Sakset/Fra hofta

Iranerne er dyktige forhandlere, så lenge motpartens premisser er transparente. Obama kunne de lese som en åpen bok. Det kan de også med EUs utenriksansvarlige, Federica Mogherini. Her med utenriksminister Mohammad Javad Zarif i Brussel 25 april. Foto: Stephanie Lecocq / Reuters / Scanpix

Emmanuel Macron sier på tampen av USA-besøket at hans inntrykk er at Trump kommer til å trekke USA ut av Iran-avtalen 12 mai og gjeninnføre sanksjoner.

Macron har forsøkt å overtale Trump til istedet å gjenåpne avtalen og forsøke å få Iran med på å inkludere rakettprogrammet og regional innblanding.

Men ingen vet hvordan iranerne vil reagere. Signalene derfra virker sinte. Det kan være posturing, for å skremme. Men deler av Irans maktapparat virker å ha en opplevelse av at de er så sterke at de kan trosse USA.

Syria har skapt et kaos som Iran vet å svømme i, slik de gjorde i Irak.

Iran trenger ikke ta de hensyn som USA må gjøre: De kan lokke eller tvangsrekruttere unge menn i Pakistan og Bangladesh og bruke dem som kanonføde.

Klassekampen har i en serie artikler hisset seg opp over at Norge har trent soldater som ikke bare har kjempet mot IS, men også mot Assad. Man kan ikke unngå den konklusjon at Klassekampen mener det illegitimt å kjempe mot Assad.

Assad har kjempet mot IS, anfører redaktør Bjørgulv Braanen.

Sansen for Assad er utbredt på venstresiden.

Det opereres med en standard for USA og en annen for USAs fiender. Sympatien bikker mot USAs fiender.

Europa har sikkerhetspolitisk kastet inn håndkleet.

Macron forsøker å overtale Trump både når det gjelder Iran, Paris-avtalen og WTO. Han hevder at de transnasjonale organisasjonene risikerer å rakne, og at de autoritære statene vil utnytte tomrommet.

Men Macron er multikulturalist. Han har vansker med å forstå at det er multikulturalismen som har gitt Kina og Russland en åpning.

Trump har ristet treet nok til at andre ledere er blitt usikre på hvor de har ham.

Men da må han være konsistent og ikke forlate posisjoner USA trenger for å være en regional spiller. Kunngjøringen om at USA skulle trekke seg ut av Syria var ubetenksom og direkte stupid.

Trump utfordrer de autoritære regimene, enten det er Erdogan, Putin eller mullahene.

Sergej Skripal var en prøveballong, etterfulgt av gassangrepet i Douma. Begge tester siviliserte staters tålegrense.

Når Trump stiller seg i spissen for en koalisjon som slår tilbake, er det en handling som forplikter, f.eks til å beskytte kurderne. USA kan ikke bare walk away.

Det Trump oppdager er ikke mission creep, det er ansvaret ved å lede i en kaotisk og brutal verden hvor ulvene står klare til å slå til hvis du viser svakhet.

For Obama-linjen er det vanskelig å innrømme at Trump har sett noe riktig: At dialog-linjen var en direkte oppmuntring til selvtekt og ran av stater og mennesker.

Det finnes en sammenheng mellom Trumps diplomati overfor Nord-Korea og Iran-avtalen. Trump balanserer. Begge de to regimene følger med på hva som skjer og forsøker å lese situasjonen.

Trump har fått dem til å miste balansen. Kim Jong Un er på glid. Han skal møte sin sør-koreanske kollega, Moon Jae-in, på sørkoreansk grunn fredag. Det er historisk. En av våre fremste på Sørøst-Asia, Stein Tønnesson ved Institutt for fredsforskning (PRIO), klarer ikke å gi Trump æren for at Nord-Korea viser nye takter. Det er Sør-Koreas fortjeneste, mener han.

Han mener fredagens toppmøte vil være viktigere enn det forestående møtet mellom Kim Jong-un og USAs president Donald Trump om noen uker. Det møtet vil ifølge Tønnesson i all hovedsak dreie seg om Nord-Koreas svært omstridte atomprogram.

– De kommer enten til ikke å bli enige, noe som vil bety en ny krise, eller de blir enige om en avtale der Nord-Korea går med på å oppgi sine atomvåpen mot at USA hever sanksjoner, sier han.

Avgjørende

Men en slik avtale er i seg selv lite verdt, påpeker Tønnesson.

– Det er møtet mellom Moon og Kim som vil avgjøre om en avtale mellom Kim og Trump kommer til å overleve, slår han fast.

Asia-forskeren mener det først og fremst er Sør-Koreas president som har æren for at tilnærmingsprosessen er i gang.

– Han gikk til valg på en tilnærming til Nord-Korea og vant. Det er han som har drevet fram hele prosessen, konstaterer han.

Tønnessons politiske antipater trumfer hans forskerrolle. Kim Jong Un var ved å psyke ut nabostatene med sine raketter og atomprøver. Uten amerikanernes faste hånd, f.eks John Mattis fåmælte ord om at USA mente alvor, ville Little Rocket Man neppe snudd.

Trump har endret premissene for amerikansk diplomati. Det burde ikke være vanskelig å se. Macron deltar, frivillig eller ufrivillig, i Trumps forestilling når han sier at Trump vil trekke seg ut av Iran-avtalen. Mullahene blir usikre, slik Kim Jong Un ble det.

Diplomati uten en troverdig avskrekking er ikke diplomati, det er langsom underkastelse.

Det har liberalerne ennå ikke forstått, men autoritære ledere tar budsapet.

Derfor kan Trump bli en stor president.

 

Macron Warns of Heightened Tensions if U.S. Exits Iran Deal

Bestill Douglas Murrays bok “Europas underlige død” fra Document Forlag her!