Innenriks

Utenriksminister Børge Brende (H) har vist en udelt begeistring over atomavtalen med Iran, og norske medier følger opp. Systemkritikk og spennende analyser er som vanlig mangelvare i norske medier. Det var derfor interessant å lese eksil-iraneren, Amir Taheris analyse av avtalen i New York Post, og som Documents redaktør gjorde kjent for et større norsk publikum her. Det var tankevekkende å lese om hvordan den iranske versjonen skiller seg fra den amerikanske både i lengde og innhold.

Nå skal man ikke beskylde norske medier generelt, eller Adresseavisen spesielt for i utrengsmål å bedrive dyptpløyende og interessante politiske analyser, men valgte vinklinger kan være interessante sett fra andre perspektiver. Det var det som slo meg da jeg leste tirsdagens leder, Atomavtalen gir fredshåp  (Adresseavisen, 07.04.)

I lederen siteres Børge Brende på at gjennombruddet i forhandlingene fra skjærtorsdag er et viktig skritt mot en endelig avtale som skal sikre at Irans atomprogram kun brukes til fredelige formål. Hvis dette er så sikkert, hvorfor er da Israel, Kuwait og Saudi-Arabia svært  kritiske? Dette faktum bør Adresseavisen forsøke å gi et svar på – istedenfor å harselere med Israels statsminister.

Særlig Israel, men også Kuwait og Saudi-Arabia, er svært kritiske. Israels statsminister Benjamin Netanyahus første reaksjon var at avtalen vil øke Irans aggresjon og terror. Gang på gang har han fordømt forhandlingene, og nå fordømmer han rammeavtalen. Det gjør han i møte med verdens mektigste unioner: EU, Russland, Kina og USA som har lagt premissene uten at Irans ledere har tapt ansikt.

Adresseavisen påstår at økt handel er den viktigste veien til fred og antyder at mer handel med Iran vil skape en fredeligere region.

Uten internasjonale sanksjoner kan Iran reise seg igjen som en økonomisk stormakt – ikke som et nytt persisk rike – men kanskje som et bidrag til en fredeligere region.

Handel er blitt den viktigste veien til fred.

Så hvordan forklarer Adresseavisen massehenrettelsene i Iran som skjedde gjennom hele 1980-tallet og som kulminerte ved tiårsjubileet for den islamske revolusjonen i 1989? Hva er Adresseavisens forklaring på denne brutaliteten fra regimets side mange år før FNs sikkerhetsråd innførte sanksjonene i 2006? Og våger Adresseavisen å møte mødrene fra Khavaran? Khavaran, denne minoritetenes gravlund i Teheran, der mødre (og andre) i fortvilt desperasjon med bare hender har gravd opp levninger fra sine kjære fra massegravene i området. Iranske myndigheter stengte adgangen til Khavaran i 2003-2004, og senere vandaliserte de hele gravlunden i håp om å slette ethvert spor fra massegravene.

Krigen mellom Iran og Irak som varte i åtte år, og som blant annet skyldtes regionens redsel for et sterkt Iran og en spredning av den sjiamuslimske revolusjonen – er et perspektiv Adresseavisen ikke berører. Krigen begynte 25 år før FNs sanksjoner.

Og kan Adresseavisen tro at Neda og andre som ble skutt av sine regime-tro landsmenn under den grønne revolusjonen i 2009 hadde levd om handelen var større? Kan Adresseavisen tro at økt handel vil få ayatollah Khamenei til å endre sine planer om å utslette Israel?

Hvorfor unnlater man å si noe fornuftig om Netanyahus krav om at avtalen må inneholde et punkt om Irans anerkjennelse av Israel og staten Israels rett til å eksistere? Adresseavisen kritiserer Netanyahu, men bør i stedet sette Obama til veggs som mener et slikt krav er en fundamental feilbedømming

President Obama says it would be a «fundamental misjudgment» to condition a nuclear deal with Iran on the country’s recognition of Israel.

En fundamental feilbedømming å garantere for jødenes hjemland? Det er sannelig grunn til ettertanke på 75-årsmarkeringen 9. april.

 

 

Mest lest

Heller Somalia enn Vadsø

Den ubehagelige realiteten