Kommentar

USA er en papirtiger, sa Maos Kina. Trump har gjenreist forsvaret, men en supermakt skal helst slippe å bruke det. Det skal holde med avskrekking. Den har fallert og USA testes på flere steder. Trump forstår det. De andre kan ikke tro at han bløffer. Derfor må han noen ganger brukte makt. Han har sendt hangargruppen USS Abraham Lincoln til området. 

Donald Trump står overfor en alvorlig situasjon: Han har presset mullahene mot veggen og de begynner å bli desperate. Han blir nødt for å følge opp når Iran spiller et ekstremt høyt spill med angrep på internasjonal skipsfart. To norske tankskip er blitt angrepet.

Det burde fortelle Norge at konflikten i Persiabukta angår oss. Men det er lav bevissthet om faremomentene og relevansen for Norge i norsk offentlighet. Rederforbundet og myndighet er mest opptatt av sikkerhet, som om det holder med å bruke bilbelte.

Det sentrale for enhver stormakt er avskrekking, for en supermakt er det alfa og omega. USAs avskrekkingsevne har vært for nedadgående i lang tid og forsvant nærmest under Obama.

Avskrekking vil si at dine motstandere aldri avskriver muligheten for at du vil bruke makt hvis dine interesser er truet eller tråkket på. Obama reagerte ikke selv når amerikanske soldater ble ydmyket på iransk TV.

USA har vitale interesser i Midtøsten, ikke like vitale som før da det var avhengig av olje. Nå er det USA som er verdens største oljeprodusent. Det har skjedd under Trump, men han har fått lite kred for det, selv om det befrir USA fra en lammende frykt for stans i oljeleveransene.

Det gjør at USA står fritt til å presse Iran på dets mest sårbare område: Eksporten av olje.

Det er her USA tråkker over Irans røde linjer. Da oppstår spørsmålet: Er USA villig til å ta konsekvensen av det? Har man tenkt over konsekvensene?

Iran har signalisert at hvis ikke de kan eksportere olje skal heller ingen andre få gjøre det. Angrepene på tankskip i Oman-bukta og i Hormuz-stredet er signaler om at Iran kan påføre verden stor smerte, hvis det vil.

Men disse angrepene er bare en liten del av trusselbildet. Iran har et stort register å spille på i Irak. Amerikanske baser er blitt angrepet både i Basra og Mosul. Budskapet er ikke til å misforstå: -Vi kan treffe dere når vi vil.

Houthi-militsen i Jemen har angrepet oljeledninger, flyplasser og avsaltingsanlegg i Saudi-Arabia. Det mangler bare at Hizbollah angriper Israel.

Trump har et problem: Han har innført sanksjoner som klemmer til regimet så befolkningen blir urolig. Nasjonal sikkerhetsrådgiver John R. Bolton har ikke lagt skjul på at de gjerne ser regimeskifte. Det får alle lamper til å lyse rødt i Teheran, særlig fordi protester forteller dem at de ikke er populære.

På den annen side sitter amerikanere som har oppsummert erfaringene de siste tyve år i Midtøsten: USA ønsket å gjenskape Midtøsten i sitt bilde og har betalt en uhyggelig stor pris i mannskap og penger. Hva har utbyttet vært? -De vil ikke ha oss, har mange amerikanere konkludert.

Det er et spørsmål som også norsk offentlighet burde stilt, men det blir ikke gjort. I stedet er venstresiden opptatt av at vi må gi asyl til alle afghanere som kommer til Norge. De ubehagelige politiske spørsmålene er ikke på bordet, takket være en venstreside som totalt dominerer mediene. Alt reduseres til enkle valg mellom godhet og ondskap, hvor Trump er tildelt den ondes rolle.

Irans system er galskap: Det stolte landet er et teokrati, hvor Den øverste leder, som er den største juridiske fortolker av sharia, har suveren makt over religion og samfunn. Europeerne snakker ugjerne om hva et teokrati betyr, for sharia begynner å slå inn i europeiske land.

I USA har Demokratene meldt seg ut av en fornuftig samtale og stiller irrelevante krav om at Trump må spørre Kongressen om lov til å svare på angrep. Det har ingen president gjort.

Men også på Republikansk side er det uenighet, mellom de som ønsker å bruke amerikansk makt for hva den er verdt, uansett om erfaringene har vært delte, og de som ønsker en større tilbakeholdenhet. Trump ble valgt på et program som ville prioritere amerikanere fremfor Midtøsten.

Men den sterke patriotismen betyr at hans velgere ikke vil at USA skal bli tråkket på.

Tucker Carlson er blitt en sterk kritiker av nye engasjement i Midtøsten. Midtøsten er en hengemyr og Trump kan stå overfor sitt «Vietnam-moment», sies det, dvs han kan bli viklet inn i en eskalerende konflikt med Iran, med Saudi-Arabia på USAs side. For mange i Kongressen er det en usmakelig tanke.

Men Tucker Carlson kan ikke svare på hvilke byrder det påligger en supermakt. Den bærer verdens orden. Hvis USA skal være USA må det fylle den rollen.

USA utfordres av Kina. Nord-Korea, Russland og Venezuela. Det er mye på en gang. Det er grenser for hvor mange konflikter selv Washington klarer å håndtere.

Foreign crises are challenging for even the most seasoned administrations, and President Trump’s team is concurrently caught up in tensions with Iran, China, North Korea, and Venezuela. The mental bandwidth and physical capacity available to deal with such situations are finite, and spreading America’s military resources and the attention of its senior decisionmakers too thinly around the globe risks courting disaster in one or more places. As the United States works through the current crisis with Iran, it should deescalate in these other arenas.

Demokratier foretar helt andre kalkyler enn tyrannier. Tyrannier trenger ikke bry seg om etikk eller menneskeliv, hverken hos fienden eller egen befolkning. Den forskjellen er ikke opplagt for et Europa som driver med strømmen og er like splittet som USA.

Angela Merkel avviste sin utenriksminister Heiko Maas som ikke ville ta Washingtons side. Merkel var enig i at det er Iran som angriper.

Men finnes det et Vesten lenger, er spørsmålet.

 

 

Rumors of War: Responding to Iranian Pushback in the Gulf

Michael Eisenstadt and Farzin Nadimi

Kjøp «Den islamske fascismen» av Hamed Abdel-Samad fra Document Forlag her.