Nytt

Muammar Gaddafi er drept. Bildene taler sitt tydelige språk.

De er en påminnelse om det latinske uttrykket sic semper tyrannis, slik forgår tyrannene: en dag på tronen, neste kastes de ut fra den tarpeiske klippe, nakne, lemlestet. En slik blodig og brutal skjebne har vært herskernes endelikt gjennom århundrene. Nå har den rammet Gaddafi, etter 42 år på tronen.

Verden var vant til at de arabiske diktatorene hadde et fast grep om makten. Så viser det seg at makten renner vekk mellom hendene deres som sand.

Det som begynte med Ben Ali i Tunisia og spredte seg til Hosni Mubarak, har nå rammet Gaddafi. Nå står Bashar al-Assad for tur. Mullahene i Teheran skjelver i buksene.

Verden snurrer fort

Verden ble tatt på senga da østeuropeerne stemte med føttene og veltet Sovjet-imperiet. Det begynte med at østtyskerne dro til Tsjekkoslavia for å slippe ut, og endte med Murens fall. Det hele gikk fort, som en demning som brast, et tegn på at regimet var «hult», og ikke hadde noen folkelig støtte.

Hvordan begynte forandringen i Midtøsten? I Irak. Det var George W. Bush som sendte et sjokk gjennom regionen da han veltet Saddam Hussein. Det er en kunnskap som norsk – og en stor del av europeisk offentlighet, vegerer seg mot å innse. Men slik er det. Invasjonen og Bush sin Freedom Agenda sendte et budskap til autokratene: status quo er ikke lenger holdbar. Forandringer må komme.

Men hva slags forandringer? Vesten var til å begynne med euforisk over revolusjonen i Egypt. Motforestillingene er vanskelig å overse nå. I Egypt heter det sekterisme, og ikke minst økonomisk nedtur.

Ved valget i Tunisia søndag ligger islamistiske Ennadha an til å vinne over 50 prosent av stemmene. Det kan bety at islamistiske partier tar makten. De skal også være sterke i Overgangsrådet i Libya.

Hvordan skal Vesten stille seg? Overgangsrådet har vunnet i Libya takket være NATOs intervensjon. Det åpner for et delikat forhold.

Ikke minst har dette en ideologisk komponent. For første gang siden kommunismens fall kan Vesten stå overfor regimer med en ideologi som står i markant opposisjon/konfrontasjon til Vesten.

Hvordan forholde seg? Thorbjørn Jagland og Nobelkomiteen representerer et syn som hevder at islamisme og demokrati ikke utgjør uforsonlige motsetninger. Det må sies å være et naivt syn anno 2011. Det kan gjøre dialogen vanskelig både med muslimer utenfor som innenfor Europa.

I dag må man konstatere som en historiker fra antikken ville gjort: det blåser en forandringens vind, den er ikke nødvendigvis progressiv, men tyrannene faller og det er ingen grunn til å sørge over dem. De har påført enkeltmennesker store lidelser og holdt folket nede i årtier. De har gjort at Midtøsten har sakket akterut resten av verden.

Den store utfordringen for landene er hvordan det skal mobilisere de menneskelige ressursene til noe som skaper produktivitet. Uten en slik løsning vil man få løsninger som minner om det man avskaffet i 2011.

Les også

-
-
-
-
-