Kommentar

Snowden-avsløringene er av et helt annet kaliber enn Bradley Manning og wikileaks.  Edward Snowden gjorde verden oppmerksom på et kvantesprang i den digitale utvikling, det som i en artikkel i Foreign Affairs kalles The Rise of Big Data.

Big Data er et ukjent begrep for de fleste av oss. Hva er det?

Big Data har digitalisering som forutsetning, og er den logiske konsekvens av at verden snart er digitalisert, dvs all informasjon består av nuller og ett-tall og kan leses av datamaskiner, lagres og behandles av datamaskiner. Det gir helt nye muligheter til å finne sannsynligheter, hva enten det er været, sikkerhetstrusler, trafikkork, eller sannsynlighet for at bestemte personer viser risikoatferd eller blir syke. Stikkord er sannsynlighet. Big Data spør ikke etter forklaringer, men påviser sannsynlighet, og det gjelder nesten hva som helst av menneskelig virksomhet. Med Big Data har myndigheter, institusjoner og selskaper fått et nytt og potent redskap i hendene, uimotståelig fordi det gjør en rekke oppgaver mulig som tidligere var begrenset eller ikke fantes. Alt som kan kvantifiseres kan man få svar på med Big Data.

Den frie vilje og sjelen

Men som kjent finnes det ting som ikke kan kvantifiseres, f.eks. den frie vilje og sjelens mysterium. Big Data er så omseggripende at det truer begge. Det truer den frie vilje fordi den gjør det mulig å kartlegge alt og alle og å vite hva man gjør til enhver tid, hva slags type menneske man er, vaner, smak, arbeid og fritid, tro, politisk overbevisning. Og den truer «sjelen» fordi den ikke finnes som kategori i et kvantitativt system.

USA har som ledende datanasjon utviklet Big Data og sett mulighetene for sikkerhetsmyndigheter og politiske myndigheter.

Barack Obama er smart. Han ville ikke være som George W. Bush. Han var different. Men han sto overfor de samme sikkerhetstrusler. Han kunne ikke risikere å bli presidenten som sviktet sikkerhetsmessig. Så fikk han tilbudet om Big Data i hendene. Det var et sesam-sesam: USA var den eneste som hadde disse mulighetene, og fullmaktslovene som Bush fikk gjennom ga adgang til å benytte den massive elektroniske innhentingen.

Men Patriot Act var utformet i en tid før Big Data, og innføringen av data mining har skjedd i all stillhet, og dette er Obamas store politiske svik mot USAs grunnlov og politiske system som nettopp har beskyttelsen av individet mot en maktfull stat som kjerneverdi. USA ble til gjennom en revolusjon mot kongemakten.

(Elektronisk sporing ble anvendt med full kraft under George W. Bush. Bl.a. samarbeidet sikkerhetsmyndighetene med kortselskapene og kunne følge bruken av bestemte kort på store kart. Man så i sanntid når terrormistenkte brukte kortet, og kunne bump them off der og da. Etterhvert forsto al-Qaida koblingen og stanset bruken. Samme med mobiltelefoner. Trolig er det lagt inn koder i mobiler som gjør det mulig å spore mobiler hvor enn de er, eller om det skjer via imei-koden. Uansett: mobil er livsfarlig hvis man vil gå upåaktet.)

Men Big Data er noe annet: det er innhenting av enorme mengder med data, umulig å behandle manuelt. De lagres i enorme databanker, og det sier seg selv at de vokser  eksponensielt, i takt med databruken.

Allvitende – allmektig?

Å vite alt har vært herskeres store drøm til alle tider. Nå lar Big Data myndighetene få muligheten.

Obamas store svik er at han unnlot å informere Kongressen og folket om disse nye mulighetene.  Han unnlot å presentere dette som det store demokratiske problem det er: hva slags beskyttelse har enkeltmennesket mot misbruk og overgrep?

Politisk overvåking eller siling er bare en liten del. Big Data er som kommersiell gruvedrift: informasjon vil bli solgt til ulike aktører. Det snakkes om data mining.

Uansett hva man driver med vil det være interessant å kjøpe informasjon en bloc og finne mønstre som er til fordel for virksomheten.

Hva skjer når det offentlige – som legalt innhenter opplysninger – begynner å selge informasjonen til kommersielle aktører? Det kom nylig frem i Sverige at myndighetene solgte trafikkdata til kommersiell virksomhet. Myndighetene mente de var i deres fulle rett. Dette er informasjon borgerne selv har betalt for, hvordan kan myndighetene selge den videre, når den også omhandler dem selv? Hvilken garanti har de for hva den blir brukt til?

Sømløs overgang

Slik glir samfunnet over i et helt nytt paradidgme uten at det kommer opp til debatt. For fremveksten av Big Data forandrer forholdet mellom enkeltmennesket og den eller de som rår over informasjonen.

Det stiller demokratiet overfor helt nye problemer. Hvem skal regulere bruken? Kan myndighetene selge informasjon til utenforstående? Hvordan kan man legge restriksjoner på bruken? Er det overhodet mulig?

Snowden blottla at National Security Agency, CIA og Pentagon har tatt i bruk helt nye metoder og verktøy. Ikke bare overvåkingen, men myndighetenes tilgang sjokkerte. Overraskelsen over at de store nettselskapene som Google, Apple. Microsoft og teleselskaper som Verizon samarbeider med myndighetene var stor: vi hadde trodde vi var skjermet. Nå fikk vi vite at myndighetene hadde fullt innsyn, i sanntid.

Et slikt innsyn forutsetter et visst samarbeid, men har som forutsetning at Big Data er tilgjengelig over alt og til alle tider. Den som har tilgang til flest mulig kilder vil kontrollere mer og mer. Overgangene er sømløse. Selv om de skulle ønske det, vil ikke Google og Apple kunne hindre myndighetene innsyn. De er dessuten amerikanske selskaper og avhengig av myndighetenes og publikums goodwill.

Tillitsbrudd

Men Snowdens avsløringer ødela både tilliten brukerne hadde hatt til nettet, og gjorde slutt på uskyldstilstanden. Vi har egentlig ikke fått noe svar på «hva nå»? Skal man bare avfinne seg med at det er slik, når det fundamentalt endrer maktforhold mellom enkeltmennesket og institusjoner og myndigheter? Når Big Data blir tilgjengelig for autoritære regimer vil mulighetene for opposisjon bli drastisk redusert.

Det er vi, Vesten, som har utviklet redskapene. USA har tatt de i bruk uten å se de politiske implikasjonene. Har man ikke da et ansvar når andre tar dem i bruk hvis man ikke selv har gjort noe forsøk på å problematisere dem og legge inn sperrer og kontrollmuligheter?

I mangel av en slik debatt er  det en tendens til å betrakte digitaliseringen av verden som været; ikke noe å gjøre med. Men det er før det fulle omfang av kontroll og utnyttelse er blitt synlig.

Vrede

At Obama og administrasjonen reagerte på Snowdens avsløringer med vrede taler ikke til deres fordel. Katta, dvs. sannheten er ute av sekken og lar seg ikke putte tilbake, like lite som ånden i flasken. Den ånden heter Big Data og Obama har brukt den til å gjøre arbeidet for seg.

Trodde han virkelig at denne hemmeligheten kunne forbli skjult når titusener av mennesker vet om den?

Obama vil gjerne fremstå som åpen og kosmpolitisk, men her viste han det stikk motsatte: hans administrasjon tåler ikke åpenhet når den rammer dem selv.

Dette ønsket om full kontroll med fasaden har rammet det politiske system i Vesten i de siste tiår, med en eksplosiv økning i antall spindoktorer og informasjonsmedarbeidere.

Deres oppgave er ikke åpenhet, men å holde på hemmelighetene. Selv de som publikum har krav på å få vite.

Men smartness er ikke ensbetydende med klokskap. Smarte tenker mest på seg selv. Kloke tenker på andre.

Nederlag

Obama kunne rettet opp noe av skaden ved å fortelle hva Big Data innebærer og hvilke muligheter og risikoer det representerer. Demokratiet står overfor helt nye utfordringer. I stedet gikk administrasjonen på jakt etter Snowden. Den ville ha hevn. Pure and simple.

Men hvordan kunne den få det når ny informasjon lå ferdig kryptert og klar til å sendes ut med et passord?

Da Snowden søkte tilflukt i Moskva fikk Obama et dobbelt problem i hendene: Varsleren om overvåking hadde søkt tilflukt i en autoritær stat, ledet av en tidligere KGB-offiser. Putin ville brukt Big Data for alt det var verdt hvis han hadde hatt sjansen. Men nå var rollene byttet om: det var leder av den frie verden som hadde forstilt seg og utviklet et Big Brother-system i all stillhet. Putin fikk en gavepakke, og Obama var nok såret i sin stolthet til at han ikke forsto at han ved å presse på for utlevering, påførte seg selv et nytt nederlag. USAs president er når det kommer til stykket ikke annerledes eller bedre enn lederen for et regime med sterke autoritære trekk. Det var full bonus for Putin, han kunne bare innkassere.

Det var andre gang Obama stilte seg i en slik posisjon i forhold til Russland. Første gang var i Syria, der Putin tæret på Russlands goodwill ved å støtte Bashar al-Assad. Helt til borgerkrigen ble en sekterisk krig der hatefulle sunnier, jihadister og andre, begikk grusomheter mot minoriteter – shiaer, alawitter, kristne og kurdere. USA hadde politisk stilt seg på opprørernes side, og Putin kunne dermed slenge kannibal-opprøreren i ansiktet på Obama. Likevel fortsatte USA å snakke om at man ville støtte opprørerne. Selv det kjemiske våpen-argumentet for intervensjon ble forurenset da det ble hevdet fra ansvarlig hold at også opprørerne hadde anvendt gass.

Obama synes blind for den politiske fallout i begge tilfeller og påfører seg selv og USA nederlag. Det tyder på sviktende politisk retningssans.

Phony skandaler?

Også på hjemmebane er Snowdens avsløringer i ferd med å utløse et tilbakeslag: Til alles overraskelse fikk et forslag om å begrense NSAs fullmakter nesten flertall i Kongressen. Opposisjonen var tverrpolitisk. Liberalere og konservative finner sammen.

En må huske at Snowden kom på toppen av en rekke skandaler som hadde vist en blanding av sviktende dømmekraft og vilje til maktmisbruk og spin: Fra Benghazi, til overvåking av journalister og bruken av skatteetaten mot høyreorienterte grupper som Tea-party. I sum gir disse skandalene – som Obama betegnet som «phony» – et helt annet inntrykk enn bildet av den smarte, seriøse og pålitelige presidenten. Den vitner om en administrasjon som benytter sin makt/overmakt til å ramme politiske motstandere og kritikk,  og all kritikk som den frykter vil skade omdømmet.

Smartness

Obama er en omdømmefreak: da hans første administrasjon skulle besettes fikk ingen jobb som hadde begått seg i en epost. De måtte ha et spotless rulleblad.

Men denne plettfriheten kan bli en polerthet, en glatt fasade, hvor man effektivt skjuler negative trekk.

I tilfelle Benghazi har ikke Obama lagt alle kort på bordet. Skatteetaten IRS ble brukt mot Tea party for at de ikke skulle få skattefritak. Og journalister i AP og Fox News er overvåket. Ikke akkurat hva man forbinder med den mest liberale president USA har hatt.

Obama gir ordet liberal en ny og annerledes mening. Når hans opptreden kan minne om det forutinntatte bildet av en republikansk president er det fordi han har skrudd opp forventningene hos svake grupper, og bagatellisert eller ignorert grunnleggende motsetninger og konflikter. Obama benytter teknologi og teknikk til å løse det som er politiske konflikter.

Han er et symbol på det som kan kalles the crisis of the liberal mind.

Det er en krise som hele Vesten står overfor og gjennomlever. Men første betingelse for å løse den er å erkjenne dens karakter. Det har ikke Obama gjort eller vist vilje til. Tvert om, han har skrudd opp forventningene til at det umulige er mulig. Dermed øker han fallhøyden når verden går inn i det som kalles The Return of History.

Return of History vil si at man innhentes: det som stiger opp faller ned. Når gjelden blir stor inntreffer først krise og senere, hvis intet gjøres, kollaps. Obama har valgt å trykke penger og holde en rente nær null. Man løser ikke problemer ved å utsette dem.

Bush bedro amerikanerne ved å la dem tro at USA kunne gå til krig uten å gjøre noen økonomiske oppofrelser. Festen fortsatte.

Obama gjør noe av det samme med Obamacare: USA kan bære en stor helsepolitisk reform selv om gjelden stiger til et nivå hvor økonomien ikke kan bære den.

Det virker som om Obama ikke har tatt inn over seg USAs reduserte status.

I en global verden er det nødvendigvis flere players.

Man må forstå at det er problemer som ikke lar seg løse. Utviklingen i flere land i Midtøsten er utenfor USAs kontroll og selv påvirkningen er begrenset. Obama er kjent som en pragmatist, men har samtidig  en idealistisk side, og en vilje til å bruke makt, og det er den siste kombinasjonen som har brakt USA inn i en kontrollmodus på hjemmebane ingen helt hadde erkjent rekkeviden av, før Snowden.

Snowden får Obama til å stå naken på scenen. Han er uten klær. Hans selvbilde får noen alvorlige skrammer. Det er en ganske heavy pris for en som har skapt historie ved å være den første svarte presidenten, den som skulle skape forsoning og rettferdighet. Snowden rører ved noe av Obamas viktigste kapital: tilliten og mandatet.

Nå blir alle skandalene mat for Kongressens kjøttkvern.

Obama kan ikke forhindre at det kommer for en dag at hans overvåkingssystem er noe helt annet enn det de folkevalgte i sin tid sa ja til med the FISA act.

Da kan Obama og Washingtons vrede overfor Snowden bli stilt i et helt annet lys: som sinne for at han gjorde verden oppmerksom på hvilket kvantesprang som har skjedd. USA har stille og rolig kunnet høste fruktene av sin teknologiske overlegenhet og har ikke kunnet motstå fristelsen. Selv EUs møter har man avlyttet.

Hvordan har dette påvirket USAs forhold til omverdenen? En slik følelse av allmakt er ikke sunn. Man vet hva den andre skal si før han åpner munnen.

Big Data er motstykket til droner. Teknologi endrer politikken. De nye metodene er så potente at de endrer spillet.

Metoden endrer innholdet

I begge tilfeller har Obama falt for fristelsen til å erstatte politiske løsninger med et teknologisk redskap: droner er effektive våpen i en asymmetrisk krig med illegal combatants. Men det er ingen løsning på det politiske problemet: motsetningen mellom Vesten og den islamske verden.

Obama vil gjerne tro at det ikke er noen motsetning, at flertallet av også muslimer vil det samme som amerikanere og europere. Slik blir problemet redusert til en marginal gruppe, voldelige islamister.

En konsekvens av denne utsjalting av radikale er omlegging av språkbruken: ordet islamsk terror brukes ikke. Ei heller «krigen mot terror». Alt som smaker av Bush-retorikk er ute. Også begrepet Third Jihad, at jihad kan utkjempes med andre midler enn voldelige. Slike analyser er kastet ut av manualene til politi og sikkerhetsmyndigheter i USA. I Europa tør man knapt ta ordet i sin munn.

Appeasement ute og kontroll hjemme. Ingen god kombinasjon. I begge tilfeller svekkes demokratiet.