Kommentar

I mellomkrigsårene kunne ikke Europa bestemme seg. Det ble skviset mellom fascisme og kommunisme. Ganske mange på borgerlig side mente at fascisme kunne være et bolverk mot kommunisme. For sent forsto de at det var to alen av samme stykke.

Men Vesten var nødt for å allliere seg med Stalins Sovjet for å beseire nazismen. Denne alliansen med en djevel for å beseire en annen, har kostet Vesten. Ikke minst fordi Vesten, og da særlig Europa, har hatt sosialistiske partier av både demokratisk og autoritær karakter.

Akkurat som med forklaringene på nazismens oppkomst: autoritære tradisjoner beforder affinititet med nye autoritære retninger.

Derfor har store deler av europeisk establishment en svakhet, både for islamisme og putinisme.

Vindu

Putin har lest Europa og USA riktig: De er svake. Putins angrep er på flere fronter. Han ser at Vesten ideologisk er i strid med seg selv og lider av overstretch: rettighetskulturen og importen av store grupper med illiberale kulturer truer med å sprenge særlig Europa innenfra. Stikkord er likestilling av homofile, helt inn i ekteskapet og retten til barn. Som sovjeter vet kanskje Putin ett og annet om ideologisk overspenthet? Ideologier som vil oppheve biologien har berøringstrekk med sovjetkommunismen og forsøket på å skape det nye menneske.

Men der sovjetmennesket var sterkt, er det nye vestlige mennesket feminint. Trolig føler Putin en stor forakt for disse svake, feminiserte samfunnene.

Han senser at samfunn som nedbygger tradisjonen og avkristner seg selv og gjør jeg’et til sentrum, er sårbare.

Putin representerer en negativ autoritet, men han forstår at samfunn uten autoriteter overhodet, er svake.

Demokratisk underskudd

Innføringen av multikulturalisme som statsideologi og konsekvensene av euro-krisen, har synliggjort et stort demokratisk underskudd i Europa. De etablerte konservative partiene har sviktet sin oppgave og overlatt plassen til nye høyrepartier. En del av disse faller for fristelsen til å la seg kurtisere av Putin. Hvis det stemmer at Front National ikke får lån av franske banker, er det ille og illustrerer mangel på ansvar og inkludering. Men det fritar ikke Marine Le Pen for ansvar. Et lån fra en Putin-bank har en politisk pris.

Det er alvorlig. Putin frir til det nye høyre i Europa og han gjør det ikke for deres blå øynes skyld.

Putin ønsker, som Yale-historikeren Timothy Snyder advarer, å knuse den europeiske rettsorden.

Det vil være en stor tragedie om de nye høyrepartiene faller for fristelsen til å gå Putins ærend.

Ikke bare høyresiden, men også partier på venstre side, har latt seg lokke. Også i Norge hører man journalister og kommentatorer glatte over Putins verste trekk og fremstille ham som rasjonell.

Ønske om å forstå Moskva og karikaturen av USA, stikker dypt.

Klassekampen har sympati for Putin. Selv en fornuftig kar som Asle Toje veksler mellom det deskriptive og rettferdiggjørende i gjengivelsen av Putins tale i Sotsji 24. oktober.

Vesten vet ikke lenger hva det står for, og den som har bidratt til forvirringen er ikke minst «europeeren» Barack Obama.

Merkel

Derfor er det ekstra oppløftende at Tyskland denne gang er seg sitt ansvar bevisst. Angela Merkel har våget å trosse, ikke bare Putin, men hele falangen av Moskva-venner på hjemmebane. De representerer mektige interesser.

Hvis Putins tale i Valdai var viktig, var Merkels tale i Australia like viktig. Det er betydelig motstand innen EU mot å fastholde sanksjonene. Merkel etterlot ingen tvil om hvorfor de må fortsette: Putin representerer en dødelig fare for europeisk sikkerhet og orden.

Dette er et brudd på hennes egen forsiktighetslinje i utenrikspolitikken. Noe har skjedd i Berlin. Tyskland har trådt ut av skyggen som passiv stormakt. Leveransen av våpen til kurderne og konfrontasjonen med Putin markerer en ny kurs.

Sans og samling

Men fortsatt har ikke Europa og USA kommet til sans og samling om hva man står overfor: Fra IS i øst til Moskva i nordøst.

Historiske lærdommer er nyttige: Autoritære systemer tiltrekkes av hverandre. Slik Hitler og Stalin gjorde. Det er en kjensgjering sosialister ikke liker å bli minnet om.

Putin vil erstatte IS med Assad og Iran. Vesten må finne styrke til å si nei. Vesten må gå i bresjen i andres konflikter.  Det er ikke enkelt å finne motivasjonen, og hvis heller ikke politiske ledere vet hvorfor, kan man ikke forvente at soldatene skal ha høy moral. På hjemmebane forsøker mediene å svekke den så godt de kan.

Obama ville ikke. Så måtte han. Men som en forfatter i New York Daily News beskrev det: Vi utkjemper en krig hvor øverstkommanderende har forlatt kampplassen.

Store deler av mellomkrigstiden handlet om forvirring: hvem var fienden? Demokratiene fikk ikke summet seg før han gikk i strupen på dem. Da forsto de. Denne tregheten skulle koste millioner av mennesker livet.

 

http://www.theguardian.com/commentisfree/2014/nov/26/angela-merkel-farewell-ostpolitik-putin-threat-europe