Sakset/Fra hofta

Man merker at det ikke er en ubetydelig støtte til Bashar al-Assad blant folk  på høyresiden, fordi han sees på som det mindre av to onder. Moralsk kan man si det er et motstykke til venstresidens ukritiske omfavning av tyranner som Mao og Pol Pot.

Det er klare forskjeller. Venstresiden hyllet de totalitære lederne og så på dem som historiske foregangsmenn. Det er det få som gjør med Vladimir Putin og Bashar al-Assad.

Men moralsk er det likevel en parallell: man er villig til å se gjennom fingrene med store forbrytelser for å vinne over jihadistene.

Dermed er man ute på en slippery slope. Gassangrepet 21. august er et godt eksempel. Noen er villig til å godta selv slike metoder, bare det stanser sunni-fanatikerne. Andre sår tvil om at det virkelig kan ha vært Assad. Hva skulle motivet vært? Han ødelegger bare for seg selv.

Folk som har en slik forstående holdning har en tendens til å utelukke eller marginalisere forstyrrende opplysninger. Man ønsker å beholde et mest mulig problemfritt syn på konflikten.

Man leter kanskje etter vikarierende argumenter, f.eks at Barack Obama roter og i realiteten støtter Vestens fiender.

Men da overser man at Assad-regimet aldri har vært vennligsinnet overfor Vesten. Dette går langt tilbake. Under faren, Hafez al-Assad, ga Syria støtte til terrorgrupper, både palestinske og vestlige, som opererte i Europa og i Midtøsten. De gjorde dette i forståelse med Sovjet, hvis forbundsfelle de var allerede den gang. Også i bruken av terrorister.

Terror kan aldri være noe svar på politiske problemer. Hafez al-Assads nedkjemping av Det muslimske brorskap i Hama skal ha kostet rundt 20.000 mennesker livet.  Tillater man slike metoder blir alt mulig.

De som ser funksjonelt på Assad-regimet, og mener det er et bolverk mot jihadismen, glemmer hva som er regimets natur: Assad har hele tiden ønsket at opprøret skulle bli tatt over av al-Qaida og dets like. Det ville gjør det mye lettere å fremstille motstanderen som det personifiserte onde, som ville bety sympati for regimets kamp.

Men det samme regimet hadde ikke noe problem med å samarbeide med og gjøre bruk av de samme jihadkrigerne da USA slet med å stabilisere Irak. Da ble Syria transittland for jihadister på vei inn og ut av Irak. Hvorfor?

Fordi USAs nærvær i Irak var altfor nært. Hvis USA lyktes der kunne Syria være neste. Derfor måtte USA mislykkes, koste hva det koste ville. Selv om man da støttet krefter som i neste omgang kunne vende seg mot shiaene i Irak og alwittene i Syria. Slik er volden i Midtøsten.

Det var kun i den første fase av krigen mot terror, rett etter 9/11, at Assad hjalp amerikanerne i en viss grad med opplysninger og fangeopphold. Akkurat som Iran og USA en kort periode samarbeidet om Afghanistan.

De som rettferdiggjør Assad-regimet bør ta en titt på dets natur. Begge Baath-partiene ligner på hverandre. Saddam Hussein og Assad-familien representerer samme regime: hensynsløst, umenneskelig, kun fokusert på å beholde makten for enhver pris.

Det betyr ikke at man ikke tar inn over seg at regimet er mindre grusomt mot minoriteter som kollektiv betraktet  enn jihadistene. Men man bør ikke ha noen illusjoner. At regimet var villig til å benytte gass mot sivile sier noe om dets natur; alt er tillatt.  Regimet balanserer på en knivsegg. Det har tvunget Vesten til å blunke tidligere – i Libanon. Syria ble tvunget ut av Libanon etter sedertrerevolusjonen som var et svar på USAs demokratiseringsprosjekt i Midtøsten.  Terje Rød-Larsen ble utpekt til å overvåke tilbaketrekningen.

Men det varte ikke lenge før libanesere som hadde markert seg som motstandere av Syria  ble likvidert med bilbomber, på rekke og rad. Noen av Libanons fremste politikere og  journalister ble drept. Alle visste at hånden var Assads, men i takt med drapene ble det færre og færre som våget å si det høyt.

Assad-regimet har lenge utnyttet og spilt på at utledninger ikke tør å call their bluff. Slobodan Milosevic gjorde det samme, og Vesten blunket. Igjen og igjen.

Nå håper Assad å gjøre det samme stunt, og lykkes han vil hans askjer stige betraktelig.

Det skjuler seg en fristelse i dette, både for høyresiden og de mer respektable i sentrum: enten man tar parti for Assad eller man toer sine hender som en annen Pontius Pilatus og skyver Sikkerhetsrådet foran seg, vil det styrke de kreftene som overhodet ikke bryr seg om hvilke metoder man benytter.

Gass er ikke just one of those things. Bare spør israelerne.