Kommentar

Australia sender fly og soldater til Irak for å støtte kampen mot ISIS. Arabiske ledere tilbyr uforpliktende ord. Ingen arabiske land har tilbudt USA håndfast militær støtte.

Barack Obama er en mann som vil tenke igjennom alle scenarier. Resultatet av John Kerrys rundtur kan neppe ha styrket hans besluttsomhet. Igjen er det USA som står alene, støttet av noen få andre vestlige land som også skjeler til andre hensyn.

Obama ville gjerne hatt en aktiv støtte fra araberland for å gi krigen mot ISIS legitimitet. Det lunkne svaret han har fått, svekker hans posisjon.

Problemet er at dagens Midtøsten er bare «bad options», mens ISIS har en clear-cut radikal sak.

Det er ingen tvil der i gården. – Hvorfor har jihad en så sterk appell blant unge muslimer spurte en bekymret tyrkisk forfatter på BBC.

Autoritære regimer har ikke svar på radikaliseringen. De mangler innsikt og omstillingsevne. Hvordan skal et land som Saudi-Arabia bekjempe en ideologi som til forveksling ligner deres egen? Det var ikke tilfeldig at 16 av 19 terrorister som deltok i 9/11 kom fra Saudi-Arabia.

Vi har «vært der tidligere», og problemet har bare vokst i størrelse. Det er blitt gobalt.

De autoritære regimene kjenner bare fengsling og tortur som svar på truslene. De liberale landene har en annen svakhet: De nekter å innse at ideologien i Tyrkia, Saudi-Arabia, Jordan, Irak, Iran, Qatar, Emiratene er det største hinderet for å bekjempe ISIS.

De forsøker å redde islam fra ISIS ved å si at de ikke er muslimer. Slik unngår de å ta stilling til jihad-begrepet og inndelingen av verden i fredens hus og krigens hus.

Liberale mennesker fra Midtøsten bosatt i Vesten ser disse problemene. Iranske Mahmood Amiry-Moghaddam skrev forsiktig i Aftenposten at man må være klar over at ikke alt som glitrer er gull: det kan være motivene til de som vil bekjempe ISIS er blandet.

De liberale elitene i Vesten orker ikke ta fatt på en reform av islam, og regimene i Midtøsten har hverken evne eller vilje.

Slik savner USAs krig mot ISIS det intellektuelle grunnlaget som kunne gitt den en positiv energi.

For dette er en kamp om ideer, det er det grunnleggende. George W. Bush hadde rett da han etter 9/11 sa at det var et spørsmål om «hearts and minds».

Den erfarne Midtøsten-rådgiveren Dennis Ross er inne på riktig spor når han sier at skillet i dag går mellom islamister og anti-islamister. Han mener USA bør stille seg i spissen for en koalisjon som har forstått denne faren. Han definerer islamister som de som er transnasjonale, som setter islamsk identitet og ummaen foran nasjonal tilhørighet. Men når han setter Saudi-Arabia, Emiratene og Algerie som medlemmer av anti-islamist-alliansen forstår vi at dette er maktpolitikk, ikke idekamp.

Det er å vende tilbake til politikken USA førte før 9/11. Bush og Condoleezza Rice trakk lærdommen at USA ikke kunne kjøpe seg sikkerhet gjennom autoritære regimer. Midtøsten måtte demokratiseres. Å velte Saddam Hussein var et symbol på denne politikken, og det førte til seder-revolusjonen i Libanon, og på litt lenger sikt den arabiske våren.

I et større perspektiv er det en sammenheng mellom de neokonservatives planer og den arabiske våren.

Men nå er det islamister og jihadister som er på offensiven. Hvilket svar har Vesten på det? Man dreper ikke ideer med droner.

Obamas dilemma og Midtøstens problemer eksemplifiseres ved Assad og Iran. Hvis USA bomber ISIS vil det automatisk bety at USA styrker deres motstandere, som ikke bare er Den frie syriske hær, men Assad og Iran. Som er del av hovedproblemet – hensynsløse regimer og radikal islam.

I en situsasjon med bare «bad options» og «utakk er verdens lønn», er det lett for en supermakt å snu ryggen til problemene og «simply walk away».

Det er de grusomme henrettelsene som har mobilisert amerikanerne til en ny omgang om i Midtøsten. Amerikanerne forlanger at Obama gjør noe med slike mordere.

Så lenge ISIS fortsetter grusomhetens teater vil Obama være tvunget til å handle. Men det ligger ingen strategi eller overbevisning bak. Obama er halvhjertet.

Det er virkeligheten der ute som tvinger hans hånd.

Dagen før talen om ISIS onsdag, sa en CIA-tjenestemann til en kongresskomite at ISIS rådde over 10.000 mann. To dager senere, etter Obamas tale, ble tallet oppjustert til mellom 20.000 og 31.500 mann. Slike tall sender sjokkbølger gjennom USA. Hva gjør det med Europa?

I USA er det mulig å se en fornuftig og kritisk samtale. Det er vanskeligere å få øye på i Europa.

Eller som Dennis Rosse skriver: Det var ingen demonstrasjoner for Hamas i arabiske hovedsteder, men mange i Europa.