities». Det er dårlig reklame:

«Filthy conditions, contagious diseases, lack of medical care and rehabilitation and a failure to provide oversight renders placement in a Serbian institution life-threatening for both adults and children,» the report said.

Investigators found children and adults «tied to beds or never allowed to leave their cribs — some for years at a time,» the report says after examining the living conditions of more than 17,000 people with disabilities.

«Children and adults with disabilities tied down and restrained over a lifetime are being subjected to extremely dangerous and painful treatment … that is tantamount to torture,» it said.

MDRI executive director Eric Rosenthal said the aim was not «to single out Serbia» but to press the authorities to take action to integrate the disabled into the community.

While visiting one of six institutions covered in the report, activist Laurie Ahren said she was «most disturbed» by the case of a 21-year-old man who has been institutionalised for 11 years.

«I asked the nurse how often he was taken out of the crib and she said ‘never, he has never left the crib in 11 years’,» Ahren told reporters.

Activists showed pictures of a young girl who had tried to gouge out her eyes who was later tied to the bars of the cot. Hospital staff told them the move was to «prevent (patients) from harming themselves».

Typisk nok er reaksjonen fra helseministeren irritasjon over ikke å være informert på forhånd.

Historien sier noe om hva slags styre Serbia har hatt de siste årene. Menneskeverdet har ikke akkurat stått høyt. At en stat som deltar i utryddelsen og fordrivelsen av andre folkegrupper heller ikke bryr seg om andre svake grupper, er ikke overraskende.

Dette er arven etter Milosevic.

NTB-journalist og tidligere kollega Kjell Arild Nilsen la torsdag frem resultatet av flere års beskjeftigelse med oppløsningen av det tidligere Jugoslavia. Nilsen har studert rettsreferatene fra rettssaken mot Milosevic i Haag. Resultatet er blitt en mursten på 460 sider.

I tiltalen mot Milosevic heter det at «det kriminelle foretaket», dvs det planlagte overfallet på Bosnia forelå så tidlig som 1. august 1991, dvs. åtte måneder før krigen brøt ut.

Det var ingen borgerkrig i konvensjonell forstand, selv om mange klassifiserte det som det, for dermed å ha løst skyldspørsmålet. Men brodermord var det, etter en nøye utklekket plan for overtakelse av områder og fordrivelse av «de andre», dvs. muslimer og kroater, med svært brutale midler. Ordet «etnisk rensing» fikk sin renessanse.

Pressekonferansen brakte frem minner om denne tiden, ikke minst ved at tidligere medlem av kommisjonen som var forløperen til Haag-domstolen, nå lagmann i Bergen, Hanne Sophie Greve, delte sine tanker om Milosevic og Vestens skyld. Et ubesvart spørsmål er hvorfor de to hovedaktørene Ratko Mladic og Radovan Karadzic ikke er tatt.

Hverken Nilsen eller Greve trodde at de var lovet immunitet av USA, slik flere har antydet. Men samtidig sa Greve at det å ta de to krever to ting: evne og vilje. Det internasjonale samfunn mangler ikke ressurser, ergo må det være viljen det skorter på.

Greve var skeptisk til intensjonalitet, til at det forelå formelle avgjørelser om ikke å arrestere de to. Hun snakket heller om rammebetingelser, om ønsker og premisser. Kommisjonen hun ble en del av etter at Torkel Opsahl døde, ble opprettet delvis for at det ikke skulle skje noe: kommisjonen var underbemannet og fikk ikke ressurser. Denne dobbeltheten var karakteristisk for stormaktenes forhold til Bosnia.

Den samme ambivalensen har preget rettsoppgjøret: man ønsker ikke full redegjørelse og alle kortene på bordet.

Greve fortalte at en gruppe bosniere sa seg villig til å ta Karadzic og Mladic. Det var på et tidspunkt da det var mye snakk om at det ville flyte blod. Bosnierne hadde mistet sine familier, de hadde ikke mer å tape. Men de ble avvist. De kunne ikke være objektive nok, het det.

Greve nevner også eksemplet med politisjefen i Prijedor, «Simo», som ble tatt av britene da han var ute på fisketur. Til tross for overveldende makt, ble Simo skutt. Greve sa megetsigende at hvis Mladic/Karadciz blir tatt blir det ikke i live, pga av alt de kan fortelle.

Her er det åpenbart snakk om intensjonalitet – noen vil at de dør. Men hvem?

Milosevic hadde som motto: «Det som ikke er publisert har ikke skjedd.» Det gjelder også andre stater, også demokratiske.

Milosevics kriger ble ytterst skitne kriger, som også svinet til EU og USA. Stanken fra dette moralske morass er fremdeles merkbar. Man trenger bare løfte litt på glemselens slør så velter det frem.

Sett med nåtidens øyne er det to lærdommer som stikker seg frem:

Det ene er hvilken betydning krigene har hatt for forholdet mellom Vesten og islam. I ettertid er serbernes barbari og Vestens unnfallenhet brukt av islamister i propagandaøyemed. Men disse forbrytelsene er reelle, de er mer enn propaganda. Det er et tankekors at de europeiske politikerne som ivrigst preker det multikulturelle samfunn og toleranse, er de samme som lot Europas ektefødte muslimer i stikken.

Islamister og selv moderate muslimer fester etiketten korstog på USA. Men det er det ortodokse Serbia og det ortodokse Russland som fører krig som kunne fortjene betegnelsen korstog. De er til dels rasistiske i sitt syn på andre folkegrupper.

Også for det avkristnede, sekulære Europa gir dette grunn til å gå i seg selv: To kristne stater har gått berserk, og i begge tilfeller har presteskapet velsignet myrderiene. Det er altså samme religion vi selv bekjenner oss som her anvendes. På samme måte som vi krever at muslimer viser ansvar, er det grunn til å forvente at Vest-Europa reagerer mot disse uhyrligheter begått med kirkens velsignelse, av kristne land og kulturer.

Det viser at barbariet såvisst ikke er noe som bare tilhører Orienten.

Denne innsikten er det viktig å ha med seg.

Putin er i realiteten en Milosevic king size: noe av metodikken er den samme. Den sterke mann, en politi- og sikkerhetsstat, der demokrati er farse og fasade. Rettsstaten er en vits.

Også i et slikt perspektiv er Bosnia og Milosevics kriger viktige: Dessverre tror jeg ikke historien om forbrytelsene kan forhindre nye, men den politiske erfaring kan gjøre oss i stand til å gjenkjenne farlige trekk.

Putin representerer idag en slik fare. Han har avskaffet demokratiet i gavnet om ikke i navnet, og jeg tror han bare står ved terskelen til sine «bedrifter». Nå er KGB-staten sterk nok til å hevde seg. Litvinenkos død var ikke noe engangstilfelle. Det bærer bud om hva som kommer.