Sakset/Fra hofta

Libanon har noen historiske datoer i sin hukommelse, alle preget av vold: Disse angir en målestokk, og det er utfra disse man kan si at tirsdagens to selvmordsbomber mot den iranske ambassaden i Beirut, vil sette spor etter seg. Angrepet vil gå inn i rekken av merkedager.Tankene går til en annen ambassade: angrepet på den amerikanske ambassaden 18. april 1983. Pro-iranske Islamsk Jihad påtok seg ansvaret. Den gang var det USA som var måltavle. USA hadde intervenert i borgerkrigen og forsøkte å få til en forhandlingsløsning.

libanon.us.embassy.18.04.83

Det brutale angrepet kostet 63 mennesker livet. Budskapet var ikke til å ta feil av: Get out!

President Ronald Reagan gjorde det.

Senere fulgte angrepet på forlegningene til US Marines og de franske spesialstyrkene i Beirut 23. oktober samme år. Hele 241 amerikanske soldater ble drept, det høyeste antall i et enkelt anslag siden annen verdenskrig. 63 franske fallskjermsoldater ble drept.

Ronald Reagan fant ut at prisen for innblanding ble for høy. Disse erfaringene er utvilsomt med å influere på president Obamas uvilje mot å gripe inn i Syria.

 

Men det mest spektakulære ved tirsdagens angrep er at måltavlen nå har svingt fra USA til Iran. Det er den store sekteriske krigen mellom sunnier og shiaer som blir stadig mer brutal.

As Rania Abouzeid writes, “The physical fight for Syria will likely not be contained within Syria’s borders. Ideologically, it never was.” As Assad seems to be winning the fight on the ground, we may be getting a look at the next phase of this increasingly complex war.

Jihadist-grupper har aldri nølt med å slå til mot myke mål som ligger utenfor konfliktområdet. Nå trekkes Libanon inn i krigen.

Man kan trekke en parallell til al-Qaidas taktikk i Irak, etter den amerikanske okkupasjonen: Zarqawi ville starte en sekterisk krig mellom sunnier og shiaer og gjorde det ved å angripe shiaenes helligste steder. Omsider ble vreden så stor at han lykkes.

Dette er en gamble som er fremmed for Vesten, og som Vesten ikke forstår. Al-Qaida tar opp i seg Midtøstens voldelige metoder, men tar det til et nytt nihilistisk nivå. Selv Hizbollah føler skrekken konfrontert med Abdullah Azzam-brigadene og ISIS i Syria.

Men ett er sikkert: Iran kommer ikke til å glemme angrepet. Det var en opptrapping av krigen og en utvidelse av den.

Nå er det ikke Israel eller USA som truer. Det er sunni-jihadister finansiert av Saudi-Arabia, Qatar og Tyrkia. Det gjør situasjonen ytterst ustabil.

Tyrkia lar jihadister passere grensen fritt, og kjører sårede jihadister i buss til behandling på sykehus vest i landet. Det er en behandling som alevittene i Tyrkia legger merke til og reagerer på. Dette de samme soldatene som dreper alawittene i Syria. Risikoen for uro i grenseområdene er stor. Det gjelder også kurderne, og det er mot dem Tyrkias hjelp til jihadistene er rettet. Tyrkia frykter et selvstendig nord-Syria under kurdisk ledelse, på linje med Nord-Irak.

Men hjelpen til jihadistene er å gamble med egen sikkerhet. Men slik er Midtøsten; alle midler tas i bruk og vinneren tar alt. Det er ikke rom for kompromiss.

Tidligere var det Syria som drev med likvideringer og bilbomber i nabolandet. Nå er det Assad-regimets fiender. Konflikten er tatt til et helt annet nivå.