man griper seg stundom i å lure på om det er noe i krigsmotstandernes bekymring, om det er noe man selv har gått glipp av. kanskje det er folly å gå til krig i den nåværende situasjonen? men så hører man folk som thorbjørn jagland på radio, og så faller alle brikkene på plass: de er virkelig appeasere, fremfor alt opptatt av å benekte realitetene, med en frapperende aggressivitet mot den makt som kan velte ondskapen fra dens trone. så bombastisk, så retorisk. saddam må gjerne bruke det mest blomstrende språk, og påberope seg saladin og nebukadnezar. men bush og blair får bare spott og spe for sine highblown phrases. kanskje har det noe å gjøre med at begge er troende kristne. for bush sin del fører dette til total utdriting. big oil, pappakompleks, stormaktsgalskap og Gud. What more can you expect? Selv en mann i Gunnar Stålsetts posisjon faller ned på et nivå hvor han snakker om at Skammens mur reises i Israel, og at den tid er forbi hvor en stat kunne påberope seg Gud med oss. Utlagt: Israel= DDR og Bush=nazi. Man skal legge merke til dette fenomen som er et tegn i tiden: de lærde, elitens fall ned på vulgærpropagandaens nivå. Det er en stor myte at populismen kun finnes på ytre høyre fløy. Den trives like godt til venstre.
Dagens Jagland-vits er forsøket på å formulere en Bagdad-prosess: Avvæpning, etter fulgt av avblåsning av sanksjonene og gjenoppbygging av oljeindustrien med norsk hjelp. Altså gjenoppbygging av oljeindustrien med Saddam ved roret! Jagland ønsker ikke å ta inn over seg hvilket styre det er snakk om. Han er leder av utenrikskomiteen på Stortinget. I samme kategori faller oppropet fra forfatterne, som presterer å si at en krig vil ramme alle som arbeider for forandring med fredelige midler!
–Vi oppfatter dette som en angrepskrig som i hovedsak vil ramme uskyldige sivile og alle dem som i skrift og tale og med andre fredelige midler arbeider mot Saddam Husseins regime, leste Haslund fra oppropet.
Skrift og tale mot Saddam? Send Haslund på en tur til Bagdad snarest.
Robert Kagan seiler opp som en intellektuell analytiker av dagens kløft mellom USA og Europa. Han sier appeasementpolitikken er et direkte utslag av at Europa hadde løpt linen ut i og med annen verdenskrig. Man var utbrent og hadde ikke lenger verken lyst eller evne til å opprettholde et stort forsvar. Da den kalde krigen var over cashet man inn fredsdividenden med en gang. Men dette var ikke nok. Europeerne har også laget en ideologisk overbygning til denne maktesløsheten, og kaller det internasjonal rettsorden, folkerett og løsning av konflikt med diplomatiske midler. Symbolet på denne politikken er Immanuel Kants bok om den evige fred, som en passant nettopp er utkommet på norsk. Motstykket til Kant er Thomas Hobbes, som med sin Leviathan tegnet bildet av en brutal verden, en jungel, der det gjelder å kunne beskytte seg. USA har aldri gitt avkall på evnen til å kunne projisere makt, som det så fint heter. Og europeerne har skjult seg bak USAs frakkeskjøter og gjør det fremdeles. Det vekker derfor helt spesielle reaksjoner i Washington når Frankrike, Belgia og særlig Tyskland sier imot på en så konfronterende måte. De har vært gratispassasjerer i lang tid. USA har reservert seg retten til å gripe inn etter eget forgodtbefinnende. Europeerne vil gjøre alt innenfor internasjonale fora som FN. Men er dette helt ærlig? Jamfør Bosnia og Rwanda. Europeerne var om mulig enda feigere enn USA under krigen i det tidligere Jugoslavia. Man nektet å se trusselen i øynene. Jeg ser den samme unnfallenheten i forhold til Bagdad. Man later som om dette er et regime det går an å snakke med.

Les også

-
-
-
-
-
-
-