Kommentar

Det var dramatiske hendelser som gjorde at noen satte seg fore å nedskrive historien for ettertiden. Samtiden står på skuldrene til de som gikk foran. De kan nyttiggjøre seg erfaringene. Å huske er derfor noe man gjør ikke bare for seg selv, men også for ettertiden. De store greske og romerske historikerne «husket» for at vi kan kjenne vår egen historie. Herodot (484- ca 425 f.Kr) omtales ofte som historieskrivningens far. 

De fleste blir satt ut av 22. juli, men som talerne ved minnemarkeringen i Regjeringskvartalet var inne på: Tiden går. Til høsten begynner det barn på skolen som ikke var født da terroren rammet. For dem vil 22. juli være historie. Hvordan skal man sørge for at de forstår og husker?

Det var både AUF-leder Mani Hussaini og statsminister Erna Solberg inne på. Men svarene haltet.

Hvis man skal bevare et minne må man ha en forståelse som korresponderer med historien og samtidens selvforståelse. Allerede her støter vi på et problem: Det er ikke lenger én selvforståelse, det er sterke konkurrerende selvforståelser.

De to som talte i Regjeringskvartalet i dag hadde én selvforståelse, men de snakket mot de som har en annen.

Vi vet at de som skriver historien tilstreber objektivitet. Er den ene selvforståelsen i stand til å forstå den andre?

Fortolkningen og fremstillingen av 22.juli som en politisk hendelse gjør et slikt tvisyn nødvendig.

Hvis ikke blir 22.juli en innkapslet hendelse, isolert i sin egen boble. Slik vil vi ikke at det skal bli. Et elementært utgangspunkt er selve handlingene, gjerningsmannen, og fortolkningene av hendelsene. Man må kunne skille mellom dem. Hvis de blandes sammen blir diskusjon umulig. Da vil forbrytelsen ligge som et stengsel mot ny erkjennelse.

22. juli var en politisk handling, sier vi. Men hvordan? Vi kjenner de offisielle svarene.

Mani Hussaini sa Breivik ikke var alene. Det er «mange der ute» som deler hans tanker. (Hvilke «tanker» hadde Breivik? Var det de han stjal fra andre? Eller forveksler han tanker med  voldsfantasiene?) Hussaini nevnte «fremmedkrigere», det var eneste referanse til «hendelsene» i Europa som «er blitt tydeligere og nærmere» som NRK-sjef Stein Bjøntegård formulerte det. Han vred seg på stolen.

Solberg sa faktisk at det bare er en uke siden det ble lest opp navnene på 79 andre terrorofre, i Nice. Solberg gjorde den kobling Hussaini unngikk. Men også Solberg snakker om «hatet» og laget en symmetri mellom den voksende høyresiden og radikal islam. Solberg nevnte nynazister og høyreekstreme, men snakket om en mye større høyreside der det fantes «voldsvillighet».

Hvor finnes en slik voldsvillighet i dagens Europa som kan sammenlignes med jihadistenes? Ved å trekke en slik parallell slo statsministeren bena under referansen til Nice. Solberg brukte nazister til å definere en mye større høyreside, som ikke en gang bare er «høyre», men opposisjon til dagens politikk.

Med et så lavt presisjonsnivå er alt mulig. Det er ikke å forsvare demokratiet. Demokratiet forsvares ved en vilje til sannferdighet. Ved anstrengelse. Selv der hvor det er tungt og vanskelig. Solberg falt for fristelsen til å bruke 22. juli politisk til å ramme de hun utpeker til politiske motstandere. Mange vil ikke en gang se på seg selv som motstandere, men ønske at Solberg og Høyre kunne stå sammen med dem.

Jeg tror ikke Solberg helt forstår rekkevidden av det hun gjør. Det er gått vane i ordene. Men 22. juli er for alvorlig til å brukes politisk og det er enda mer alvorlig når denne bruken rammer en stor og økende del av befolkningen.

Hvis man skal ta Hussainis og Solbergs ord på alvor og i sin fulle konsekvens, så får Breiviks flokk og tankeunivers stadig flere tilhengere. Kanskje ikke bokstavelig talt. Men de er inne på samme vei.

Sluttpunktet er kanskje ikke Utøya. «Men hvis «vi» kan stanse flere Utøyaer ved å snakke på denne måten, er det ikke da verdt det?» Det ligger en utilitaristisk tankegang under. Det er en instrumentalisering av 22. juli. Men er ikke det oppdragelse, i god sosialdemokratisk ånd?

Nei, det er ikke det, ikke i en verden der terroren er blitt et definerende trekk ved vår tid.

Denne «oppdragelsen» fungerer ikke. Den forklarer ingenting, og den stempler halvparten av befolkningen som potensielt høyreekstreme. Var det noen som snakket om bærekraftig politikk?

Presisjonsnivå

Den offisielle versjonen er full av fine ord: Mangfold, solidaritet, demokrati. Barn og unge skal undervises om at 22. juli var et angrep på disse verdiene. De skal bli undervist om farene ved radikalisering og ekstremisme.

Man kvier seg for å rette en slik kritikk, rett etter at navnene på de drepte er lest opp. Men hvis ikke nasjonen får et riktig grep om 22. juli vil seremoniene og minnemarkeringene etterhvert bli forbeholdt en egen krets. Striden om minnesmerkene har allerede demonstrert at 22.juli ikke er hevet over konflikter.

I et større perspektiv gjøres det forsøk på å gjøre 22. juli til en nasjonal dag som både er minnedag over de drepte, et demokratidag og en markering mot hat og ekstremisme. Dette er Den Store Fortellingen om 22. juli, som gjenfortelles i mediene skolen og i den politiske debatten.

Mani Hussaini og Erna Solberg ga hver sin versjon av den.

Men er den holdbar? En så alvorlig hendelse må ha en forståelse som er inne på et spor som gjør forståelsen dypere over tid. Ellers vil det som var et nasjonalt traume ebbe ut og bli en historisk hendelse som mister sin kraft. Da vil de etterlatte bli etterlatte i bokstavelig forstand.

Vanskeligere?

Hva er det som er blitt vanskeligere ved 22. juli de siste årene? Bare det at man ikke vil si det høyt sier noe om at man har problemer med forståelsen.

Det er selvsagt at vi nå opplever terror i Europa på en helt annen skala enn før, og denne terroren minner om Utøya. Anders Behring Breivik har mye til felles med jihadistene som angrep Bataclan. Angrepsmålet minner om Utøya: En popkonsert og en politisk sommerleir. Intetanende ungdom som slaktes ned. Behring Breivik hadde samme mordlyst og viste samme sadisme som jihadistene.

Dette er det ubehagelig å snakke om. Den offisielle versjon liker ikke å se parallellene mellom jihadismen og Breivik. Men den er der. Breivik uttrykte direkte beundring for al-Qaidas modus operandi. Han ville henrette Gro Harlem Brundtland på jihadist-manér, med kamera.

Det er såvidt jeg vet ingen høyreekstrem i Europa som har vist en lignende sadisme. Voldsvillighet, ja, men denne utstuderte sadisme? Den deler Breivik med jihadistene.

Deres terror overgår Breiviks. Det er ubehagelig for den offisielle versjon, som helst vil snakke om høyreekstreme.

«Grubbegata» om igjen

En forklaring/fortelling om 22. juli kan ikke stille seg i en posisjon som gjør at man snur seg vekk fra den største trusselen i vår tid. Det kan ikke bli slik at vi toner ned jihadist-trusselen fordi den skygger for budskapet om 22. juli.

Det blir Grubbegata om igjen. Da blir fortellingen dysfunksjonell.

Fortellingen om 22. juli må ha en indre overbevisningskraft. Det har den ikke i dag.

Den første feilen var at man slo islam-kritikere i hartkorn med Breivik. Ikke slik at man sa at de var like, eller bar skyld. Det var det bare gjerningsmannen som gjorde, sa man. For i neste øyeblikk å vende tilbake på sporet hvor det het at «han kom fra en flokk». Øyvind Strømmen ble utropt til nasjonalskald etter å ha formulert dette flokkbegrepet. Medier og politikere grep det begjærlig.

Men hvor er flokken?

Tilhengerne av flokk-begrepet fikk nedsatt en ny rettspsykiatrisk undersøkelse som kjente Breivik tilregnelig. Men de måtte bøye seg for politiets granskning: De fant ikke noe bevis på Breiviks egen flokk, Knights Templar. Det var fri fantasi, på linje med at Breivik ville genteste alle nordmenn for å finne etterkommerne av Harald Hardråde. Politimennene som vitnet i rettssaken gjorde et profesjonelt overbevisende inntrykk. Likevel ville Kjetil Stormark starte en ny undersøkelse. Han trodde at Knights Templar fantes. Politiet svarte at det ville være som å lete etter en nål, ikke i en høystakk, men i et uendelig antall høystakker.

Men om Knights Templar var fiksjon kunne man bruke flokkebegrepet politisk, og da definerte man selv hvem som hørte til.

Man lot som om alle forfatterne Breivik hadde stjålet tekster fra tilhørte samme tankeunivers som ham. Man gjorde ikke noe forsøk på distinksjoner mellom f.eks Ayaan Hirsi Ali og Fjordman. Hvorfor ikke? Fordi man hadde et behov for slektskap og ensartethet som trumfet kravet til sannferdighet.

«Likhet»

Dette har vært metoden man har falt for fristelsen til å bruke. Venstresiden har en skavank som er blitt en svakhet: Behovet for å si at noe ligner eller er lik: Det går tilbake på klasseanalysen: Behovet for å skape samhold. Hvis solidaritet ikke er spontan kan man skape den gjennom «likhet». Likhet skapes også ved å si at andre er fienden. Klassefienden, klassehatet. Det snakkes ikke høyt om at klassehat var en sosialistisk dyd. Bare Jonas Bals tok til orde for å gjenreise det etter 22. juli. Men mekanismene for å skape samhold gjennom en inndeling i dem/oss er der og brukes i fortellingen om 22. juli.

Skulle ikke 22. juli handle om forsvar for demokratiet? Det er altså noen som ikke hører til fellesskapet?

Det er de hvite mennene med gale holdninger og ideer. Breivik ble brukt til å bekrefte en slik stereotyp: Kvinnehatende, homofob, islamofob, rasistisk, kristen, hvit mann. Hillarys adjektiver om halvparten av Trumps velgere tilhører samme univers.

Det er ikke vanskelig å dra kjensel på de samme karakteristikker. Samme typologi.

Donald Trump er faren til Anders Behring Breivik.

Det riktige hatet

Det intense hatet mot Donald Trump i USA og Vesten handler om den samme antipatien. Den er upresis, flytende, og omfatter ytre venstre, tradisjonelle venstre, moderate venstre, sentrum og moderate høyre. De har laget en stråmann og busemann om et radikalisert høyre som skal være et speilbilde av radikal islam. Kun ved å opprettholde forestillingen om en slik symmetri kan de beholde balansen, likevekten, troen på at de selv forsvarer demokratiet mot dets fiender.

Men denne forestillingen ble rokket da Fremskrittspartiet ble medlem av regjeringen, for FrP har en fot i «dem»-leiren. FrP tilhører fienden. Den det er lov å hate.

Dette forteller norske medier oss daglig. Noen er det lov å hate mer enn andre, men det er noe galt med dem alle sammen. De bærer på en skyld de aldri kan vaske vekk. Selv Siv Jensen.

Skyld

Det handler om at Breivik var medlem av FrP, men det demonstrerer bare hva «oss» vet: De tilhører samme flokk. De tilhører samme tankeunivers. Samme «krefter».

Samme gjelder Document. Breivik kommenterte en periode i kommentarfeltet og foreslo sogar at Document og Hegnar skulle gå sammen og lage en avis for høyresiden. Det spiller ingen rolle om Breivik også kommenterte i VG og Aftenposten, og at Document med en gang så at planene om en avis var et fantasifoster fra en postboks på Skøyen. Skylden går mye dypere, den bekrefter noe som «oss» vet: At det er en likhet, et slektskap som ikke lar seg vaske vekk.

Da er vi over i det religiøse felt, hvor skyld og synd er begreper som er hinsides hva man gjør eller hvem man er. Du kan vaske deg som Pontius Pilatus, men «blodet» forsvinner ikke. Når dette kobles til konkrete blodige hendelser er det ikke rart at folk blir redde.

Eksorsisme

Disse forestillingene er blitt bærende for det politiske establishment. At de åpenbart innebærer spørsmål som politikere i posisjon ikke vil besvare eksplisitt, gjør dem ikke mindre bærende. Da Angela Merkel etter valget av Trump ble utropt til leder for den frie verden , handlet det om «verdier». Trump hadde feil verdier. Merkel har levd opp til rollen. Når hun distanserer seg fra Trump, også på det personlige plan, når mediene pisker opp og fryder seg over mobbing av Trump og dveler ved hver minste detalj i hans møte med europeiske ledere, og mener at han og Putin er «like», så handler det om det samme: Utstøtelse av det onde.

Det er derfor Trump snakker om political witchhunt. Han burde sagt heksesabbat.

Vesten er på vei til Bloksberg.