Den anerkjente Afghanistan-eksperten Ahmed Rashid skriver i siste Spectator at sunni-statene det siste året har foretatt et strategisk valg: De backer al-Qaida og deres allierte i kampen mot Assad og IS. Det gjør de uten å spørre Vesten, og Vesten vil snart stå i en situasjon hvor de også må bestemme om de vil samarbeide med al-Qaida eller slåss mot både sunni-statene/al-Qaida og IS samtidig.

En slik tofrontskrig har neppe stor sjanser til å lykkes, spesielt ikke når Vesten, les: USA viser så stor motvilje mot å sende egne soldater inn.

President Barack Obama listens as British Prime Minister David Cameron speaks during a news conference at the G7 summit in Brussels, Belgium, Thursday, June 5, 2014. (AP Photo/Charles Dharapak)

Foto: Who lost the Middle-East? Hva blir Obamas ettermæle. Mediene skrev at Iran-avtalen ville bli hans største utenrikspolitiske bedrift. Vi ser allerede at den bygger på falske premisser, og at i stedet for å bidra til fred vil den akselerere den sekteriske krigen og kampen om regionalt hegemoni. Obama har sørget for at USA blir tatt som gissel av et regime som har all interesse av å trykke USA til sitt bryst, som i Irak. USA har plassert seg i en håpløs situasjon.

Sunni-statene Saudi-Arabia, Tyrkia, Qatar og De forente emirater har med stigende uro sett på fremgangen til IS og Iran. De føler seg truet av begge. Hvilke kort har de å spille?

De ser at Assads dager er talte. Iran hjelper alawittene å bygge en bastion rundt Latakia, men deres dager i Damaskus er talte.

Spørsmålet er: Hvem skal styre Syria?

Valget står mellom IS eller en allianse ledet av Nusra-fronten. Nusra inngår i noe som kalles Army of Conquest, erobringshæren. Det er denne sunni-statene satser på, med våpen, etterretning og penger. Nusrafronten er deres forlengede arm.

ANNONSE

Rashid er kategorisk:

The Arab Gulf states and Turkey have aldready made up their mind. They are heavily arming, funding and talking to al-Qaida, regarding it as a safer bet than ISIS.

Ifølge Rashid:

Turkey, Saudi-Arabia, Qatar and the Gulf Emirates are supporting al-Qaida with arms, money, and strategic dialogue.

USA har ikke stort å spille på. Kongressen fikk sjokk sist uke da forsvarsminister Ashton Carter fortalte at USA så langt bare har trent 60 – seksti – opprørere. Da man lanserte programmet i fjor var planen 5.400. Det ynkelige tallet sier noe om hvor vanskelig det er å finne kvalifiserte kandidater, hvilket vil si: de moderate har for lenge siden tapt krigen. Alle er på islamistenes side, og det så langt ute at forskjellen går mellom IS og al-Qaida.

Hva fremtiden rommer

Det er nesten ikke til å tro. Fjorten år etter 9/11 og ti år etter 7/7 står valget i Syria mellom å støtte IS eller al-Qaida, og de arabiske landene og Tyrkia har ikke spurt Vesten til råds. De har bare gjort det.

En krig som foregår mellom så nådeløse parter gjør noe med hele området. Når Europa tar imot flyktninger uten å stille spørsmål, kan det virke som om man klynger seg til den humanitære rollen, for å slippe å ta inn over seg den politiske: At valget står mellom to onder.

Rashid reiser på fullt alvor spørsmålet om også Vesten bør inngå allianse med al-Qaida, eller i det minste slutte å angripe dem. Det er en realpolitisk vurdering, men politisk er den umulig, og det vet Rashid. Men vestlige medier og politikere er tause. De vil ikke snakke om de alternative som stiger frem i Midtøsten, der valget står mellom avskygninger av jihadister. Det vekker for mye ubehag og alarmisme.

Selv massakren på strendene i Tunisia er ikke nok til å vekke vestlige ledere.

Skilt lag

Ifølge Rashid er det nå bare vestlige land som deltar i kampen mot al-Qaida. Som kjent er en av dens mest dødelige avleggere AQAP, al-Qaida på den arabiske halvøy. Det er ikke lenge siden USA drepte en av deres fremste ledere i et droneangrep. AQAP er også aktiv i den jemenittiske borgerkrigen.

Ifølge Rashid deler ikke sunni-statene noen etterretning om al-Qaida med amerikanerne. De støtter ikke lenger kampen mot AQAP, som har stått bak noen av de mest sofistikerte forsøk på å sprenge vestlige fly.

USA og vestlige land står derfor alene, både mot al-Qaida og forsøket på å trene moderate syrere er dødfødt.

Artikkelen er tydeligvis skrevet før USA inngikk avtalen med Iran. Den har lagt enda større avstand mellom sunni-statene og USA.

Strategisk valg

Sunni-statene og Tyrkia har foretatt et strategisk valg. Det gjelder ikke bare Syria, men også krigen i Jemen.

De har gjort al-Qaida til partner. Det sier langt mer enn det Rashid innrømmer. Det innebærer at sunni-statene og Tyrkia gjør jihad til sin sak. Det er sunni-stater som tidligere var nære samarbeidspartnere med Vesten som nå har tatt parti for al-Qaida.

Det er en så sjokkerende opplysning at den er vanskelig å fatte. Vesten syn på Midtøsten må rekalibreres.

But is not just al-Qaida in Syria, other al-Qaida offshoots are also being redefined as friends, not foes. In Jemen Washington has long pursued a drone campaign against the group known as al Qa’eda in the Arabian Peninsula (AQAP), which has included the recent killing of Nasir al-Wuhayshi, its leader. Washington  believes that AQAP is still trying to target the US mainland. Yet many of America’s Arab allies are now essentially siding with AQAP in a Saudi-led war against Iran.

På fiendens side

So, on the battlefields of Syria and Yemen, the Arab states are not only opposing American attacks on al-Qa’eda but actively offering support to its leader, al-Zawahiri.

Fjorten år etter 9/11 støtter sunni-statene Osama bin Ladens etterfølger. Hvor fort kan utviklingen gå? Det er krigene etter den arabiske våren som har vært motoren i denne radikaliseringen. Krigen er moren og prinsippet den føres etter heter jihad.

Vesten står som tilskuer til denne utviklingen, som vestlige land står som tilskuer til og har vært offer for gjennom flere år.

Det er merkelig at ikke Rashid ser dette perspektivet, som er det store sivilisatoriske.

Osamas ønske oppfylt

Osama bin Ladens store mål var å drive USA ut av Midtøsten. Nå har det skjedd gjennom en blanding av Obamas idealisme – autokratene skulle vekk, og hans politisk-religiøsr blindhet – islam kan ikke være ond – og opprøret som ble til krig.

Rashid skriver at Vesten har seg selv å takke: Også passivitet og inaktivitet har konsekvenser. USA kunne grepet inn i Syria langt tidligere. Vesten skal gripe inn, men så snart den gjør det, får den ansvaret og blir angrepsmål.

Da Obama grep inn var det gjennom å svikte sine egne løfter. Da han gikk fra advarselen om å angripe Assad hvis han krysset en rød linje – gass – skapte Obama et stort sikkerhetsvakuum. Israel stoler ikke lenger på ham, heller ikke sunnistatene.

Denne unnfallenheten og dens ødeleggende virkning har ikke sunket inn fordi det var Obama som sto for den, ikke en republikaner.

Med Iran-avtalen har Obama demonstrert at han ikke forstår at USA er blitt tilskuer i Midtøsten. Avtalen kommer flere år for sent. Tilliten er borte. Krigen er akselerator og katalysator.

Alene

Men sunni-statene og Tyrkia boikotter ikke bare krigen mot Nusrafronten og AQAP. De boikotter også krigen mot IS, skriver Rashid.

So two separate super-wars are waged by the US and its Western allies in an attempt to defeat al-Qa’eda and ISIS in Syria and Yemen.

Significantly, the Arab states are taking no party in this war and providing the Americans with no intelligence.

USA er på fiendens side

Sunni-statene og Tyrkia fører sin egen krig: Deres viktigste fiende er ikke IS, men Iran og Assad. USA har m.a.o havnet på feil side.

The second Arab war is being fought by all the regional Arab states and Turkey – against Assad and other Iranian-backed forces in the region, was well as ISIS.

In this war the Arab states openly avoid bombing or striking al-Qa’eda in Syria and AQAP – and indeed provide both with logistical support. This is bacause both al-Qa’eda offshoots have now declared aims which are shared by the Arab states: they want to topple the Assad regime and oppose Iran.

Assad og Iran mål nummer ett

Nusrafronten og araberstatene og Tyrkia har samme mål som IS: Å velte Assad. Begge er også fiender av shiaene og Iran.

Kampen mot Assad og Iran tar førsteprioritet. Det sier noe om disse landenes ambisjoner og hvilke premisser de legger til grunn: det er islamismen i dens jihadistiske form. De ønsker bare ikke den mest ekstreme varianten som ønsker å fjerne også deres regimer. De ønsker å bevare sin egen makt. Det er således en kamp om makt, men ikke så mye om prinsipper. IS og Saudi-Arabia springer ut av samme fundamentale tro.

Det er derfor bad news for Vesten Rashid kommer med.

Obama har «messed up». USA bomber ikke IS når de angriper Assad, har det kommet frem. I Syria er altså USA på den andre siden av krigen i forhold til Iran. Uten iransk hjelp hadde Assad falt.

Obama har derfor satt seg selv i en handlingslammet posisjon. Men i Irak har han gravitert mot Iran. Det irakiske teater kan ikke undervurderes, det flyter sammen med det syriske.

Og i Irak befinner USA seg allerede i indirekte allianse med Iran. Iran ønsker sikkert at det skal bli mer aktivt.

Det skjer allerede i praksis: USA selger tunge avanserte våpen til regjeringshæren, som selger dem videre til milits støttet og underlagt Iran.

Heller ikke i Irak har USA hatt suksess. De 3,500 amerikanske soldatene som er sendt dit som instruktører har hittil bare trent 2.600. Regjeringshæren har hatt vanskelig med å fylle rekkene. Selv et beskjedent mål på 22.000 soldater. Det er militsene som tiltrekker seg menn og som har motivasjon og backere. Vi vet hva fremveksten av militser betyr i Midtøsten: En vedvarende krig: borgerkrig, sekterisk krig, regional krig og krig uten ende.

Utviklingen går fort

Krigen kommer hjem

nusra.filial.jaish.mojahedinFoto: Medlemmer av gruppen Jaish Mujahireen som er tilknyttet Nusra. VG hadde 19. september 2014 et intervju med en 27-årig nordmann som kjempet med Nusra. Han fikk presentere den snille siden av jihad: Mot Assad som noe verre, og med et bankende hjerte for all lidelsen i Syria. Slik kan man normalisere jihad.

Things have been moving so fast that any western policy forged more than a year ago is now hopelessly out of date.

 

Han tenker på utviklingen av IS: Erobringen av Mosul var et sjokk. Det var da verden virkelig fikk se deres grusomhet. Likevel har kalifatet tiltrukket seg tusener av frivillige – fra vestlige land og Nord-Afrika. Krigen begynner å «komme hjem». Den har kommet hjem til Tunisia, Libya og Egypt. Men det er også hva Charlie Hebdo og Krudttønden/synagogen handlet om: Krigen kommer hjem til Europa.

Sunni-statene og Tyrkia har gjort noe Vesten ikke har klart: De har innsett at det er en krig og handlet. De ser at ekstremistene vil vinne, og velger den de kan samarbeide med. Det har ennå ikke gått opp for Vesten.

Things are now moving fast. A relationship is evolving and formal talks between the Arab states and al Qa’eda may soon take place without the West at the table.

Is is a strategic decision: the Arabs regard an extremist victory in Syria as inevitable so they have decided to go with al-Qa’eda as the lesser of the two evils – especially if the evil is willing to resist Iran.

Så kommer en spådom fra Rashid som viser at også han blir «carried away» av utviklingen og mister balansen:

For the US and Europe it will be extremely difficult in terms of domestic politics and national security to strike a relationship with al-Qa’eda, but ultimately that may be the only choice, especially if the West’s Arab allies are going ahead.

Al-Qaida som eneste valg? Har Rashid gått fra forstanden? Men slik ser kanskje verden ut fra Afghanistan og Pakistan? Det så vanvittige tanker dressed up som normale forteller, er at Midtøstens galskap kommer til Europa. Der vil ulike røster presentere varianter av det samme alternativ som Rashid. Vi ser det allerede i forslag om at salafisme kan forebygge jihad. Dette er omfavnet av norske lederskribenter, jfr Aftenposten.

 nusrafronten5Foto: Våre nye «venner»? IS eller Nusra – hva er forskjellen?

Galskapen har derfor store konsekvenser. Krigen i Midtøsten påvirker allerede våre samfunn, og det spranget Rashid beskriver vil være et stort skritt mot å akseptere salafisme som en akseptabel standard.

Det gjelder å bevare ens sunne dømmkraft, en sans for historisk kontinuitet og hva som er hva:

Just a few years ago, the «war on terror» was defined as extinguishing al-Qa’eda. Now for many of our Arab allies, it means shoring up al-Qa’eda and praying that they’re not as bad as had once been believed.

Men hvis Rashid på ramme alvor mener at dette er en utvikling Vesten må ta inn over seg, i betydning tilpasse seg, har han mistet det grunnleggende av syne. Med al-Qaida for frihet?

Han gjør oss likevel en stor tjeneste med å fortelle omsvøpsløst hva som skjer, I hans hjemland Pakistan har myndighetene i lang tid pleiet de ekstreme, og latt salafismen spre seg i tusenvis av madrassaer. Vesten kan ikke overleve møtet med en slik ekstremisme. Det har ingen forutsetninger for å forstå den.

Men nå har krigen skrudd opp tempoet i radikaliseringen i Midtøsten og de staten vi har pleiet forbindelser med, har hevet seg på. Man gjøre seg mange tanker om det Rashid skriver: Hva er Jordans fremtid? Vil det overleve som selvstendig stat? Hva med Libanon? At det igjen vil bli krigsskueplass virker overhengende sannsynlig.

Den ikke-nevnte er Egypt. al-Sisi ligger i krig med salafister og jihadister. Hvilken vei utviklingen tar i Egypt vil  bestemme mye. Men påfallende nok hører vi lite om Egypt. Det vil stille oss overfor noen valg vi ikke bare nekter å treffe. Vi vil helst ikke høre om dem.

Imens radikaliseres våre egne unge.

Skal man ha noe som helst håp om å snu utviklingen, må man i det minste være på høyde med hva som skjer. Hvis ikke vil andre velge for oss. Som i Midtøsten.

 

 

Ahmed Rashid: The Arab states have made their choice. They think backing al-Qaeda is the best way to defeat Isis

 

 

http://www.spectator.co.uk/features/9584112/al-qaeda-has-become-the-middle-easts-moderate-option/

ANNONSE
Liker du det du leser? Vipps noen kroner til Document på 13629