Bildet: Det er ikke ofte en fotograf fanger Trump unaware. Trump bærer en maske og mediene liker å karikere den. I lang tid var det bare negative bilder av ham. Carlos Barria har tatt dette bildet på Air Force One på vei til Palm Beach 3. februar. I billedteksten heter det at flyet befant seg over Sør-Carolina. Foto: Carlos Barria/Reuters/Scanpix

Donald Trump har allerede oppnådd en god del. Han har fått venstresiden og de liberale til å vise hvem de er og hva de står for: At de har ført vestlige samfunn inn på en kurs som vil ødelegge dem. For dette kan de aldri tilgi ham. De har gått til krig mot ham og fører den hver time på dagen.

Faren for mediene og den politiske klassen er at borgerne ser sammenhenger de ikke skal se: De ser behandlingen Marine Le Pen får i valgkampen: Hun trekkes for retten, det rettes anonyme anklager mot henne, absolutt alt som kan graves frem blir gravet frem. En fungerende partileder må gå av, en borgermester trekkes for retten fordi han tvitret at 91 % av elevene var muslimske. Det er en del av den store «replacement» av befolkningen som foregår, utskiftning av. befolkningen. Borgermesteren sa det var et problem. For det er han dømt.

Å fornærme islam har lenge vært farlig i Europa. Nå blir det straffbart å beskrive de faktiske forhold, å sette navn på det som foregår rundt oss.

Som en skrev: Sannheten er den nye fake news.

Hvis dette stemmer har vi et stort problem.

Ingen vil stille Østerrikes president Van der Bellen for retten for å si at alle kvinner i fremtiden bør gå med hijab i solidaritet med muslimske kvinner. Når han møter kritikkk sammenligner han det med danskene som satte på seg jødestjerne under krigen i solidaritet med jødiske medborgere.

Det er mange Van der Bellen i Europa, han er representant for en politisk ideologi som er følelsesbasert. De har snart ingen argumenter igjen, for de taper dem dag for dag. Men følelsene består og de blir sterkere.

Det som kommer frem bærer mer og mer preg av hysteri. Ellers sindige mennesker sier og skriver det rene sprøyt.

Trump er blitt samlingspunktet for vrøvlet. Kommentatorer som kunne skrive fornuftig om f.eks Hellas og eurokrisen, som Aftenpostens Ola Storeng, skriver nå det rene sprøyt når han skal oppsummer de første 100 dagene.

Det er ikke bra. Ikke for Aftenposten, ikke for norsk offentlighet som tvangsfores med sprøyt så det er til å dø av, – vår oppfatning av verden blir som absurd teater – og ikke for tilliten og transparensen i samfunnet. Vi blir gående rundt som bedøvede i et tåkelandskap. Vår oppfatning av Amerika blir av et fantasiland produsert av den politiske klassens indre demoner.

Antipatien mot Trump og alt han står for er så sterk at tysk publikum gir synlige uttrykk for mishag når presidentens datter deltar på en kvinnekonferanse i Berlin. Der satt hun på podiet med Pengefondets Christin Lagarde og publikum buet. Har tyskerne glemt hvem som reddet dem fra nazismen? Tror de de nå er moralsk overlegne?

Det er det den nye univeralismen gjør. Den gir de post-nasjonale, unge, fremadstormende en følelse av å være på parti med historien. Trump og hans sort er det motsatte: De tilhører fortiden. Eller som en skribent i minervanett.net sa etter 9. november: -Disse hvite skulle vært døde for lenge siden. De er dinosaurer.

Ivanka ser ut som dem, men er lojal mot sin far. Derfor skal hun tuktes. Det streifer ikke publikum at deres mishag kan komme til å koste dem noe.

Det forstår heller ikke Aftenposten som er blitt som en tantete SV-avis.

Hvis Vest-Europa fortsetter å demonstrativt vise sin forakt for Trump kommer det til å få politiske følger. Trump har temperament. Hvis datteren kommer hjem og forteller om mangel på elementær høflighet, så blir det ikke glemt. Noe annet og mer alvorlig er når disse episodene når ut til amerikanerne.

Obama ble ydmyket av både russerne, saudierne og kineserne. Da glattet amerikanske medier over. Han var deres gutt. Men med Trump er det motsatt: Der triumferer mediene: Se, vår president blir ikke engang respektert i utlandet av våre allierte!

Det kan være de forregner seg. Det kan være velgerne ikke deler deres skadefryd. Det kan være det er noe den politiske-kulturelle klassen – særlig innen medier og Hollywood – senker seg ned på et nivå som vanlige amerikanere holder seg for god til. De trekker kanskje den slutning at det er de som blir vist manglende respekt.

Den slutning kan de komme til å trekke hvis de ser at Trump står opp for Amerika og gjør de rette tingene, og at disse tingene for en stor del er å rette opp feil Obama gjorde.

Trump viste en moralsk nerve i Syria som Obama ikke hadde. Det er denne nerven som har gjort USA til leder av den frie verden. Det sanne USA er ikke corporate Amerika, det er en moralsk fiber. Trump viste at han hadde den. Siden har han kalt Assad et «dyr». Derfor har forholdet til Putin aldri kunnet bli hjertelig. Assad er hans klient.

Nå står Trump overfor en babyface-diktator i Nord-Korea. Ekspertene anslår at Nord-Korea produserer en atombombe hver 6-7 uke. Kim Jong Un går rundt med en disco-kule i hånden. Ekspertene tror at det kanskje er en krympet atombombe. Hva er en babyface-diktator i stand til som går rundt med en atombombe?

Dagens situasjon begynte med Bill Clinton i 1994. Siden har presidentene kicked the can down the road. Nå står USA plutselig ved en grense, hvor det må velge. Ta en konfrontasjon nå eller risikerer nukleær utpressing om få år, a la Spectre i James Bond-filmene?

Pakistan har produsert mange flere atombomber, men sikkerheten rundt dem skal ikke være trygg. Assad forsøkte å bygge atombomber ved nordkoreanernes hjelp. Det er ikke lenge siden Israel bombet anlegget.

Iran har målsetninger som destabiliserer Midtøsten og vil nå dem som atommakt.

Det er bare USA som kan stanse disse bandittstatene.

Verden har ikke helt våknet til erkjennelsen av hvor kaotisk verden er blitt.

En supermakt som ikke våger å gå til krig er ikke lenger en supermakt.

Under Obama sa administrasjonen: All options are on the table. Men vi forstår nå at det var bare tomt prat. Det var aldri aktuelt for Obama å bombe Iran.

Hvis USA skal gjenvinne den troverdige avskrekking som en supermakt må ha, må Trump være villig til å gå til krig. Han kan ikke bløffe.

Det er regningen etter den mest liberale presidenten noensinne.

Sosialister er flinke til å bruke andres penger.

Liberale til å bruke andres frihet.

Det er en herkuleansk jobb å rense opp i «stallen» etter Obama.

Makt og frihet henger sammen. Det var det Obama trodde han kunne oppheve.

Kombinasjonen av makt og frihet gir autoritet.

Det er denne de liberale og venstresiden gjør alt for å ødelegge. De er antiautoritære fortsatt.

Men vi – vanlige mennesker – kan gjøre noe for å gjenreise autoriteten.

Autoritet eksisterer nemlig bare når den anerkjennes nedenfra.