Kommentar

Those were the days. Richard Chamberlain, Oliver Reed, Michael York, and Frank Finlay in The Four Musketeers (1974)

Vil amerikanerne dø for land de ikke vet hvor er? Vil de komme land til unnsetning som vikler seg inn i konflikter? Vil de forsvare land som ikke lenger er hva de var, som ser ut som de ligger i Midtøsten? Vil de forsvare land der antiamerikanismen tyter ut, selv blant eliten? Svaret er trolig nei.

I Tucker Carlsons intervju med Donald Trump fra Helsinki spurte Carlson om utvidelsen av NATO til 29 medlemmer og brukte det siste medlemmet, Montenegro, som eksempel: Et lite land med få mennesker som de fleste amerikanere ikke en gang kan finne på et kart. Hvorfor skal amerikanske sønner og døtre dø i en krig for et land de ikke en gang vet eksisterer, spurte Carlson.

-Du har helt rett, sa Trump, jeg har tenkt det samme.

Der og da skjedde det noe. Carlson stilte et helt opplagt spørsmål: NATOs musketered var relevant og legitim den gangen man beskyttet seg mot Sovjetunionen. Warszawapakten gikk i oppløsning. NATO besto og ekspanderte. Nå er det snart 30 medlemmer. Det er grunn til å spørre om paragraf fem – musketereden – alle for en, en for alle, fortsatt gjelder. Vil USA gå til krig hvis Montenegro vikler seg inn i en krig?

-De er tøffe folk, sa Trump, – og aggressive. Det var anerkjennende, men uttrykte samtidig en viss reservasjon. Dukanovic, Montenegros sterke mann, er blitt rik på sigarettsmugling. Putin forsøkte seg på et kupp før siste valg. Moskva ville ikke at Montenegro skulle forsvinne inn i den vestlige folden.

-Den kalde krigen er over, er NATO fortsatt relevant? spurte Carlson. Tyrkia kan komme til å havne i krig med Israel. Skulle resten av NATO gått til krig mot Israel?

Det er NATOs solidaritet i sin ytterste konsekvens, og eksemplet er ikke helt søkt. Det er lite offentlig diskusjon om at en allianse som har forsvar av demokratiet som oppgave, har et autokratisk medlem som er på feil side av demokratiet.

Er det realistisk å tro at NATO-landene vil slutte helhjertet opp om en krig som ett av landene snubler inn i?

Svaret er på amerikansk: Hell no! Amerikanerne kom ikke til å ofre livet for et land de ikke kan plassere på kartet.

Dette er en realitet et lite avhengig land som Norge burde være opptatt av. I stedet markerer vår statsminister og utenriksminister avstand til Trump. Det er en lukseus lille Norge ikke kan tillate seg.

USA betaler 70 prosent av NATOs utgifter. Enda har landene den frekkhet å si at de skal nå 2 prosent-målet når det passer dem.

Mediene og politikerne har vært opptatt av å kritisere Trump. De har glemt å spørre hva amerikanerne mener. Avstanden til det opprinnelige NATO er blitt stor. En overfallskrig er en ting, men ofte er det snakk om eskalering og feilbedømmelser, kanskje på begge sider. Skal NATO gå til krig på vegne av en dumdristig ledelse i et medlemsland? Det lyder ikke sannsynlig.

Intervjuet med Trump synliggjorde at noe har endret seg og det skjedde før Trump. Han er bare den første som setter fingeren på det.

USA vil i fremtiden prioritere sine egne interesser, slik andre gjør. Handelsunderskudd er bare en del av korreksjonen. USA under Trump har ikke tenkt å lede verden til det er fant. Til Kina overtar.

Antiamerikanismen som Trump utløser kan bli en dyr erfaring. For Europa, inklusive Norge.

Norge og nordmenn har ikke registrert at bildet er totalt endret. Vi burde lytte mer oppmerksomt  til signalene fra Washington.

Amerikanerne vil begynne å se på forholdene bilateralt: Hva kan de få ut av det? Hva har Norge å tilby? Lang kystlinje, havner som er åpne om vinteren, og grense mot Russland.

Men politisk har Norge mer til felles med Merkel og Hillarys USA. Erna kunne levd opp til Trumps forestilling om yndlingsimmigranten da hun besøkte Washington, men var heller med på å fordømme shithole-uttalelsen, enda den gjaldt steder ikke folk.

Trump gjorde en ting til klart i intervjuet med Tucker Carlson: Innvandringen har vært en katastrofe for Europa. Den er ved å ødelegge Europa. Europa mister sin kultur, sine tradisjoner. Han var meget direkte og frittalende.

Slik snakker man ikke på toppmøter i EU, og «man» er heller ikke vant til det i NATO:

Men Trump gjør det. Han ser at tiden er overmoden.

Hva vil Norge gjøre med disse brutale sannhetene?

Hvis vi stiller oss helt galt kan vi ende opp som Montenegro. Fremdeles har navnet Norway en god klang. Men når Norge ser ut som det ligger i Midtøsten kan det være at interessen kjølner.

Den tanken har vi ikke tenkt: At de som skal forsvare oss kanskje finner ut at vi ikke er verdt å forsvare.

Den som ikke klarere å ta vare på seg selv og sitt, har gjort seg selv irrelevant.

Det er den bitre sannhet. NATO-medlemskap kan vise seg å være en falsk trygghet hvis vi ikke tar vare på vårt eget land og kultur.

 

Bestill Douglas Murrays bok “Europas underlige død” fra Document Forlag her!