Kommentar

USAs vedtak om å sende våpen til opprørerne i Syria er et nærmest ubegripelig brudd på Obamas egen politiske linje helt siden han tok over i 2009: han lovte å avslutte krigene George W. Bush startet. Obama ville for all del forhindre at USA igjen ble trukket inn i en krig i et muslimsk land.

Obama har holdt løftet og sørget for å unngå forpliktelser han ikke hadde kontroll over.

Hvordan kunne derfor Det hvite hus torsdag kunngjøre at USA ville levere lette våpen til opprørerne?

Hvem som kom med kunngjøringen sier noe om mangel på helhjertethet fra Obamas side. Det var hans seniorrådgiver Benjamin Rhodes som fikk oppgaven med å servere nyheten og «anrette den», både torsdag og fredag.

Rhodes var mannen som skrev Obamas Kairo-tale, hans utstrakte hånd til den muslimske verden som skapte høye forventninger, i juni 2009. Det var også han som skrev Nobel-talen,.

Obama har omgitt seg med dyktige, begavede unge mennesker, a la John F. Kennedy. De er opptatt av USAs ansvar som supermakt, at makten skal benyttes for å gjøre godt i verden.

Tony Blinken var sikkerhetsrådgiver for visepresident Joe Biden, men tilhører nå Obamas sikkerhetsråd.

Langt tyngre personer la sin vekt bak væpning av opprørerne i fjor høst – David Petraeus og Hillary Clinton. Men Obama satte foten ned.

Hvordan lot han seg overtale til å snu?

Obama var trett av at USA påtok seg rollen som verdens velgjører og demokratispreder. Nasjonsbygging viste seg å være mye dyrere og vanskeligere enn Bush hadde forestilt seg.

Obama ville drive nasjonsbygging på hjemmebane. Det var hans løfte foran valget i 2008. Han valgte å bruke 1 billion dollar på Obamacare. Det var hans politikk.

Men de unge, ivrige fulle av selvtillit er ikke brent av Irak og Afghanistan. Det var de som var pådrivere da USA sa ja til å delta først i forsvaret av Benghazi, som utviklet seg til et felttog for å velte Muammar Gaddafi.

Men sporene i Libya burde skremt. Militser opererer, og i september i fjor ble USAs ambassadør drept sammen med tre sikkerhetsfolk nettopp i Benghazi.

Blame game

Det er et tegn på systemsvikt at Obama-administrasjonens første reaksjon var å finne opp en story om en protestdemo mot Muhammed-videoen som skulle ha kommet ut av kontroll. Det var pur fantasi. Det var ingen demo, og man visste fra første stund at det var jihad-elementer som var aktive.

Som en kommentator sa: ved å gi videoen skylden sa man i virkeligheten at det var «vår skyld», dvs vi vestlige som hadde laget den, eller tillatt den bli spredt.

Spørsmålet er derfor ikke først og fremst at Obama-administrasjonen lot FN-ambassadør Susan Rice lyve på søndagens morgenshow fem dager etter drapet på ambassadør Chris Stevens. Spørsmålet er hvorfor administrasjonen hadde behov for å lage en slik stråmann.

Det synes som om svaret er at Obama-administrasjonen ikke har kunnet ta inn over seg at den arabiske våren har tatt en helt annen retning enn man forestilte seg da Obama trakk teppet vekk under bena på Hosni Mubarak. Obama-administrasjonen vet ikke hvordan den skal håndtere islamismen i alle dens ulike varianter.

Kaos

Hvordan føre politikk når kaoskreftene overtar?

Egypt er ved å nedsmelte og truer nabolandet Etiopia med krig. Før helgen ble det holdt møter i Kairo med appeller om å slutte seg til jihad i Syria, eller «korstog» som vestlig presse ville sagt, hvis det var vestlige aktører. Den store sekteriske krigen mellom shia og sunnier er i gang, og hvis USA tror det kan bestemme utfallet og konsekvensene av det, lider supermakten ikke bare av vrangforestillinger, men overmot.

Hizbollah og Iran har vært på offensiven. Det er deres intervensjon som har gitt regjeringshæren til Assad fremgang. Det påstås at de nå tar sikte på å gjenerobre den halvdelen av Aleppo – en by på tre millioner – som opprørerne kontrollerer.

Skal man tro Ben Rhodes er det denne utviklingen som har fått USA til å handle:

the president had also become increasingly alarmed at the support for Assad’s regime from Hizbollah, the Lebanon-based militant group sponsored by Tehran.

«We saw a deteriorating situation in general with outside actors like Iran and Hizbollah getting involved,» Ben Rhodes, a senior aide, told reporters in a briefing on Friday.

«Iran sees its only serious ally in the region significantly threatened. Hizbollah, a force that has traditionally not gotten engaged beyond the borders of Lebanon, has devoted a tremendous amount of resources.»

Mr Obama is said to have been given a dire warning of the potential fallout for the region, from sectarian warfare to increased power for al-Qaeda-linked jihadists, from King Abdullah of Jordan during his visit to Washington in late April.

It was only the latest call for him to act from a foreign ally, following months of pressure from British and French officials, and warnings from Saudi Arabia and Turkey that Mr Obama was allowing both Iran and Russia – which continues to prop up Assad – to dominate the battlefield of the civil war.

Last week, he also received an emergency phone call from a senior rebel commander, warning him that a «menacing» build-up of regime forces around Aleppo, Syria’s largest city, was threatening to inflict devastating reversals on the rebels.

Men selv en amatør kan se at USA er ved å involvere seg i en strid med uant rekkevidde. USA kan velge å gi en symbolsk våpenstøtte. Men ved å sende våpen setter USA sin prestisje på spill. Fristelsen til å øke innsatsen er stor.

Hvor sterk er alliansen Hizbollah, Iran og Russland?

Mye tyder på at Russlands engasjement ikke er en overlevning fra den kalde krigen, en forpliktelse som Putin gjerne skulle vært kvitt, og som man bare oppfyller formelt. De siste signalene fra Moskva tyder på at Russland kommer til å stå ved Assad, og inngår i en allianse med Iran.

Den kritiske brikken i spillet er Irak, der shia-ledelsen sørger for at iranske fly kan benytte irakisk luftrom. Hvis Russland mener alvor kan det svare på alle utspill fra USA og allierte. Logistikken er enklere for Russland og Iran enn for USA.

Nedside

USA havner på samme side som Saudi-Arabia og Qatar som leverer våpen til nettopp de kreftene som alle i USA er enige om man må unngå å bevæpne. Bare dette faktum burde få Obama-administrasjonen til å holde seg langt unna. Saudi-Arabia og Qatar lar det flyte våpen og store pengesummer til jihadistene. De spiller ikke en konstruktiv rolle, men behandler dette som en kamp mellom sunnnier og shiaer, representert ved Hizbollah og Iran, og siden jihadistene er de mest effektive krigerne, er det de man støtter.

Richard Spencer er i Aleppo for the Telegraph, og når han spør opprørssoldater om kampmoralen etter at opprørerne ble fordrevet fra Qusayr, svarer de at den er høyere enn  noen gang, og begrunner det med ett ord: «Hizbollah!» Det er bare et annet ord for sekterisk hat.

NRK viste i uken som gikk en film av Olly Lambert fra Orontes-dalen. Der var byene sekterisk renset. Det var ikke bare Assads fly som bombet, det var også et hat mellom menneskene. Vi så hvordan hatet vokste i takt med krigen. En mor sier at hun gjerne skulle drukket Assads blod, hun skal drepe fienden med tennene. På slutten får vi høre at sønnen har sluttet seg til Al-Nusra fronten.

Hva er det USA skal kjempe for?

Zbigniew Brzezinski, who was President Jimmy Carter’s national security adviser, said he was “baffled” by Mr. Obama’s decision to become more deeply involved. “What exactly is our objective?” he asked. “It’s not clear to me that every nondemocratic government in the world has to be removed by force.”

The Syria war is a struggle for power, not democracy, he said. “Is that something we should be engaged in?”

Right to protect

I Obama-administrasjonen finner vi Susan Rice, som satt med ansvaret for internasjonale organisasjoner og fredsbevaring under Clinton da hutumilits slaktet ned 800.00 tutsier. Hun sverget på aldri å sitte passiv en gang til. Hun blir snart nasjonal sikkerhetsrådgiver. Hennes jobb som FN-ambassadør overtas av Samantha Power, som har vært en av forsvarerne for USA moralske forpliktelser.

Men hvordan skal de ivaretas i Syria? Å levere våpen er ikke som bistandsarbeid. Man trekkes inn.

USA risikerer å havne på samme side som de som angrep New York 9/11.

Det ville være et moralsk nederlag av dimensjoner. Bare antydningen om en slik konstellasjon får de fleste til å steile.

Mange ser faresignalene.

Rhodes brukte syrisk bruk av kjemiske våpen som begrunnelse for vedtaket. En leser kommenterte at USA altså skal levere våpen som kan ende opp hos folk som ikke har noen skrupler med å bruke kjemiske våpen mot sivile i USA eller Europa.

http://www.nytimes.com/2013/06/15/us/politics/pressure-led-to-obamas-decision-on-syrian-arms.html?pagewanted=2&_r=0&ref=politics