Kommentar

Analysen man presenterer av situasjonen i Midtøsten, sier mye om hva man står for og hvem man er. Midtøsten er ikke lenger noe langt borte, men noe nærværende. Det merkes på analysene.

Den arabiske revolusjonen snur opp ned på vante forestillinger. Det hadde gjort seg om mediene i større grad erkjente at de ble tatt på sengen like mye som alle andre. I stedet later man som om man har forklaringene klare, og i disse forklaringene ligger en god del omskriving av historien.

Hosni Mubarak får plutselig merkelappen diktator, og Muammar Gaddafi blir både diktator og tyrann. Gaddafi fortjener det, men heller ikke han er blitt omtalt på denne måten av mediene tidligere. Han var en del av landskapet og akseptert som et faktum, noe man måtte forholde seg til.

Statoil er inne i Libya, men vi kan ikke huske noen norsk avis som gjorde dette til et moralsk spørsmål. Ikke en gang tilstedeværelsen i Iran er blitt det.

Så når VG blåser seg opp og moraliserer over Vestens unnfallenhet og kynisme, er det like mye seg selv man slår på munnen.

Men det stopper ikke der. VG går på lederplass voldsomt ut mot vestlig hykleri. Det er så å si et moralsk underskudd som nå straffer seg. Da er vi over i den moralske selvpiningen og skyldfølelsen som gir uttelling for Vestens motstandere. Da blir den arabiske revolusjon en spydspiss man kan spidde vestlig dobbeltmoral med. Men er ikke dette hva venstreradikalere og islamister har sagt i alle år?

VGs leder onsdag 23. februar heter Unnfallenhet og åpner slik:

I altfor lang tid har despotiske arabiske regimer nytt godt av særlig USA og Europas sterke ønske om stabilitet.

Her gjør man Vesten – særlig USA – ansvarlig for arabisk despoti. Dette er ikke en gang en sannhet med mange modifikasjoner. Det er regelrett løgn. USA har måttet gå balansegang. Autoritære systemer fungerer annerledes enn demokratiske. Det er større grad av vilkårlighet. Det spesielle er at man har forholdt seg til USA, samtidig som man har tillatt og stimulert antiamerikanisme, og amerikanerne har ikke hatt noe valg. De har måttet finnes seg i det.

Relasjonene har gjennomgått flere rystelser. Under den kalde krigen kunne regimene spille på rivaliseringen mellom supermaktene. Moskva sto klar til å rykke inn og erstatte USA. Gamal Abdel Nasser allierte seg med Moskva. Sadat sparket russerne ut.

Historien er ikke en done deal. Slik VG og norske medier fremstiller det, er det Vesten som er 100 prosent ansvarlig for sine valg. De avveies aldri mot det muliges kunst. Da havner politikken i en moraliseringens hengemyr, som er villedende og som vekker lesernes harme og motvilje mot egne myndigheter.

Når regimene i Midtøsten veltes, velger norske lederskribenter å gi USA skylden for at de har sittet så lenge!

Det har nærmest vært opplest og vedtatt at det ikke er liv laga for demokratiske styrer i disse landene. Det kalles realpolitikk. Vi vet hva vi har, men ikke hva vi får. Det er mulig at vi samarbeider med en gjeng korrupte diktatorer, men det er i alle fall tyranner som spiller på vårt lag. Slik har vestlige politikere resonnert når de har snakket sammen langt unna TV-prosjektørenes skarpe lys.

Her blander VGs lederskribent sammen hummer og kanari. Det ene er demokratiets muligheter i Midtøsten, det andre er USAs politikk, som må balansere mellom støtten til Israel og et brukbart forhold til araberlandene. Krigen i -67 er et veiskille, fra da av ble USA Israels viktigste allierte. Denne alliansen er både strategisk og kulturell, og at USA har stått ved Israels side, har vært en av de viktigste pådriverne for demokratisering i Midtøsten.

En dag kommer araberlandene til å erkjenne dette faktum. Men det synes å ligge langt unna VGs og norske redaktørers horisont.

Støtten til Israel har kostet i form av et modus vivendi med de autoritære regimene. Hvis man skulle trekke frem noe oppsiktsvekkende og spektakulært ved USAs politikk, måtte det være det idealistiske islett: at man aldri har drømt om å ofre Israel.

Men for VG er alt kynisme og hykleri.

Det streifer ikke avisen at idealisme og realpolitikk kan fungere sammen.

Da George H. W. Bush smidde koalisjonen som kastet Saddam Hussein ut av Kuwait, var det nettopp et uttrykk for en slik blanding, som gjør USA til noe spesielt. Europa kunne aldri greid det samme, heller ikke moralsk, og derfor er det feil å slå de to sammen.

Tvert imot er det VG som bedriver hykleri:

Men Libya har klart det kunststykke å bli tatt inn i den internasjonale varmen etter selv å ha bedrevet internasjonal terrorisme, og i flere tiår støttet terror i ulike former verden over. Også det er utrolig.

VG «glemmer» at USA bombet Tripoli i 1986, som svar på bombeeksplosjonen på diskoteket La Belle i Vest-Berlin. Avisen glemmer også at USA innførte en boikott av regimet, som varte til Gaddafi ba om godt vær etter invasjonen av Irak. Gaddafi fryktet at han sto for tur, og etter at det ble avslørt at han forsøkte å skaffe seg atomvåpen, oppga han sine planer om masseødeleggelsesvåpen. Dette var en betydelig seier for USA og Vesten, og en direkte følge av invasjonen av Irak.

Begge Bush-presidentene var på mange måter de som fikk ballen til å rulle, ved å vise at USA kunne sende store hærer som beseiret og til slutt veltet et tyranni. Både Gaddafi og Saddam trodde oljeleveransene gjorde dem usårlige, og i følge VGs hyklerilogikk skulle ikke invasjonene funnet sted. USA skulle fortsatt unnfallenheten.

Det er lett å gjøre opp regnskap når man kjenner fasit. Men VG jukser og driver en form for skyldfordeling der USA blir sittende med svarteper.

Den arabiske revolusjonen slår også inn i vår andedam. VG og store deler av norske medier bruker anledningen til å rakke ned på USA og Vesten. Det gir ikke bare en vond bismak. Det virker som om norske redaktører reorienterer seg og ønsker å være med på notene og vil innynde seg hos det nye Midtøsten.

Det nye Norge og det nye Midtøsten – er det en sammenheng?

Oliver Assayas har laget en 5,5 timer lang film om Carlos the Jackal. Den finnes på det norske DVD-markedet. Den er en brutal påminnelse om terroren på 70 og 80-tallet. Vi har glemt og fortrengt hvor brutal den var og hvor omfattende, og støtten den fikk fra Moskva, DDR og Østblokken, og fra stater i Midtøsten – Syria, Libya, Sudan, Jemen, Jordan, Libanon. Særlig Moskvas støtte er lite kjent.

Når Muren faller, er det game over for Carlos Sjakalen. Da erkjenner den tyske terroristen: vi tapte. Terroren foregikk i allianse med Moskva og de mest blodige regimene i Midtøsten.

Men her er en viktig forskjell: Egypt valgte å slutte fred og slo ned på terroristene. Mens Syria til denne dag velger å beskytte dem – nå Hamas – og er i allianse med den farligste terrorstaten i dagens verden – Iran.

Denne fronten er fullstendig fraværende i VGs fremstilling. Er det tilfeldig?

For noen søndager siden hadde VGs helgemagasin en stor artikkel om Carlos Sjakalen. Bakgrunnen var tydeligvis Assayas film. Men vinkelen var ikke avsløringene i filmen, den detaljerte dokumentasjonen av terroristenes samarbeid med stater og hvor stort spillerom det ga dem. «Saken» var et intervju med den kvinnelige advokaten til Sjakalen. Filmen dokumenterer hans sterke tiltrekning på kvinner og hvor dårlig han behandlet dem. Men VG lager et intervju der advokaten får brette ut parets kjærlighet og hvor mye hun er villig til å ofre for mannen som hun elsker så høyt.

Hvem snakker om unnfallenhet?

Les også

-
-
-
-
-
-
-
-

Les også