Nytt

Utenriksminister Rex Tillerson på pressekonferansen han holdt på Palm Beach International Airport om Syria, Xi Jinping og Nord-Korea. Tillerson har hendene fulle, men var fattet. De kom til å ta opp flere ubehagelig ting med den kinesiske presidenten. Foto:Joe Skipper/Reuters/Scanpix.

Medienes oppfatning av Trump er så skjev at de ikke forstår hva som foregår. Plutselig er det Syria – Russland og Nord-Korea – Kina på én gang.

Mediene tror hele tiden de er så mye smartere enn Trump. Om møtet med Xi Jinping heter det at vi får være glade hvis det sklir gjennom uten skandaler. Trump stiller svakt, heter det. Aversjonen mot Trump omsettes i sympati med er kommunistisk diktatur.

Både Assad og Kim Jong-un er tyranner som hver på sin måte truer internasjonal stabilitet. Syria-krigen har vart i seks år og Assad så ut til å vinne, takket være verdenssamfunnets passivitet. Russland har fått lov å «hjelpe» Assad på sin måte, dvs ved bombing av sykehus og infrastruktur. Selv når han har vinden i ryggen slipper Assad løs nervegass. Det forteller noe om hvem han er. Verdenssamfunnet har forsøkt å ignorere det, men Assad har tvunget verdenssamfunnet til å ta et valg. Rex Tillerson sa det klart og tydelig: Assad gotta go.

USA forsøker å sette sammen en koalisjon som skal løse oppgaven. Den største bøygen blir Russland. Hvordan vil Putin reagere hvis han mister sin springer? Kan han tillate det?

USA er fortsatt USA. Det er som Tillerson, Trump, Mattis og de andre har reist seg og sier: Nå slutter vi med dette tullet. Nå er det alvor.

Hvis USA virkelig mener hva det sier vil trolig Putin trekke til seg klørne. Han vet han ikke har en sjanse.

Hva med Kina? Hvis Kina forstår at USA mener alvor vil også Kina bøye av.

Under Obama har Kina kunnet velge: Det vil heller ha et Nord-Korea som er atommakt enn et forent Korea i allianse med USA. Det sier noe om hvilke risiki Kina er villig til å utsette verdenssamfunnet for. Kim Jong-uns oppførsel viser at det kan ikke USA tillate.

Derfor kommer Trump trolig til å gi Xi Jinping et ultimatum: Tving Nord-Korea i kne eller vi kommer til å gjøre det, på vår måte.

Det er mye å vinne på begge scenerier. Ved å straffe Assad viser USA at det finnes grenser som ikke må overskrides. Det var hva Obama også sa, men da det kom til stykket unnlot å håndheve. Hvis USA straffer Assad kan Trump vise at han er en bedre president. Det finnes åpenbart en konkurranse mellom dem.

Hva kan han konkret gjøre? Han kan ødelegge flyplassene disse flyene kom fra. Samtidig vil han gjenvinne noe av initiativet fra Putin.

Trump viste seg plutselig som en president med følelser og moralsk kompass.

Tillerson snakket om hva USA kom til å ta opp med Xi Jinping, og nevnte både menneskerettigheter og religionsfrihet.

Det virket som om han mente det.

Hvorfor kunne ikke Erna Solberg ha ventet til USA hadde etablert et nytt forhold til Kina og kommet inn på frakkeskjøtene til en ny administrasjon? I stedet fraskrev man seg retten til å krenke Kinas interesser, og Kina bestemmer hva de er.

Dermed må nordmennene være underdanige og konsentrere seg om å selge laks.