Kommentar

Bilde: En B-52 Stratofortress takser på rullebanen i Al Hudeid-flybasen i Qatar 9. april 2016. Det var første gang USA sendte B-52 til Midtøsten siden Golf-krigen i 1991. Disse formidable «festningene» skulle settes inn mot IS. IS blir knekt ved kurdisk hjelp, men USAs enorme krigsmakt kan ikke bombe ideene, kan ikke gjøre noe med de sosiale og politiske problemene i land som f.eks Egypt. Hvis krig er svaret i Syria eller Jemen, kan blanding av stormaktspolitikk og jihadisme spre seg. Hva skal USA gjøre? Europas rolle ser så langt ut å være å ta imot mennesker som vil vekk. Det kan bli riktig mange. Foto: Reuters/Scanpix

Hvis man har en ambisjon om å forklare verden til leserne blir oppgaven stadig vanskeligere: Motsetningene blir flere, de hektes i hverandre og nye oppstår.

Noen grunnleggende konflikter blir ikke erkjent blant dem som styrer oss. Vestlige ledere har ikke villet ta inn over seg konflikten mellom islam og Vesten, ikke ideologisk, ikke kulturelt og verdimessig. Perspektivene er for truende og dype, selv når terroren og parallellsamfunn vasker dem om bena.

Valget av Trump har fått det liberale USA til å gå inn i en tilstand hvor grensen mellom politikk og psykiatri er flytende. Det smitter over i synet på Russland. Demokratene snakker nå som de mest aggressive republikanere gjorde under den kalde krigen., den gang NTB kalte dem «hauker». Nå er de liberale og venstreorienterte blitt «hauker» og de bruker selvsagt ikke et slikt begrep om seg selv.

Blanding av politikk og psykiatri gjør at mediene hisser seg selv opp. Når de i tillegg finner «noe», som Donald Trump jr.s møte med den russiske advokaten, tar det av. Trump er en usedvanlig president. Det kan være det er ting i hans business-imperium som ikke tar seg pent ut, som lån fra Russland. Men heller ikke Hillary Clintons forhold til Russland og korrupsjon tar seg pent ut. I går kom en måling som viser at hun er enda mindre populær enn den mest upopulære presidenten, selv blant de som stemte på henne har hun mistet støtte. Men den målingen kommer ikke liberale medier til å gjengi.

Republikanerne sitter med flertall i begge kamre og har alle muligheter til å gjøre det de lovet velgerne i åtte år: Oppheve Obamacare. Men de klarer det ikke. Det er et alvorlig svakhetstegn.

I norske medier snakkes det som om synden kom inn i verden med Donald Trump. Vi har et og annet å lære. Amerikanerne har i det minste et språk for motsetningene. De liberale befinner seg på vestkysten og østkysten. Alt imellom kalles flyover-country. De som sitter i flyene bestemmer hva de som er på bakken skal se og lese. De som «flyr over» aner lite om hva de der nede tenker og føler. Valget 8. november ga dem sjokk. De visste ikke at de der nede foraktet dem så inderlig og dypt.

Disse motsetningene mellom amerikansk elite og halvdelen av befolkningen er en alvorlig trussel mot ikke bare USA, men Vesten. En nasjons styrke bestemmes av samholdet. Det hjelper ikke med militær styrke, hvis landet er splittet. Det så vi under Vietnam-krigen.

Nå er det tegn på at også Trump-leiren er splittet i synet på motsetningene i Midtøsten, eksemplifisert ved Saudi-Arabia, Emiratene, Bahrain og Egypts ultimatum til Qatar. I gamle dager ville USA brysket seg, og partene ville trukket hornene til seg. I dag er USA mer mellom barken og veden. USA har sin største flybase i regionen i Qatar. Hvordan har USA kunnet tillate at Qatar har tiltatt seg en rolle som provoserer nabolandene, land som Qatar er helt avhengig av for å overleve? Denne utglidning skjedde under Obama. Obama hadde ideologiske skylapper overfor regionen. Han ville ikke bli involvert.

Trump har motsatt problem: Han går rett inn i harde taklinger. Når norske politikere og medier snakker om amerikansk tilbaketrekning er det misoppfattet. Trump går inn, men når administrasjonen ikke er samkjørt, eller enda verre: Når Trump ikke er samkjørt med seg selv, kan politikken bli vinglete.

Trump støttet i utgangspunktet Saudi-Arabias knallharde ultimatum til Qatar. Dermed bandt han opp USA. Hans utenriksminister Rex Tillerson forsøker å megle, men han sa ting om Det muslimske brorskap som provoserte Saudi-gruppen. Qatar har støttet Brorskapet. Dette er en intern sunni-konflikt som Vesten har vanskelig for å forstå og ta stilling til. Vesten ønsker å anlegge sine good-guy/bad guy-kriterier og tror alltid det er enkle svar eller i det minste ett svar.

Noen ganger finnes det ikke noe svar. Konfliktene i Midtøsten er infløkte og de blir bare mer infløkte og dypere for hvert år som går. Syria har vært katalysator.

Alle landene i regionen, også Maghreb, har vært inkubatorer for konflikter, som brøt ut på et gitt tidspunkt. Det var ikke amerikanernes invasjon av Irak som skapte IS, det var ikke seieren over russerne i Afghanistan som skapte al-Qaida. Det var krefter i den mulimske verden som i samspill med begivenhetene genererte disse bevegelsene.

Faren nå er at Vesten blir trukket inn i konfliktene i den muslimske verden. Det er som å orientere seg i en sandstorm.

Som vi vet: Konfliktene er allerede importert til Vesten, særlig Europa. Maktesløsheten og handlingslammelsen overfor migrantene som kommer over Middelhavet forteller om et Europa som ikke klarer å manne seg opp, selv når dets egen eksistens står på spill.

EUs ledelse lever i en egen verden. Også nasjonale regjeringer lever i en egen verden og halvparten av befolkningen lukker øynene og tror «det går over».

På toppen av det hele er Europa og USA dypt splittet i synet på Russland. Russerne bygger Nordstrøm 2, en olje og gassledning som går gjennom Østersjøen direkte til Tyskland. Det binder Tyskland og Russland tettere sammen og eliminerer avhengigheten av Ukraina og Polen. De sitter ikke lenger med en finger på leveransene. USA har «intervenert» på det europeiske energimarkedet. Forrige måned leverte USA den første lasten med flytende LNG til Polen. Den utfordringen ble oppfattet i Moskva. Moskva sitter ikke lenger med bukten og begge endene.

Trump har gjort energi til et satsningsområde. Åpningen av Keystone-rørledningen fra Canada til USA, og effektivisering av fracking gjør at USA nå befinner seg på linje med Saudi-Arabia og blir eksportør av olje og gass. Norge som olje- og gasseksportør burde vie denne utviklingen større oppmerksomhet.

Kongressen ønsker skjerpede sanksjoner mot Russland, men det gjør ikke Angela Merkel. Det vil ødelegge hennes energisamarbeide med Putin. Tyskerne lukter amerikansk egeninteresse: Amerikanerne kan fremme sin eksport i skyggen av sanksjonene. Men er det ikke slik politikk virker? Foretrekker tyskerne russerne fremfor amerikanerne?

Det kan bli resultatet. Merkels erklæring om at «nå står vi alene og former vår egen skjebne», var en løsrivelse fra USA som går ut over sikkerhetsspørsmål. Det var som Merkel selv var inne på, en verdimessig, kulturell og politisk løsrivelse.

Her kobler Merkel tilbake til forløpere i tysk historie hvor det var sterke anti-amerikanske stemninger. Man så ned på amerikanere som ukultiverte. Parallelt gikk et samarbeid med, ikke bare Russland, men også Sovjetunionen, gjennom Rapallo-pakten som tillot Reichswehr å trene i Sovjetunionen. Det er en kobling mellom Berlin og Moskva som mange ikke er klar over.

Antiamerikanisme og pasifisme går godt sammen i Tyskland. Pasifisme lyder søtt, men kan i dette tilfelle være pådriver for konflikt, ikke minst innen Vesten.

USA ligger i bitter indre strid, Europa ligger i bitter indre strid, og begge er koblet opp til krigene i Midtøsten som ikke vil forsvinne selv om krigshandlingene i Syria skulle opphøre. Konflikten mellom Vest- og Øst-Europa gjelder verdier, men også forholdet til Russland, hvor det ikke er så enkelt som at Merkel er den gode og Orban den autoritære. Dette gir Putin mange muligheter å spille på.

Vi trenger mer enn noen gang å være våkne, og bevare forstanden. Uten forstand er vi ingenting.

 

______

Om divergerende syn på Qatar, se Patrick O’Pooles lange artikkel hos pjamedia.com, der han gjennomgår de skiftende posisjonene, og mener at Rex Tillerson må gå. Det er kanskje noe enkelt? Saudi-Arabia har mange svin på skogen og støtten til krigføringen i Jemen gir blod på hendene. Mer betenkelig er Tillersons hyllesttelegram til Erdogan i anledning ettårsdagen for kuppforsøket.