Kommentar

ISISs seier på slagmarken og den irakiske hærens kollaps er USAs nederlag og i særlig grad Barack Obamas. For George W. Bushs del er det et nederlag på etterskudd. For Obama  er det noe mer alvorlig: Det er et nederlag for den strategien han følger og som nå ser ut til å gi katastrofale resultateter.

Obamas strategi bygger på forutsetninger som viser seg ikke å holde. Resultatet er panikk i Obama-leiren. Hans forsikringer om at alle muligheter står åpne betyr i virkeligheten at han ikke aner hva han skal gjøre.

Obama begynte sin periode med å fri til den muslimske verden. Kairo-talen markerte en ny begynnelse. Den arabiske våren var på en måte innfrielsen av håpet om at også den arabiske verden skulle innlemmes i den moderne tid. Så kom Syria og Obama fikk kalde føtter. Dette ville han ikke bli en del av. Han sa at han ikke ville være den president som innledet den fjerde krigen i et muslimsk land (Afghanistan, Irak, Libya).

Men en amerikansk president kan ikke følge slike holdninger. Det er lett å forstå ønsket ut fra de omkostninger USA har betalt, i blod, goodwill og dollar. 4.500 drepte i Irak og 1.000 milliarder dollar er bare tall. Oppofrelsene og lidelsene kan man ikke tallfeste. Obama ville begynne på en ny frisk. Og trodde at hans «yes, we can» nå var blitt slagordet også i den arabiske verden.

Han ble så skuffet og reagerte med å trekke seg tilbake, til en slags kvietisme: han ville ikke skitne til hendene. Men å være en supermakt, den som opprettholder internasjonal lov og orden – den norsk venstreside har flytt på samtidig som de har angrepet USA – innebærer at man må bli skitten på hendene. Obama har foretrukket å bruke spesialstyrker og droner. Det er hans foretrukne fremgangsmåte. Det vil i høy grad si å bli skitten på hendene. Spesialstyrkene gjør skitne jobber. Men det skjer i dølgsmål. Obama kan skinne like sterkt.

Fordi USA har mange dyktige journalister og skribenter og filmfolk, vet vi etter hvert ganske mye om Obamas krig: Carlotta Gall forteller om nattraidene til spesialstyrkene i Afghanistan. Der ble det skutt mennesker som lå og sov, og man tok ut også uskyldige for at de ikke skulle lage bråk. Det er prisen for krigen mot terror. Noe av det kan unngås, men feil vil forekomme.

Men Obama ville ikke snake om prisen. Han forsøkte å hemmeligholde måten som målene for dronenagrep utvelges på. Slik han også «stalled» da Edward Snowdens avsløringer fylte forsidene.

Obama har solgt seg selv som et merke. Men han har ikke levert. Han har ikke stått for åpenhet. Det er blitt glatthet. Inn sniker hykleriet seg, og når avsløringene kommer begynner spin doctors og presset på ansatte om lojalitet. Det er et svakhetstegn. Robert Gates memoarer er bare første tegn på at lojaliteten til sannheten og Amerika er større enn til Obama.

Han er blitt et problem for de som ønsker å bygge USA og sikre dets interesser og fremtid.

Obama fortsatte å late som om hans dialog-linje var farbar vei: Han avlyste krigen mot terror. Det var en etterlevning fra cowboy-forgjengeren. Selv var han mer sivilisert. Våren 2013 sa han at krigen mot al-Qaida nærmest var vunnet. Den gamle ledelsen var tatt ut. Det var et svekket og splintret terrornettverk som ikke lenger hadde evne til å ramme USA. Man kunne skrinlegge krigen og går over til brannslukking.

Dette var en vurdering som virker helt på jordet i dag, men selv da var det mange som hevet øyenbrynene. Syria hadde allerede blitt en magnet for jihad og i Sahel-beltet og Somalia og Jemen var det høy aktivitet.

Benghazi burde ha vært en kraftig vekker. I stedet forsøkte Obama å begrave hele historien.

Obama har vært svært ambivalent til at de militære styrtet Mohammed Morsi. Man har begrenset noe av militærstøtten, men ikke alt. Det verste er at administrasjonen dilter etter utviklingen og ikke har noen klar politikk. Slik er man også kommet med kant med Saudi-Arabia som ikke tåler Brorskapet. Det er Saudi som nå bankroller Fattah al-Sisis styre.

En supermakt har ikke råd til å være politisk korrekt. Spesielt ikke i motgang. Obama trakk opp en rød linje i Syria, men da det kom til stykket ombestemte han seg. Putin kom med en ustrakt hånd og Obama tok den. Der og da tapte han kongedømmet, ville man sagt hvis det var et stykke av Shakespeare. Obama hadde sagt han skulle bombe, men ombestemte seg og sa han måtte spørre Kongressen, noe en president aldri gjør når det er snakk om en begrenset aksjon.

Tilbaketog på tilbaketog. Kvietisme. Vil ikke bli involvert. Hillary Clinton, David Petraeus og Gates ville ha trening og våpenhjelp som monnet til de syriske opprørerne. Obamas folk sa nei.

Obama sa Assad måtte gå. Assad sitter og jihadistene triumferer. Det er nederlag på nederlag.

Selv lederartiklene i Washington Post og New York Times hudfletter nå Obama for hans svakhet.

Han kom til å bruke uttrykket «lead from behind» om koalisjonen som skulle forsvare Benghazi og endte opp med å styrte Gadaffi. Det er plukket opp som et uttrykk for Obamas policy: en supermakt som vil lede fra baksetet. Sorry, slik fungerer ikke verden. Da mister man makt.

Vladimir Putin forsto at Obama var hans sjanse til å endre spillet, velte det til sin fordel. Obama greier ikke manne seg opp til å si: The buck stops here.

Han taper i Ukraina, han taper i Syria, og nå også i Irak.

Nederlaget er ikke bare hans som president. Det er selvsagt USAs og med det den frie verdens.

Europa har størst grunn til bekymring. De morderiske krigene som utspiller seg vil produsere hundretusenvis av flyktninger som vil gjøre hva som helst for å komme til Europa. Der står en lobby klar til å hjelpe dem inn. Bildene som kommer vil jage frykt inn i europeernes sinn, ikke fordi de ikke har medlidenhet, men fordi vårt eget kontinent nå har mange hjemmeavlede jihadister som kjemper for grupper med en ideologi som svelger i barbari og reklamerer med det:

iraq-execution_2939456b

 

Vi aner etterhvert at dette kan få store konsekvenser for Europa. Frykten fra Mosul sprer seg helt hit.

Slik påvirkes fundamentale forutsetninger for fred og sikkerhet i Europa.

Obamas nederlag er i enda større grad Europas.