Kommentar

Stater må ha strategi. Man må vite hvor man vil og hvordan man kommer dit. Uten strategi driver man for vær og vind. Russland har en strategi, den består av metoder vi ikke liker. Men hvem er «vi»? Det er det store spørsmål for Vesten anno 2017.

Obama hadde en strategi, men den bygget på idealistisk varmluft, og tåler ikke møtet med værskifter. Derfor tar Putin innersvingen på Obama. Verdens supermakt har ydmyket seg selv og blir ydmyket.

Obamas moralisme er representantiv for et verdenssyn som er særlig utbredt i Vest-Europa. USA fikk nok av den, men i Vest-Europa forbereder Angela Merkel seg på å forsvare sivilisasjonen mot fremadstormende horder, ikke av innvandrere, men høyrepopulister. Hun har et kroppsspråk som sier: Stol på meg! Men au! Folk gjør ikke det.

Hva kommer i stedet? Finnes en Plan B?

Amerikanske og vesteuropeiske medier er opptatt av å forstå og misforstå Donald Trumps strategi. De kan ikke bestemme seg. Journalistrollen pålegger dem å forstå, men agitatorrollen sier de skal vende hans ord mot ham selv.

Hvis Trump mot alle spådommer skulle ha en strategi, og den skulle virke, vil mediene ha tapt for annen gang. Det er da «blødningen» starter for alvor og kan bli vanskelig å stanse.

Hvis ikke mediene begynner å gjøre det medier skal gjøre: Rapportere, samle informasjon, analysere for bedre å kunne forstå.

Det er maktpåliggende for Vesten at USA ikke bare har en strategi, men at den blir forklart og forstått. Hvis vestlige medier gjør det til en hovedgeskjeft å nedsable USAs 45. president har vi et problem.

Vi ødsler med kreftene og er et hus i splid med seg selv.

Det har vi ikke råd til.

Medienes allianse med den politiske korrektheten har fratatt oss et umistelig korrektiv hvis demokratiet skal fungere.

Krigen i Syria og nedsmeltingen i Midtøsten er redusert til en humanitær katastrofe. Obama har ingen strategi og mediene evner ikke stille de riktige spørsmålene. De er paralyserte.

Man merker forskjellen når man støter på et menneske med klarsyn. Emile Hokayem er Midtøsten-spesialist ved International Institute for Strategic Studies. I en artikkel i New York Times 30. desember forklarer han status etter at Putin, Erdogan og Teheran inngikk avtale om våpenhvile; How Syria Defeated the Sunni Powers

Vestlige medier har mer eller mindre gitt opp å forstå krigen i Syria. De ser ikke noe rationale ved krigen. Deres egne normer led nederlag og de klarer ikke forstå andres.

Det er det Hokayem er god på. Hans analyse burde ha høy relevans for et Europa som skal forholde seg til den kulturen millioner av migranter har med seg. Vestlige normer gjelder ikke.

Bakteppet er krigen mellom shiaer og sunnier. De tre sunni-statene Saudi-Arabia, Qatar og Tyrkia har lenge støttet opprørsgrupper og satset alt på å styrte Assad.

Qatar, hvor den amerikanske flåten har base, og Saudi-Arabia har også støttet IS. Det samme har Tyrkia og journalistene som avslørte våpenleveransene ble kastet i fengsel. Dette er Midtøsten. Koalisjonen USA inngikk med Saudi-Arabia i Afghanistan for å bekjempe sovjeterne, har ikke fungert i Syria: Krigen shia-sunni er en kamp USA ikke klarer å forholde seg til, den går på tvers av Obamas planer, som var å bygge på Iran. Slik har Obama klart å gjøre seg uvenner med både Riyadh og Teheran, for Teheran akter ikke å gi avkall på sine interesser.

Da USA veltet Saddam fikk shiaene i Irak sin sjanse, hvilket vil si Iran. Iran er shiaene hegemon og beskytter. De ville aldri drømme om å oppgi støtten til Assad for å være nice mot Obama.

Putin har luktet blod i lang tid, og så at Obamas tilbaketrekning åpnet en mulighet for at Russland kunne gjøre comeback i Midtøsten.

Men til hvilken pris? Det samme Europa som våndes over flyktningene og menneskelige lidelser står hjelpeløse når sykehus og hjelpekolonner eller moderate opprørere bombes. Aftenposten går på lederplass inn for Putins våpenhvile. Det politiske kompasset fungerer ikke.

Situasjonen for Europa er en helt annen enn før krigen i Syria, dvs da den arabiske våren lyste opp hjertene. Nå har maktkonstellasjonene i Midtøsten direkte innvirkning på Europas sikkerhet.

Sunni-statene er den tapende part i Syria. Det går ikke ubemerket hen.

In the last several months, it became clear they were on the losing side. Recent events, including the fall of eastern Aleppo this month, are compelling these countries to adjust their strategies. A cease-fire agreementbrokered by Russia and Turkey and announced on Thursday has only made it clearer that in the Middle East, force drives diplomacy.

Det er makt som driver diplomatiet, ikke omvendt, slik det er for John Kerry. Denne mer brutale virkeligheten har Obamas mannskap ikke kunnet håndtere. Det eneste Kerry kan forsvare seg med på fallrepet er at han «ihvertfall prøvde».

Sunni-statenes nederlag minsker ikke terrortrusselen mot Europa. Husk hva mannen som skjøt den russiske ambassadøren skrek: Allahu Akbar, ikke glem Aleppo.

CNN og vestlige medier synes dette er en humanitær hevn, at «vi» og russerne kanskje fortjener terroren, disse antydningene har ligget under rapporteringen i lang tid.

The mainstream rebel groups that Turkey, Saudi Arabia and Qatar have backed since 2011 are now morphing into a rural insurgency. This will mean they are less of a threat to the Assad government, but more vulnerable to being defeated by jihadist groups — or lured into joining them. Supporting these rebels will soon become even more difficult, especially if President-elect Donald J. Trump follows through on campaign pledges to end American aid to rebel groups and to work more closely with Russia to fight jihadists in Syria.

Hvis Saudi-Arabia, Qatar og Tyrkia oppfattes og er «sell-outs» vil det legge grunnen for en vedvarende jihad nedenfra, og det vil alltids være rike, innflytelsesrike mennesker som vil hjelpe dem.

Det er duket for hestehandler på bekostning av andre, slik Midtøsten er full av.

Hva kan Saudi-Arabia få for å innstille støtten til opprørerne?

For Turkey, Saudi Arabia and Qatar, this situation raises major moral and political questions: If military victory is no longer feasible, why should they continue to support rebels at the cost of more Syrian lives? Can they and their rebel proxies carve out zones of influence that will allow them to shape Syria’s future? Should the rebellion’s sponsors cut their losses and force the rebels to capitulate in exchange for whatever favor Russia is able to offer, such as facilitating Turkish policy in Central Asia or helping Saudi Arabia extricate itself from Yemen? Or should they let the rebellion slowly die? Wouldn’t doing so only encourage Iranian aggressiveness and prove right the jihadist groups that say Arab countries are impotent and treacherous?

 En politiker som Henry Kissinger visste at realpolitikk betyr at man blir skitten på hendene. Chiles Pinochet er et brutalt eksempel. Men Obamas moralisme kan ha enda mer brutale konsekvenser, jfr. uttrekningen fra Irak og passiviteten overfor Syria.

Amerikanerne har generelt vært gode på realpolitikk. Obamas idealisme er snarere et avvik. Det er Europa som har gått seg vill som tror at Obama og Merkel representerer et høyere sivilisatorisk nivå. Deres politikk kommer nå crashing down.

Putin har feltet for seg selv.

Han kan spille på Erdogan som har mistet goodwill i Vesten og nå har snudd 180 grader i sin politikk overfor Assad. Igjen.

 Since President Recep Tayyip Erdogan has lost favor with Washington and Europe over his domestic crackdown and foreign adventures, his fortunes are now tied to Russian good will. Moscow is exploiting Turkey’s weaknessand feelings of resentment of Western betrayal.

Tyrkia har godtatt at Assad ble sittende mot at de får operere i grenseområdene og sikre innflytelsessfærer på den andre siden av grensen. Det er dårlig nytt for kurderne.

Obama klarte ikke sette Erdogan på plass, men ville ikke gi slipp på kurderne. Halvveis-løsninger som ikke fungerer. Putin har ingen skrupler med å selge kurdiske interesser. De er ikke hans.

Det har ikke gått opp for Vesten at Assads seier i Aleppo betød at Vesten, les: USA var skjøvet ut.

The Kremlin is now not only acting like the magnanimous victor in Syria, but also posing as the sole mediator between Ankara and Mr. Assad’s government and Iran. This month, Moscow hosted a meeting of the foreign and defense ministers of Russia, Iran and Turkey at which they discussed the future of Syria. This was a sign of things to come.

Maktpolitisk er dette et nederlag for USA og med Europa som haleheng.

First Russia outwitted and sidelined the United States, the European Union and the United Nations. Now it is shaping the future of the conflict. The cease-fire that it has brokered is meant to manage rivalries in Syria and wind down the war on Russian and Mr. Assad’s terms. Moscow has suggested that the cease-fire be followed by political discussions with select groups of the Syrian opposition. But for this to work, Russia needs Turkey to deliver parts of the Syrian opposition that will accept considerably less than Mr. Assad’s departure.

Hvis Erdogan leverer på russiske betingelser vil han bli oppfattet som en forræder av sunnier langt utenfor salafist-jihadist-miljøene.

Putin vil ha seilt i rollen som den store sjakkspilleren, en geopolitisk strateg. Man spiller med de brikker man har og tilforskjell fra sjakk: Man bestemmer selv reglene.

Det er det Vesten ikke kan eller vil forstå: Det er helt andre regler som gjelder enn menneskerettigheter og konvensjoner.

Fremdeles snakker vestlige politikere som om disse var sankrosankte, hellige.

Man må spørre: Hvor er globalistenes hær, hvor er deres politi? Stalin spurte en gang hvor mange divisjoner paven rådde over. Man kan si det samme om de politisk korrekte. De har forvekslet symbolmakt med reell makt.

Hvis Putin lykkes med sitt spill vil det stille en Trump-administrasjon overfor et fait accompli:

Bringing Turkey on board is necessary to jump-start a peace process that will gut whatever is left of the United States and United Nations effort once meant to bring about a political transition — and Mr. Assad’s departure. What’s more, it would tie the hands of the Trump administration.

Det blir ingen fred i den betydning Vesten har forestilt seg. Assad blir sittende. Krigen mot opprørerne blir ikke mindre brutal, og sivilbefolkningen tas det ikke hensyn til.

Vesten blir sittende som en stor taper. Fordi den ikke vil forstå strategi.

Den store trussel mot Europa er nå et destabilisert Tyrkia. Tyrkia inngår i Putin og Irans spill. Erdogan blåser seg opp, men er i virkeligheten svak. Han har lagt seg ut med kurdere, med sunnier som trodde han ville styrte Assad. Han har splittet landet i to og bruker terroren til å tvinge frem et presidentstyre.

For mye makt, og det bygget på et nasjonalistisk islam. Det kommer ikke til å ende bra.

Spillet går videre, et spill som Europa gikk trett av under den libanesiske borgerkrigen. Det ble så komplisert, hatet var så intenst, umenneskeligheten uten ende.

Europeerne kunne ikke forstå: Hvorfor hater de hverandre så intenst?

Tyrkia er ikke arabisk. Det vil spille på at det kan holde Hizbollah og Iran i sjakk i Syria, for å vinne goodwill hos saudierne.

In fact, Turkey is now arguing that its involvement in the Russia-led diplomacy is essential to check Iran’s ambitions, secure the withdrawal of Hezbollah and other foreign Shiite militias from Syria and obtain assurances that Mr. Assad will eventually be eased out. Turkey is seeking to include Qatar and Saudi Arabia in this process, to the displeasure of Iran.

I Midtøsten er det vanskelig å finne ut who is doing what to whom, men det blir europeere nødt for. De har invitert motsetningene hjem i stua.

None of these countries are likely to fully abandon what remains of the Syrian rebellion. The costs of doing so would be immense: their reputations would suffer greatly, and they would forfeit cards essential to influence the direction Syria takes. And Syrian rebels won’t disappear just because they were defeated. Instead, formal support and funding is likely to continue but at decreasing levels and with more modest objectives.

Opprøret og jihad kommer ikke til å forsvinne. Ånden er ute av flasken. Og det har direkte impact på Europa.

Del II. Norge – en del av verden?