Kommentar

Bildet: Personkultus av familiedynastiet i Pyonyang. Foto: Damir Sagolj /Reuters/Scanpix 

Realiteten begynner å sige inn over amerikanerne: Det kan hende Kim Jong Un mener hva han sier. 62 % sier de nå føler at Nord-Korea utgjør en «deep threat» mot USA, et stort hopp fra 42 prosent i mai.

Det er som om Kim Jong Un er diktatoren fra helvete som kommer for å knuse illusjonene om at ingen tør utfordre USA og at USA derfor aldri trenger vurdere å bruke sin enorme slagkraft.

Kim Jong Un vil «call USAs bluff», han vil vise at USA er det Kina under Mao kalte USA: En papirtiger. En supermakt som ikke tør å bruke sine våpen er ikke en supermakt.

Alle vet at Vladimir Putin er en brutal fyr. Han har invadert Georgia, Krim og de opprørstøttede styrkene skjøt ned et malayisk fly med Grad-missiler. Brutaliteten på hjemmebane understreker også at vold ikke er noen hindring.

Vestlige demokratier har beveget seg i stikk motsatt retning: Alle skal sikres alle rettigheter hele tiden. Alle har rett til å bli sluppet inn som greier å ta seg til Vesten, og de nyter godt av alle rettigheter med en gang. Litt forenklet, men det er det bærende prinsipp. De såkalte sancutary cities i USA tillater illegale immigranter å slå seg ned, no questions asked. Byene utleverer ikke opplysninger om dem til føderale myndigheter. Men de vil gjerne ha pengene. Det har vært mange historier om utviste illegale som begår forbrytelser når de vender tilbake. I Europa har vi alle terroristene som viser seg å være avviste asylsøkere som likevel har kunnet bli. Sikkerhetsproblemene er enorme, likevel tas de ikke tak i.

Dette har med en mentalitet å gjøre: Om at man kan få alt på en gang, at samfunnet er en free lunch. At friheten ikke har noen omkostninger.

Alle de autoritære regimene og diktatorer, fra Putin, til Xi Jinping, til Bashar al-Assad, Recep Tayyip Erdogan, Duterte har en ting til felles: De tror ikke på friheten og de følger ikke de reglene som Vesten har satt opp.

De går tvert i mot i clinch med Vesten og forsøker å påtvinge oss deres regler.

EU representerer toppen av denne utviklingen. Krisen som bygger seg opp i Europa er derfor mer alvorlig enn den i USA. Europa har mer eller mindre redusert sitt forsvar til symbolsk nivå. De som styrer Europa er preget av pasifisme og appeasement: Dvs de tror det går an å blidgjøre voldsmennene. Bare man viser godvilje og bruker dialog er alt mulig.

Syria viser noe annet. Krigen i Jemen viser noe annet. Truslene mot Qatar viser noe annet.

Barack Obama hadde så høye tanker om seg selv at han trodde han kunne få Iran til å innstille sitt atomvåpenprogram. Iran la det på is og mottok tonnevis med penger. Men under forhandlingene ble det tydelig at Obamas mantra om at all options are on the table, var bare ord. Det var aldri noen reell trussel mot Iran. Selv ikke når amerikanske soldater ble ydmyket på dekket av en iransk kanonbåt. Det hadde ikke skjedd i dag.

Men Kim Jong Un er en uforutsigbar spiller. Han trumfer hele tiden Trumps retorikk. Ikke før hadde Trump truet med «ild og vrede hvis like verden aldri har sett», før Kim Jong Un truet med å slå ut basen på Guam hvor de amerikanske bombeflyene som fløy over Korea-halvøya, kom fra.

Truselene er spesifikke og de understrekes av rakettoppskytinger som kommer stadig tettere. Ingen tør lenger å ta sjansen på at Kim Jong Un bløffer.

USA må innkalkulere det umulige: En krig med atomvåpen.

USA har sagt at Iran aldri skulle få atomvåpen. De har sagt det samme om Nord-Korea.

Det vi nå ser er resultatet av 20 år med forhandlinger. Nord-Korea har ikke brydd seg om å følge inngåtte avtaler. Presidentene Cliinton, Bush II og Obama lot det skje.

Vil Russland og Kina gå med på at USA retter et preventivt angrep mot Nord-Korea? Det er umulig å se inn i disse regimenes kalkulasjoner. De ønsker ikke Vesten noe godt, men de er heller ikke interessert i ragnarok.

Det kan se ut som om Kim Jong Un tester verdens nerver og at han nyter det.

Han er tredjemann i en rekke som ser på seg selv som den oppadgående sol.

Men gjorde ikke Mao også det? Hva slags kultforestillinger er det disse regimene har? Mao hadde ingen skrupler med å ofre millioner for sine grandiose planer.

Hvorfor skulle Kim Jong Un bry seg om å ofre japanere, sørkoreanere eller amerikanere?