Kommentar

De tre aktørene smiler fordi de deler noe: En tro på at motsetningeen mellom diktatur og demokrati er opphevet under globalismens himmel. De er enige om at Donald Trump truer denne forestillingen. De håpet medienes daglige propagandastorm skulle male ham i stykker. Men det motsatte har skjedd: Trump fremstår som kløktigere og mer fremsynt. Hans oppsigelse av atomavtalen virker riktigere nå enn da det skjedde. USA gjør ting i riktig rekkefølge: Nasjonal sikkerhet og nasjonal industri, sikring av grensene. Et sterkt forsvar. EU har ingen av delene, blir utydelig og unnfallende. Kontrasten er slående. I denne situasjonen velger en norsk utenriksminister med en tysk kollega ved sin side å gå ut med at Norge nå følger EUs linje. Bildet er fra Lørenskog 14. juni 2016 F.v.: EUs høyrepresentant Federica Mogherini, utenriksminister Børge Brende og Irans utenriksminister Mohammad Javad Zarif holder pressekonferanse i forbindelse med fredskonferansen Oslo Forum på Losby Gods utenfor Oslo. Foto: Håkon Mosvold Larsen / NTB scanpix

Iran har ikke så mange kort igjen å spille, men satser alt på ett kort: Krig eller fred. Iran truer både skipstrafikken gjennom Hormuz-stredet og varslet mandag at det går ut av atomavtalen om ti dager.  Det er et usedvanlig dumdristig spill. USA kaller det «nuclear blackmail».

President Hassan Rouhani sa de gjerne overholder avtalen, men da må de andre gjør det samme. Det er uklart hvem han mente.

Iran har forventet at EU kommer med et motsvar til USA: Det har ikke kunnet akseptere at USA forlot avtalen, men forventet en kompensasjon fra EU. Særlig når USA begynte å stramme sanksjonsgrepet. Iran ser ikke ut til å forstå at EU ikke har noe å stille opp mot USA: Hverken militært eller finansielt.

Et tyrannisk regime tenker annerledes enn det åpent samfunn. Da USA varslet at det ville gjeninnføre sanksjoner, trakk flere store europeiske selskaper seg ut av Iran. Det oppleves som et forræderi av Teheran. Hvorfor kunne ikke Brussel stanset dem?

Denne impotensen provoserte Teheran. De følte seg sviktet.

Siden den gang er grepet blitt strammere og nærmer seg et kvelertak.

The economy contracted some 4% in 2018 and is projected to shrink as much as another 6% this year. The currency is plummeting. There are reports of price spikes, shortages of food and medicine, and reduced financial transfers to Hezbollah and various militias central to Iran’s attempts to exert influence around the region.

Trump lammer Irans evne til å projisere makt. Det var USA som fyrte opp under Irans stormaktsambisjoner da de veltet rivalen Saddam Hussein. Iran visste at Irak dermed var deres. Amerika forærte dem et stort oljerikt land og gjorde korridoren til Middelhavet mulig. Også borgerkrigen i Syria bød på muligheter til å øke innflytelsen i Midtøsten.

Obama hadde vist seg ettergivende og medgjørlig. Han ville ha en avtale for enhver pris. Han var til og med villig til å inngå en avtale uten at Iran behøvde frigi alle amerikanske fanger/gisler. I stedet sendte han en jumbojet full av kontanter. Penger regimet brukte til å finansiere sine eventyr i utlandet.

JCPOA  – atomavtalen – var USAs andre store gave til Iran. Iran slapp å innstille rakettprogrammet og det var ingen restriksjoner på utenlandsk innblanding. Etter ti år kunne Iran restarte atomprogrammet. En vinn-vinn for Teheran.

Selv liberalere som Richard Haas innrømmer nå at avtalen var mangelfull.

Obama svekket USAs innflytelse i Midtøsten gang på gang: Han sa kjemiske våpen i Syria var en rød linje. Da angrepet kom og David Cameron fikk nei av parlamentet til å bli med på en straffeaksjon, ombestemte også Obama seg.

USA var ikke lenger USA.

Denne unnfallenheten ga mullahene blod på tann. De trodde alt var mulig.

Så kom Trump.

Trump har gjort dem usikre. Sanksjonene gjør at økonomien blør mer enn regimet tåler. Men i tillegg har Trump gått etter regimets maktinstrumenter, selve søylene regimet hviler på: Ved å erklære Revolusjonsgarden for en terrororganisasjon har Trump vist hva soft power kan utrette. Nå blir det straffbart å handle med en institusjon som er en stat i staten. Mullahene er ikke populære lenger. Deres makt hviler på institusjoner som både dekker sikkerhet og økonomi: Revolusjonsgarden er en stor eier i næringslivet, på samme måte som Folkets frigjøringshær i Kina. Men for å ivareta rollen må Revolusjonsgarden ha albuerom. Det mistet den da USA stemplet den som en terrororganisasjon.

Det er den, men garden er også noe mer: Den er en stor økonomisk partner og utenrikspolitisk aktør. Den har derfor mange relasjoner til utenlandske interesser.

Disse ble brått og brutalt revet over.

Sin egen verste fiende

Hvis Teheran hadde vært en rasjonell aktør ville det forstått at den klokeste strategien ville vært å anlegge en forsonlig tone. Men et religiøst diktatur mangler den evnen. Iranerne er smarte mennesker, men shia-diktaturet har gjort dem dumme. Iran har mistet venner og demonstrert selv for de som gjerne vil være det, at de ikke er til å stole på.

Likvideringene i Vest-Europa er stupide handlinger. Å la Hizbollah lagre materiale til bomber på Kypros og i Storbritannia, samtidig som forhandlingene om atomavtalen pågikk, vitner om en utrolig «recklessness», en blanding av dumdristighet og hensynsløshet.

Iranerne spiller ut de to siste kortene: Å true skipstrafikken og atomavtalen. Begge er spilt ut på en måte som får Iran til å tape.

EUs makt er også bløff

Når EUs Federica Mogherini sier at hun ikke vil kommentere på trusselen om å trekke seg fra avtalen om ti dager, men vil avvente Atomenergibyrået i Wiens rapport, viser hun at hun at EU er svakt og handlingslammet.

Storbritannia var klar: Hvis Iran gjør alvor av trusselen er «all options on the table».  Det er slik man driver diplomati hvis man vil oppnå noe: Klare meldinger i en alvorlig situasjon. Ikke vingling. En ting vil være at FN gjeninnfører sanksjoner. Implisitt ligger også en trussel om militærmakt hvis Iran fortsetter å true internasjonal skipsfart.

Britene markerer seg i strid med EU og er allerede på vei ut av unionen.

Iran hadde kanskje kalkulert med at det hadde mer å spille på: At EU ville kunne danne en motvekt til USA.

Det er overhodet ikke i stand til å forestille seg at regimet og EU har noe til felles: Begge bygger på sviktende forutsetninger.

 

Støtt Document

Du kan enkelt sette opp et fast, månedlig trekk med bankkort:

Eller du kan velge et enkeltbeløp:

kr

Du kan også overføre direkte til vårt kontonummer 1503.02.49981

Vårt Vipps nummer er 13629

For Paypal og SMS se vår Støtt Oss-side.