Kommentar

Bildet: Mike Pompeo ble godkjent som utenriksminister av Senatet torsdag. Noen demokrater mente han er for tøff. Men kanskje den virkelige grunnen er at de aner at det er det som skal til i dagens verden, og at Pompeo er mannen. Trump er ved å få sitt krigskabinett. Det får tyranner som Kim Jong Un til å tenke seg om. Sikkerhetspolitikk er ikke noe teselskap. Foto: Reuters/Scanpix

Den som har sett bilder av koreanere som får møte hverandre etter tiår med adskillelse og uvissthet, forstår noe om hvor dypt følelsene stikker.

-Vi er samme blod, sa Kim Jong Un. Koreanere har ikke «glemt» at de er ett folk. Spørsmålet er hva Kim kan tenke seg å gjøre med det.

Han er tredje generasjon i et familiedynasti. Han ble født til makten. Etter at han overtok har han oppført seg som en bortskjemt gutt som gjør som han vil. Hvis han misliker en av farens mest trofaste generaler, blåser han hodet av ham med luftvernskanon. Han avlivet sin egen halvbror på flyplassen i Malaysia.

Men det kan bli kjedelig å være diktator i et land hvor ingen kan utfordre ham. Kim kastet øynene på verdensscenen. Han liker oppmerksomhet.

Det fikk han med rakettene som fløy over Japan, og de interkontinentale som viste at de kunne nå USA. Kim fikk all oppmerksomhet fra USA. Med en ny president som viste helt andre lederegenskaper enn forgjengeren, ble Kim usikker: Prisen for atomvåpenene og rakettene kunne bli svært høy. Kanskje de kunne veksles inn i noe mer profitabelt?

Nord-Korea er økonomisk helt på hælene. Nøkkelen er Kina. Kim var i Kina med sitt eget tog for ikke lenge siden. Han må ha sondert hva Kina vil. Trolig ønsker ikke Kina at Kim skal drive brinkmanship, dvs strekke strikken lenger og lenger. Den kan ryke. Kina kan ha fortalt Kim at John Mattis ikke tuller. USA forbereder å slå ut Nord-Korea militært. Hva ville Kim sitte igjen med?

Atomvåpen er våpen som avhenger av avskrekking. Tror omverdenen at du er villig til å bruke dem? Hva er balansen mellom offensiv/aggressiv utenrikspolitikk og defensiv?

Til å være et lite land med små ressurser overspilte Kim sine kort. Han så hvordan det gikk med Saddam Hussein, Muammar Gadaffi. Både mullahene og Assad er under press. Atomvåpen er ikke noe sesam-sesam.

Kanskje han har tenkt: If you can’t beat them, join them!

Liberalere og venstresiden er mer opptatt av å frata Trump æren og det går så langt at de må devaluere den fremgang som har skjedd.

Det synes umulig for dem å forstå at en tyrann kan snu på en femøring og gå i en helt annen retning. Det er tyranniets prerogativ.

Kim synes å være mer på bølgelengde med Trump enn forgjengerne, Clinton, Bush og Obama, som trodde de kunne overtale nordkoreanerne til at de forsto Nord-Koreas interesser bedre enn dem selv. Dette kalles å være patronizing, nedlatende. Men liberalere har til denne dag ikke forstått hvorfor det ikke har vært de som lykkes, enten det var Assad, Putin, mullahene eller Kim.

De var overbevist om at Trump kom til å starte en atomkrig, at Kim kom til å bli fornærmet over å bli kalt Little Rocket Man.

Men Kim brød seg ikke. Han vil heller være en del av verdens jetset. Det er kjedelig å være diktator i et lutfattig land.

Bestill Douglas Murrays bok “Europas underlige død” fra Document Forlag her!