Kommentar

Det flerkulturelle eksperiment i dagens Europa gjør at man får noen aha-opplevelser av gjensynet med Jugoslavias sammenbrudd. Flerkulturelt samliv var nettopp essensen av Jugoslavia. Det endte med død og fordervelse og det var ikke muslimene, men de kristne serberne, som utløste ragnarokket, med fullt overlegg.

Det bør være tankevekkende for dagens europeere. Til alle oss som følte at krigene på 90-tallet var et dårlig omen for Europa: Den følelsen blir ikke mindre med årene. Men det er ingen som ser parallellen og forsøker å trekke noen lærdommer. Ragnarokket var mulig fordi EU ikke gjorde noenting for å stanse de storserbiske nasjonalistenes fremrykking.

Det er en alvorlig lærdom for dagens Europa: Ytterliggående krefter (høyrenasjonalister og islamister) er på fremmarsj fordi det politiske sentrum tror at det holder å gjenta mantraer om «gevinsten» ved det flerkulturelle fellesskap. Det politiske sentrum peker på de ytterliggående, tar avstand og fordømmer, men nekter å se at deres egen unnfallenhet skaper betingelsene for de ytterliggående.

Det er en viktig fotnote: Islamister, fra ikke-voldelige til jihadister, har bedre arbeidsbetingelser i Europa enn høyrenasjonalister. Dette fordi sentrum ikke vet hvordan de skal hanskes med islamismen. De er livredde for å utfordre, for å trekke forkjærte grenser, og spiddes følgelig på sin egen sekulære, humanistiske innstilling som endelig har lagt religionen bak seg og nå møter den igjen med full styrke.

Toleransen for muslimske vekkelsesbevegelser og undertrykkelsen av den innfødte høyrenasjonalismen fører selvfølgelig til enda større frustrasjon og aggresjon, og overbevisning om at man må gå radikalt til verks.

Jeg synes å fornemme en tendens som gjør politiske myndigheter til en del av problemet, i en mer konfronterende betydning. Myndighetene blir en del av fienden. Dette er en farlig utvikling.

Høyrenasjonalister har fremgang i Ungarn og Bulgaria. Arte TV hadde en reportasje fra edsavleggelsen for Garden midt på den nasjonale plassen i Budapest. Navnet er ikke tilfeldig valgt. Budskapet er hatefullt. En kvinne på gaten langet ut etter jødene og ba dem dra. Samme melodi fra Bulgaria, der roma og sinti er hatobjekter. Bulgaria har 850.000 roma og sinti, og de er sikkert ikke bare lette å leve med. Men høyrenasjonalistene er vigilanteforbund som vil ta loven i egne hender. Det betyr forbrytelser.

Paul Belien i Brussels Journal skrev en artikkel som også ble trykket i Washington Times om at man både i Øst- og Vest-Europa begynner å miste troen på demokratiet. I Ungarn linket han til opprøret mot statsministeren, som innrømmet at han ikke hadde fortalt sannheten til folket. Men dette var en høyrenasjonalistisk mobb. Er denne representativ? Belien viste likeledes til at Ungarn har vedtatt en EU-lov mot hate-speech. Her så han også et fellestrekk mellom Øst og Vest: tendensen til å ville regulere ytringsfriheten med lovforbud for å beskytte det politisk korrekte. Men når han inkluderer at man ikke kan reagere på «homoseksuell praksis», blander han hummer og kanari.

In Western Europe this legislation is not merely used to prosecute genuine racists, but is increasingly abused to clamp down on those who oppose the Islamization of their countries or on those who disapprove of homosexual behavior. I did not see any Muslims in Budapest, nor did I notice any signs of homosexual activism, but the authorities are already putting in place legislation to silence the defenders of Hungary’s national identity and traditional morality.

Beliens ubehag er ikke mitt. Her går man fra det liberale frihetlige til det reaksjonære og later som om det er samme kamp. Det er det ikke.

«Homoseksualitet» står her for noe mer enn en seksuell minoritets rettigheter, slik det gjorde i 30-årene, slik det gjør for visse kristne evangeliske kirker. Det er et symbol for avvisning av det liberale samfunn, som får stemplet promiskuøst.

Dagens Europa står overfor en ny Milosevic. Putins Russland har noen av de samme autoritære, reaksjonære trekk. Det er ikke tilfeldig at høyreekstremister vokser frem i det klimaet Putin har skapt. BBC viste nylig medlemmer av Russian National Union som trente kampsport. De er åpenlyst rasister. Ti millioner mennesker har innvandret fra de tidligere republikkene i øst, for å ta jobbene som den økonomiske oppgangen har skapt. De terroriseres av høyreekstremistene og har ingen å klage sin nød til. BBC snakket med en uzbeker som var blitt rundjult. Han ønsket å forlate Russland. Den xenofobiske stemningen er noe Russland overhodet ikke har råd til. Putin har fremmanet en ny sjåvinisme som slår bena under den velstanden som gjorde det mulig for Russland å kneise med hodet.

I denne ideologien ligger forakten for svakhet, forakten for andre kulturer, og fremfor alt forakten for frihet, som er en annen styrke enn maktens.

I debatten om islam i Europa og forholdet mellom Islam og Vesten er dette forhold som vi ikke må miste av synet. Ellers kan Europa komme til å begå de mest alvorlige feil om igjen. Da tenker jeg ikke på at ytre høyre kan komme til å overta makten i Europa. Europas ledere vil heller svikte ved unnfallenhet, som overfor Milosevic.

Halvannet år før Slovenia løsrev seg, hadde den serbiske koordineringskomiteen begynt å forberede seg på krig (mars 1990). Så tidlig som 13. februar 1990 diskuterte en engere krets hva som ville skje nå som landsmøtet i kommunistpartiet hadde gått i oppløsning. Her sier landets forsvarsminister Veljko Kadijevic at de må forberede seg på krig, og det vil bli en annerledes krig: «Det blir ikke den type krig som de ville foretrekke. Det blir den typen som det må bli, en (krig) der vi ikke tillater dem å slå oss.»

Her forbereder forsvarsministeren i Jugoslavia en krig uten regler, en krig ikke mot en ytre fiende, men mot deler av sin egen befolkning. Jeg vet ikke om denne erkjennelsen ennå har sunket inn hos europeerne.

Det heter at serberne drev en territoriell krig. Stoltenberg har ofte hevdet dette. Og som alle territorielle kriger var den brutal, har han forklart. Men det var noe helt annet Milosevic la til grunn. Det var ikke et territoriums løsrivelse han snakket om, slik Slovenia og Kroatia gjorde. De fulgte den gamle nasjonale suvereniteten. Milosevic gjorde noe helt annet: Han snakket om nasjonenes rett til selvbestemmelse. Men når «nasjon» betød etnisk gruppe, og folk levde sammen som et lappeteppe, så betød «nasjonenes suvernitet» det samme som etnisk rensing. Naboen måtte fordrives.

Det er nasjonene, definert som de etniske, nasjonale folkegruppene som har retten til selvbestemmelse, ikke republikkene.

Dette ble det politisk-ideologiske standpunktet for Milosevic og hans regime fra samme dag, og sperret effektivt for alle løsninger på konflikten. For hvordan skulle «nasjoner» ha rett uavhengighet når folk bodde om hverandre eller vegg i vegg?

Den 23. februar 1991, i Milosevics nærvær, uttalte Karadzic til de tilstedeværende journalistene:

«Vi kan ikke se at det er noe å diskutere at serbere kan leve eksklusivt i en felles stat. Like naturlig som at regnet faller, er det naturlig for serberne å leve i samme stat.»

Det er mulig å la seg forføre. En revisjonisme som omskriver krigene på Balkan og gjør serbernes forbrytelser til en forsvarskrig, kan bli en inspirasjon for folk som begjærlig griper forklaringen om at de står i samme situasjon idag overfor Europas fremvoksende muslimer. Det vil være en dobbel forbrytelse og må ikke skje.

Med inspirasjon fra

Kjell Arild Nilsen:

«Milosevic i krig og i Haag – en dokumentasjon»

Sypress forlag, kr. 398.

Democracy and Justice Under Siege

Les også

-
-
-
-
-
-
-

Les også