Sakset/Fra hofta

Dagens 1. mai er den mest dramatiske på flere tiår. Likevel er 1. mai-togene bleke skygger av verden av igår, og reflekterer ikke den revolusjon som går gjennom den arabiske verden.

Det sier mye. Man skulle tro at støtte til de arabiske folkenes revolusjon ville tronet øverst av slagordene. Det burde vært flagg fra Tunisia, Egypt, Libya, Jemen, Syria og Bahrain.

Men det er det ikke. Øverste parole i toget som nå omfatter hele venstresiden, fra Ap/LO til SV og Rødt, er «stans privatiseringen av offentlig sektor».

Det er ikke bare pinlig. Det vitner om total u-samtidighet, om at man har meldt seg ut av verden, og kun er opptatt av sin egen lille andedam.

Og i denne andedammen er det offentlig sektor man vil skjerme, slik at den fortsatt kan være frikoblet fra markedsmekanismer og normale målestokker på lønnsomhet og effektivitet.

Slik er 1. mai-toget en fallitterklæring.

Hadde toget brust av innsats og glød for det som har skjedd siden midten av januar, ville det vist at alt pratet om flerkultur og mangfold og et nytt Norge, virkelig betyr noe. Når selv ikke venstresiden ser og støtter revolusjonen, hva skal man da si?

Det er venstresiden som fyller mest i det politiske liv, som setter premisser og agendaer. Den er altså taus om en av de viktigste politiske begivenheter i vår tid.

Stikker ikke krisen dypere? Støtten til revolusjon, opprør, for et verdigere liv, er ikke det noe som burde appellere til hovedfortellingen i dagens samfunn? For demonstrantene har vært fredelige, i det store og hele.*

Det var et voldsomt blaff under den egyptiske revolusjon, men siden har begeistringen dabbet av. Overfor Syria er den lunken, om ikke likegyldig.

Hva kan det komme av?

Er det fordi revolusjonen ikke ble slik man hadde forestilt seg? Man har låst seg til en forestilling om arabere, om «diktatorer» støttet av vestlige regjeringer, om undertrykte palestinere som reiser seg, og man er fortsatt full av sympati for palestinerne, men de er ikke like «in» hos de brede lag.

Sidsel Wold måtte forsvare sin dekning denne uken, og hevdet at hennes utgangspunkt for journalistikken var at det var én okkupant og én som var okkupert. Det var ikke til å komme utenom. Det er en ekstrem dikotomi, og den har preget Wolds stadig mer moralistiske rapporter.

Men alle som har beskjeftiget seg med Midtøsten vet det er gråtonene som dominerer. Det er vanskelig å ha bastante oppfatninger. Men den moralisering som har preget venstresiden de siste 30 år, fører uvegerlig til den type dikotomier: en er god og en er ond, en er okkupant og en er okkupert. De spør: -Men er det ikke sant kanskje?

Jo, det er sant at Israel okkuperer Vestbredden, liksom Golan. Men det er ikke hele historien.

Venstresiden, den revolusjonære og den reformistiske, hadde en gang ideologi. Med Murens fall ble det erstattet av moralisme. Da det politisk korrekte vokste frem for å dekke over sprekkene i det flerkulturelle samfunnet, grep politikerne begjærlig til den samme moraliseringen. Men denne gang fungerer det på en helt annen måte enn under arbeiderbevegelsens gullalder: for nå er det tillitsfulle fellesskapet borte. Det er erstattet av et proklamert fellesskap mellom totalt forskjellige og fremmede mennesker.

En støtte til og forståelse av revolusjonen i den arabiske verden ville demonstrert at man forstår hva det handler om, at man virkelig mener noe med integrering: for er ikke den beste siden ved disse hendelsene et tegn på at også folk i den arabiske verden ønsker et liv som ligner mer på våres: med større respekt for og muligheter for individet?

Det vi har savnet i integreringen er nettopp en bekreftelse på hvilke verdier som er viktige for Norge, og her kunne man både støttet folkene og vist at disse verdiene er universelle.

I stedet mobiliseres det mot intervensjonen i Libya. Den er en prøvesten. For første gang sto verden samlet bak det nye prinsippet om Right to protect, et ikkebindende FN-vedtak fra 2005 som sier at stater har plikt til å gripe inn i interne anliggender når folks liv står på spill. Tidligere har kriteriet vært at internasjonal fred har vært truet.

Men hos venstresiden er det en antiamerikansk refleks som er sterkere enn humanitet og empati. Den viste seg under Bosnia- og Kosovo-krigen. Motstanden mot NATOs bombing var sterkere enn sympatien med bosniaker og kosovalbanere.

Dette er en underlig konstellasjon, og blant mennesker som i dag er kritiske til muslimer i Europa er dette vanskelig å forstå: for å få verdensbildet til å henge ihop vil man gjerne tro at den islamofile tendensen var synlig allerede den gang.

Slik var det ikke. NATOs pressekonferanser var en vedvarende kritikk av alle bomberaid, det samme var dekningen i NTB og norske medier generelt.

De journalister som støttet bombingen både av de bosniske serberne og Serbia, var få og måtte gå stille i dørene.

Hva kan forklaringen være?

Venstresiden og de politisk korrekte bryr seg ikke så mye om mennesker, de er mer opptatt av saker. Ideologien produserte saker på løpende bånd som «beviste» hvem som hadde rett. Etter Murens fall ble det følelser og instinkter som overtok: man var mer mot USA og NATO enn man var for kosovoalbanere og bosniaker.

Man var også mot vold i det politiske sentrum, fordi vold var skrevet ut av soga, både som politisk verktøy og som sosialt fenomen. Krig var utdefinert, derfor kalte man alle NATO-operasjoner for noe annet enn krig.

Tunisia, Egypt og Libya forandret denne motviljen, og fikk verdenssamfunnet til å slutte opp om en NATO-innsats. Det var Den arabiske liga som tok initiativet. Den har siden backet ut, og den afrikanske union har hele tiden vært i lomma på Gaddafi.

Men disse stemmene – Den arabiske liga, AU, kan brukes av norske journalister, kommentatorer og politikere, som ønsker å hindre at NATO blir en kraft til det gode, at militæralliansen kan anvendes til å avgjøre utfall til det beste for menneskene.

Når det kommer til stykket foretrekker man diktaturet fremfor revolusjoner. Hvorfor? Fordi en vellykket revolusjon vil bety at motsetningene mellom Vesten og den arabiske og muslimske verden nedskaleres og kommer inn i mye roligere farvann. Motstandsfronten – Iran og Syria, Hamas og Hizbollah – som har kidnappet palestinernes sak – vil bli alvorlig svekket.

Det vil man ikke. For på bunnen er det anti-følelsene som er sterkest. Man greier ikke bejuble og støtte en verden hvor Vesten blir en vinner – om enn indirekte. Liksom man heller ikke greier å støtte at NATO-fly brukes til å kvitte seg med et regime som for lengst er på historiens skraphaug. Gaddafi kalles nå bare The Loon i internasjonal pressse.

Ivar Johansen og Petter Eide i SV kritiserer bombingen slik deler av partiet var mot bombingen av Serbia.

NRK-journalist Roger Severin Bruland kunne denne uken siterer Hugo Chavez og den afrikanske unions kritikk, uten å nevne de politiske føringene – at de er støttespillere for Gaddafi.

Det var underlig at Asle Toje av alle denne uken rykket ut og kritiserte at Norge kastet seg på NATO-operasjonen. Aftenposten og andre aviser har fokusert på selve beslutningsprosessen og mistenkeliggjort den. Til tross for at leder av utenrikskomiteen, Ine Eriksen Søreide, forsvarer regjeringen. Man bruker alt for å svekke krigen mot Gaddafi.

Slik man i Aftenposten viser forståelse for at Egypt vil bruke sin selvhevdelse til å normalisere forbindelsene til Hamas og Iran. Slik norske «eksperter» skjønnmaler Brorskapet.

Liksom man er lunken til opprøret i Syria, og fremstiller Bashar al-Assad i et forsonende lys. Det som skjer er en «tragedie», og Syria har så vanskelig en rolle.

Nei, det er ingen tragedie, det er bevisst og blodig mord og tortur.

Cecilie Hellestveit klaget denne uken over at det bare fantes én narrativ om Midtøsten i norsk offentlighet, og det var vanskelig å komme med noen alternative tolkninger. Hun beklaget det.

Et slikt postmodernistisk begrep klinger langt bedre enn politisering, ensidighet, propaganda og sensur.

Hellestveit sa sogar at hun hadde motforestillinger til Goldstone-rapporten da den kom, men valgte å tie, fordi det er så vanskelig å bryte med den offisielle Fortellingen.

Ingen medier tar hintet og følger opp. Sidsel Wold ble frikjent, slik pressen frikjenner seg selv.

Wold har nå fortjenstfullt kommet til Libanon hvor hun uten omsvøp beskriver Assad-regimets brutale undertrykkelse.

Men Wold problematiserer ikke forskjellen på den massive fordømmelsen av Israel under Gaza-krigen, og dekningen av Syria.

Norske journalister sto den gang inne i Israel og så over mot Gaza og nedslagene der, og kritiserte Israel sønder og sammen for ikke å slippe inn. Denne gang er alle journalister utestengt fra Syria. Hæren og sikkehetsstyrkene farer frem med ufattelig brutalitet. Hvor mange norske journalister står ved grensen og kritiserer Syria?

Det finnes en sammenheng mellom alt dette – mangelen på paroler om den arabiske revolusjon i 1. mai-toget – det finnes en seksjon om Palestina som er den samme gamle om okkupasjon – motstand mot NATOs intervensjon, og den lunkne støtten til syrerne.

Man trives best med de gamle slagord, de gamle mønstre, med verden av igår. Det eneste man har igjen er moralisering, og anti-følelser. Man har ingen positiv versjon. Man kommer ikke verden i møte. Mange fra Midtøsten og Nord-Afrika som bor i Norge må være dypt skuffet.

Det er både en intellektuell, politisk og moralsk fallitt på en dag som burde være fylt av beundring for menneskets styrke: heller ikke araberne lar seg knekke, ikke tunisiere, egyptere, libyere eller syrere.

I Syria er det 14 sikkerhetstjenester. Hva ville vi gjort, ville vi hatt mot til å trosse frykten?

Dette er historiske tider, og vi burde åpne øyne og ører, hjerter og hjerner og prøve å ta inn hvor stort det som skjer er.

* De som forsøker å antyde at det er brukt vold, som Odd Karsten Tveit og Peter M. Johansen i Klassekampen og Robert Fisk i Independent, er alene om det. Det er påstander regimet kommer med, men er ikke dokumentert.

Les også

-
-
-
-
-
-
-

Les også