Kommentar

Det som kan kalles motstand mot den rådende oppfatning om Bush, islam og Vesten bør kanskje diversifiseres. Det er ikke ett «vi» men flere, og det kan være viktig å få frem forskjellene.

En kan få følelsen av det skjer en viss forherdelse på høyresiden, som gjør at man strømlinjeformer historien og finner sammenhenger hvor ingen er.

Putin-fristelsen

Én fare er sympati med eller beundring for Putins Russland: rike, hvite, sterke, handlekraftige, ikke redd for å bruke makt om nødvendig, stolte av seg og sitt.

Putin representerer en fortsettelse av Slobodan Milosevics politikk. Han representer det man på engelsk kalles «white supremacists», en idealisering av de hvite, deres kultur, historie og tro, og en nedlatende holdning overfor andre som ikke har vært like heldige. Det finnes et rasistisk islett og en iboende rett til å bruke vold mot de andre. Krigene i Bosnia og Kosovo var slike etniske kriger med rasistiske undertoner.

Disse krigene har satt sine spor, konsekvensene gjør seg stadig gjeldende. Det finnes dessverre en slavofil herskertradisjon som autokrater av Milosevic og Putins type kan knytte an til. Men hensynsløsheten, korrupsjonen og brutaliteten henter en avgjørende inspirasjon utenfra, fra kommunismen og den post-totalitære politistaten.

Det er ikke tilfeldig at Putin har en ungdomsbevegelse med ultranasjonalistiske trekk, og at høyreekstremister trives i hans Russland.

Bemerkelsesverdig

Det bemerkelsesverdige er at norske kommentatorer fremdeles uttrykker forståelse for Putins Russland og mener vi kan samarbeide. Aftenposten har de siste to uker bagatellisert Putins aggressive opptreden overfor utenverdenen. Russerne krever bare sin rett.

Det er en interessant konstellasjon: Sov-i-ro-etablissementet ser hva de ønsker å se i Russland, og en liten, men merkbar minoritet liker glansen av de handlekraftige slavere. Som tør.

Blodige spor

Forbrytelsene på Balkan virker fortsatt. For islamistene er Bosnia blitt et eksempel på Vestens forræderi mot muslimer. På høyresiden er jihadistenes deltakelse i krigen blitt en moralsk utjevner, som gjør at man kan føye også denne krigen inn i konflikten mellom Vesten og islam. Det er historieforfalskning. Mujahedin ble tatt imot i Bosnia fordi Europa forholdt seg passivt. De påtvang bosniakene sine prosjekter, særlig mot slutten og faktisk etter krigen. Det er dobbelt tragisk at krigen nå utnyttes av begge parter: av jihadistene til å så hat og av en svak høyreside som har behov for «likeretting» av historien, fordi det skaper renere linjer. Det er alltid brysomt med floker.

Floker

Men floker er det, og de er ikke til å komme unna. «Likeretting» av historien er livsfarlig virksomhet. Det er egentlig et uttrykk for svakhet. Man greier ikke leve med at man har unnlatelser og forbrytelser på samvittigheten. Men det må vi.

Hvordan skal vi ellers kunne omgås med nazismen og kommunismen?

Tvert om er det ekstra viktig med opprullingen av medskyldighet i nazismen. Det er ved en slik vilje til ærlighet og sannhetssøken at det liberale samfunn viser sin styrke.

Noen har problemer med å ta inn over seg motsigelsene, selvmotsigelser og paradokser. Men uten å forstå våre egne knuter og floker kan vi heller ikke ha noe håp om å inspirere andre til å løse opp i sine.

Les også

-
-
-
-
-