Som kjent er det fare for at Iran vil bruke atomvåpen i et terrorangrep på Israel. Rasjonelt betraktet fra utsiden kan trusselen kanskje virke usannsynlig, for det antas som en selvfølge at Israel vil gjengjelde bruk av atomvåpen. Avskrekking tilsier en logikk der Iran ikke tør bruke atomvåpen.

khamenei-haniyeh

Foto: Hamas-statsminister Ismail Haniyeh på besøk hos Gazas velgjører Den øverste leder, Ali Khamenei.

Her er det imidlertid viktig å være oppmerksom på to likverdige forhold: For det første ser islamistregimet i Iran verden gjennom et religiøst filter, der det motsatte av rasjonalitet er integrert i synet, og for det andre kan ikke Israel la grader av sannsynlighet, og eventuelt egen evne til gjengjeldelse, fungere som sovepute.

I det ultraortodokse diktaturet Iran tillates det ikke å fremme intellektuelle tanker, vurderinger og avveininger, som går utenom det religiøse filteret. Det er forbudt, og den som bryter tankeforbudet blir arrestert, og i beste fall torturert og fengslet, i verste fall eliminert for godt.

ANNONSE

For et slikt regime blir det riktig å knytte seg til en iskald kalkulering: Det er langt flere iranere enn israelere, og det iranske landområdet er mye større enn det israelske, følgelig er det logisk at Iran (Allah) vil vinne en atomkrig mot Israel (Satan). Og når det å bli drept i kamp mot en påstått ond makt opphøyes til et glorifisert martyrium, vil regimet se det som sin plikt å ta fatt på det hellige oppdraget.

Et annet moment, som ofte blir oversett, er at Iran med atomvåpen ikke bare utgjør en trussel mot Israel, og for så vidt Europa. Midtøsten er også arnested for en blodig konflikt mellom sjia og sunnimuslimer. I praksis vil det si konflikt mellom Iran og Saudi-Arabia, med sine ideologiske allierte på begge sider.

Sjia og sunni er arvefiender som befinner seg både i kald og varm krig. Iran har hele tiden støttet sjiaregimet i Syria, mens Saudi-Arabia har støttet sunniopprørerne, også IS, som har mottatt våpen og økonomisk bistand. Med krigen i Jemen har konflikten eskalert opp på et høyere trinn, der Iran støtter en sjiamilits, mens Saudi-Arabia er direkte involvert i bresjen for en sunniallianse.

Dersom Iran lykkes i spillet med å utvikle atomvåpen, takket være en nyorientering på amerikansk hold, har ikke Saudi-Arabia stort annet valg enn også å skaffe seg atomvåpen. Noe annet vil være utenkelig, for et Iran med atomvåpen vil rokke ved makt og terrorbalansen i hele Midtøsten. En situasjon Saudi-Arabia og sunnialliansen rett og slett ikke kan leve med. Verden kan derfor bli vitne til et nytt atomkappløp, denne gang mellom parter der rasjonalitet bunner i middelalderske kodekser.

Utrolig nok har ikke lederskapet i Vesten, Kina og Russland tatt særlig notis av advarslene til Benjamin Netanyahu. Det er både pussig og skremmende på samme tid, for islamistenes atomgalskap inneholder en mulig utgang som vil sette hele verden fullstendig over styr.

De som har støttet et israelsk og amerikansk angrep på atominstallasjonene i Iran, har fått høre hvor ekstreme de er, usympatiske neo-cons, krigshauker, – ofte av personer som i samme slengen dokumenterer sin egen grunne kunnskapskilde knyttet til Midtøsten, som et gammelt og blodig konfliktområde.

Poenget, som er at man ikke kan ta samme sjanser når atomvåpen er involvert, har disse kritikerne pussig nok ikke noe stort ønske om å forstå. Motivet for å vende det døve øret mot advarslene inkluderer åpenbart et ønske om å reise Iran opp i en stilling der landet kan utfordre Israel. Det er aggressivt og dårlig gjennomtenkt. Disse stemmene bidrar i høyeste grad med plutonium til bålet mellom sjia og sunni. Og det er en konflikt med lange hatefulle konfliktlinjer, som med atomvåpen i arsenalet vil heve konfliktnivået, komme i drift mot atomkrig.

Dersom vi ser for oss et atomkappløp som ender opp med atomvåpen på begge sider av konfliktlinjen mellom sjia og sunni, og Israel på en tredje linje, kommer det på toppen av krigsscenarioet en vedvarende risikofaktor for tekniske og menneskelige feil, som kan utløse atomkrig. Herunder vil det også være risiko for uautorisert bruk, og ikke minst økt risiko for at terrorgrupper som Hezbollah og Hamas kan få hånd om atomvåpen.

For å unngå en alvorlig opptrapping av konfliktnivået i Midtøsten, er konklusjonen innlysende: Resten av verden må sette en effektiv stopper på Irans atomprogram.

Erkjenner man dette fremstår avtalen med Iran som et tilbakeslag for verdenssamfunnet. Avtalen bærer preg av en skjult agenda, der det viktigste har vært å få verden til å tro saken i prinsippet er løst. Men ettergivenhet ovenfor Iran vil tvert imot fungere motsatt, som en startpistol for et nytt atomkappløp.

For Israel har det hele tiden vært en enorm belastning å skulle ta ut Irans atomprogram alene. Saudi-Arabia har gitt grønt lys fra sin side, men regimet har avstått fra aktivt å delta i et israelskledet angrep. Dette har hatt rot i flere forhold, sikkert også vegring mot å svekke alliansen med USA.

Bildet på bakken har imidlertid endret seg. Den gamle fienden Saddam Hussein er borte, og den kalde krigen mellom sjia og sunni har blitt varm. Forholdet mellom Saudi-Arabia og USA har kjølnet under Obama, og avtalen med Iran er utvilsomt et slag i ansiktet for saudiregimet. Utviklingen videre kan få Saudi-Arabia til å finne det tjenlig å ta ut Irans atomprogram, i en felles aksjon med Israel, som et alternativ til selv å skaffe seg atomvåpen.

Tilbake til ayatollaens statskupp i 1979 ville en fremtid der Irans sjiaregime tillates å utvikle atomkapasitet blitt betraktet som en vel overdreven sanfiction horror. I 2015 gjør USA, Russland, Kina, Frankrike, Storbritannia og Tyskland fantasigrøsseren til hard fakta, med Jaglands nobelprisvinner som initiativtager. Glemt er åpenbart Obamas tale i FN og hans ønske om å arbeide for en verden uten atomvåpen.

Noe, som i denne konteksten er makabert, har i tiden mellom 1979 og 2015 åpnet for at også vestlige ledere er villige til å ta ekstrem risiko med et uforutsigbart og uforandret islamistregime, som allerede truer med bruk av nettopp atomvåpen!

Det som kreves i vår tid er at forhandlinger kan knyttes til dialog, og toleranse for ulike oppfatninger rundt hva som faktisk kom ut av samtalene, et krav islamistregimet i Iran med stor glede og entusiasme imøtekommer.

Etter de tendiøse forhandlingene var gleden så stor på Irans side at en regimepamp lovet folket å finlese sharia for om mulig å gi kvinner anledning til å være tilskuere på fotballkamper. I jubelen gis det en stakkars stund plass til å slippe gjennom filteret en tanke utenom det vanlige. Vi får håpe vedkommende med den progressive ideen ikke havner på lista til Amnesty International. Dette lille intermessoet forteller oss imidlertid noe om hvor regimet befinner seg på den mentale skalaen.

En annen sak er sammensetningen av samtalegruppen. Hvorfor dro Obama med seg Russland på møtet? Putin har jo ellers mistet all troverdighet. Forklaringen må være at Obama vet Russland og Kina allerede i utgangspunktet er villige til å gi Iran slakk. Tyskland har for øvrig også økonomiske interesser i Irans vanvittige målsetninger. Og Israel, som i høyeste grad er part i dette, fikk ikke være med på møtet, kun Iran. I realiteten dreide ikke møtet seg om å komme frem til en avtale som sikrer verden mot et Iran med atomvåpen. Om det var målet ville ikke Obama trukket inn Russland og Kina. Møtet var en samling av stormakt for å gi Obama mandat under bordet, ikke rettet mot Iran, men finurlig rettet mot Israel, for å avskrekke Israel fra et mulig soloangrep på Iran.

Opplegget kan imidlertid rakne, siden avtalen bærer preg av å være en kladd, knabbet fra en ubevoktet bossbøtte. Enkelte mener Obama har skrevet seg selv en rammeavtale, som passer til å skyte på Kongressen med. Så når seksløperen stikkes i hylsteret kan han vaske sine hender, og insinuere at hans politiske motstandere vil ikke fred, bare krig. Derfor kom det ubeleilig for Obama at selv Hezbollahs islamistiske leder Hassan Nasrallah på syrisk tv takket for avtalen, og gjorde samtidig subtilt oppmerksom på veien videre, i konflikten med Israel.

Iran har investert betydelige deler av sine oljeinntekter i atomprogrammet, samt andre våpensystemer. Blant annet er det utviklet en langdistanserakett, som kan nå mål i Europa (Soumar Cruise Missile). Suksessivt med påstått fredelige atomambisjoner, er det altså investert svært mye i å utvikle missilvåpen, som ”tilfeldigvis” egner seg utmerket til å levere atomstridshoder. Og det er ikke et grått og diffust CIA avslørt satellittbilde, med pomp og prakt stiller ayatollaregimet ut rakettvåpenet til allmenn beskuelse i Teheran. Forsvarsministeren kaller våpenet et avgjørende skritt mot en fremtid der Iran besitter ”avskrekkingskapasitet”, med andre ord atomvåpen.

Neste gang dialogbrødre møter islamistbrødre for å pusle med en fredsavtale, bør det vurderes seriøst å legge selve møtestedet til München. Denne byen har erfaring fra tidligere hva angår politiske toppmøter mellom parter der dialogparten påtar seg rollen som blind, døv og dum, for å få ”fred i vår tid”.

 

ANNONSE
Liker du det du leser? Vipps noen kroner til Document på 13629